Kommentar

Norsk utenrikspolitikk ser ut til å bli bestemt av personer med svake rygger, under press fra folk som er fornærmet over at USA ikke gjør som de forventer. Utenriksminister Jan Petersen snakker som en robot – trykk på en knapp. Hvor er refleksjonen? Den personlige indignasjonen som ligger bak Thorbjørn Jaglands linjeskifte når det gjelder norske soldater i Irak, gjelder først og fremst støtten president Bush ga til Sharon nylig. Alt som har med Israel-palestiner-konflikten å gjøre, regnes som et norsk nasjonalt anliggende, med Oslo-avtalene som det aller helligste. Arbeiderpartiet er direkte knyttet til Oslo-prosessen, der det ble knyttet mange personlige bånd, ikke minst mellom norske politikere, byråkrater, Yasser Arafat, Peres og Rabin. Rabin er død, Peres er satt politisk sjakk matt av den palestinske terrorbombinga, og Arafat sitter i Ramallah som et skadet ikon fra den gode tiden da Norge spilte en rolle i Midtøsten.
Thorbjørn Jagland hadde sentrale posisjoner på denne tida. Han var statsminister i den ennå håpefulle tiden etter Oslo-avtalen (1996-1997), ap-leder fra Oslo-prosessens begynnelse til 2002, utenriksminister da Oslo-avtalen kollapset (2000-2001) – nå leder for utenrikskomiteen på Stortinget.

Jaglands personlige engasjement har ofte vært pragmatisk og modererende i forhold til for eksempel en mann som NUPI-Lodgaard, som leder aps egen utenrikspolitiske gruppe. Nå kan det virke som Jagland føler seg personlig sveket gjennom at USA forholder seg passiv til utviklingen på Vestbredden og Gaza, mens Sharon får fortsette likvideringslinja og har klarsignal til å gjennomføre en ensidig tilbaketrekking fra Gaza, samt beholde visse bosettinger på Vestbredden. Israel får tegne kartet selv, antagelig fordi det ikke finnes en partner på palestinsk side som kan sikre at Veikartet er verdt å holde fast på. USA prøvde å framskaffe et alternativ, men Arafat sørget for at Abu Mazen forsvant ut, og etterfølgeren Abu Ala (Ahmed Qureia) får ikke gjort noe som helst.
Selv om en kan mislike og føle bekymring for denne utviklingen, er det ikke bra for norske interesser når noens følelse av personlig prestisjenederlag får avgjørende betydning for hvordan man forholder seg til noe helt annet – det norske FN-oppdraget i Irak. Det er forståelig at Jagland reagerer som han gjør i forhold til Gaza og Vestbredden, men det blir helt uansvarlig når han ikke klarer å skille sine følelser fra politikken, og furter så voldsomt at det får konsekvenser for Norges bidrag til sikkerhet i Irak. Det virker dessuten som at Jagland har låst seg fast i en oppfatning om at Arafat er en moderat leder, og avgjørende for en fredsprosess. Han tar antagelig feil m.h.t. Arafat og Arafats faktiske rolle, men personlige bånd kan gjøre folk nærsynte.

Jagland har inntil det siste vært den eneste med særlig utenrikspolitisk tyngde i Ap, en realpolitiker som har holdt sin egen linje uavhengig av dogmatikeren Lodgaard og den politisk korrekte partilederen Stoltenberg.
Jaglands innlegg i Aftenposten sist fredag bærer preg av å være skrevet av en mann som har opplevd en del nederlag de siste årene, ikke minst gjennom den veldig bitre partilederstriden. Det er mulig at målet om en fredsavtale i Midtøsten, det å se Oslo-avtalen endelig realisert i en eller annen form, er blitt et framfor alt personlig prestisjeanliggende for Jagland. Mange politikere som når toppen, ønsker å etterlate seg et positivt ettermæle – noe de helt eller delvis kan si de sto bak eller var med på. Gro Harlem Brundtland klarte det, men Jagland har mislykkes – med mindre det blir en tostatlig fredsløsning i Midtøsten, kanskje. Nå opplever han at Sharon velger en linje som i praksis kan bety at Oslo-avtalen blir stående som bare et av mange mislykte forsøk på fred i den regionen. Det virker som det er derfor Jagland er så snurt nå, at det handler om hans eget ettermæle gjennom en endelig suksess for en fredsprosess basert på Oslo-avtalen. Hvis han er reelt bekymret for hva som skjer i Midtøsten, er det ingen logikk i å plutselig kreve norske soldater hjem fra Irak.
Realiteten er vel at Norge har satt seg så utenfor at ingen amerikaner eller israeler eller noen andre gidder å høre på hva en norsk regjering eller ap-politiker måtte mene. Etter å ha vært så sentral i mange år med Oslo-prosessen, føles det kanskje særlig bittert å oppleve å være så betydningsløs at ingen gidder å snakke med en om Israel, Gaza og Vestbredden. Nå ordner USA og Israel opp på sin måte. Når det ikke nytter å rope, begynner vi å sparke USA på skinnleggen, så hardt at det gjør litt vondt.

Ap, og Oslo-avtalens handyman, Terje Rød-Larsen, har særlig siden intifadaen startet igjen i 2000, gitt et godt bidrag til at israelske myndigheter har mistet all tillit til Norges rolle, og til at Oslo-avtalen blir sett på som en ulykke. LO og AUF har vært og er engasjerte i boikott-aksjonen mot Israel, sammen med virkelighetsfjerne grupper som Palestinakomiteen (det er verdt å registrere at hjemmesiden boikottisrael.no tilbys på norsk, arabisk og – engelsk. Den rettes seg åpenbart ikke mot et israelsk publikum, som man skulle tro dersom man ønsker å påvirke israelere!)
Rød-Larsen ødela sin og FNs rolle da han som FNs midtøstenrepresentant befarte Jenin etter de påståtte «massakrene». Det foregikk regelrette kamper i og rundt husene mellom israelske soldater og militante palestinere, som gjorde en rekke hus om til bombefeller for soldatene, noe som førte til at israelerne sendte in bulldosere og begynte å rive husene de ville ha undersøkt.
(«We had more than 50 houses booby-trapped around the camp. We chose old and empty buildings and the houses of men who were wanted by Israel because we knew the soldiers would search for them.» Islamsk Jihad-bombemaker til Al-Ahram Weekly).
Ansvaret for ødeleggelsene i Jenin lå minst like mye på Hamas og Islamsk Jihad, men Rød-Larsen kunne ikke vente på informasjon om hva som hadde skjedd. Han uttalte seg spontant, unnlot riktignok å fastslå med rene ord at det hadde skjedd en massakre, men det var det eneste som manglet. Det lå utvetydig mellom linjene at israelerne hadde begått forbrytelser, og bare Israel. Ble han presset av journalistene på stedet?) Taktikken og metodene Hamas og Islamsk Jihad brukte i Jenin bryter med alle krigens regler. Problemet er at vi ikke forlanger at palestinerne følger de samme reglene. Vi krever det kun av Israel.
Den samme enøydheten gjelder FN-vedtaket om tilbaketrekking fra Vestbredden og Gaza, der bare halvparten refereres (resolusjon 242): Kravet om tilbaketrekking, ikke kravet til araberne om å anerkjenne Israels rett til å eksistere. Araberstatene sa nei til kravet om å anerkjenne Israel, det er grunnen til at Israel ikke har trukket seg ut av Gaza og Vestbredden. Det er ganske mange parter i denne konflikten.
Hvorfor nevnes ikke hele resolusjonen? Hvis israelerne føler at Norge, EU og FN er ensidige, mot Israel, så er det fordi de har grunn til å føle det.

Rød-Larsens uttalelser i Jenin førte til at den israelske regjeringen brøt kontakten med ham. Israel mistet 20-30 soldater i operasjonen i Jenin på jakt etter militante palestinere som Arafat hadde lovet (gjennom Oslo-avtalen) han skal ta seg av men aldri har gjort noe med. Jenin var et militant rottereir, befestet av Hamas og Islamsk Jihad som brukte sivile i flyktningleiren i praksis som levende skjold. Men det foregikk ingen massakre. De drepte var stort sett israelske soldater og militante palestinere.

Etter intifadaen brøt ut i 2000 har personene som var direkte eller indirekte involvert i fredsprosessen fra norsk side, framfor alt Rød-Larsen, Jagland og ap, helt tapt forståelsen for det som skjer. Det ligger i sakens natur også at Sharon ikke er en mann ap er glade i. Ikke bare på grunn av hans stil og metoder, men fordi han også tilsynelatende var den som plasserte det israelske arbeiderpartiet, aps søsterparti, tafatt på sidelinjen. Det var nok desto mer ydmykende å oppleve at de israelske arbeiderpartistene i stedet samarbeidet med Sharon og mer ytterligående religiøse partier. Jeg tror det kan ha vært dette som gjorde at ap i Norge ikke lenger klarte å følge med. De skjønte ikke at hele grunnlaget for fredsprosessen ble ødelagt på grunn av selvmordsbombene som ødela all tillit blant israelerne på at de ville få fred.

I stedet for å spørre om grunnen til samlingsregjeringen i Israel, og forstå hvordan selvmordsbomberne skapte et klima og en virkelighet som gjorde at Peres og Baraks fredslinje ikke hadde noen sjanse, reagerte man i Norge med å bli snurt og føle seg skuffet. Israel sviktet oss, vår Oslo-prosess, Norges prestisje. Ingen spør om israelerne kanskje også føler seg sviktet av Norge. Det Jagland har sagt og skrevet etter Sharons besøk hos Bush, er uttrykk for denne selvsentrerte holdningen, men den fins i hele ap, og også inn i regjeringen. Hør og les hvordan Bondevik og Pettersen formulerer seg i saken.

Nå er det ikke bare Israel som svikter Norge og ap, men også USA. USA forstår Israels strategi for å svekke/knuse Hamas, Israels dødefiende. USA står i samme situasjon i Irak, der terroren truer med å ødelegge en god utvikling i landet. Snurt over at USA støtter Sharon-regjeringen, som svikter Oslo-avtalen, hevner Jagland seg ved å gå inn for at norske soldater ikke skal være med lenger på FN-oppdraget i Irak. I virkeligheten hevner han seg på det irakiske folket som har lidd nok under Saddam og nå ønsker en fredelig utvikling, og slutt på terroren. Men når det furtes i den norske politiske sandkassa, kan en ikke regne med storsinnede tanker. En hver politikers akilleshæl er prestisje og forfengelighet som sperrer for gangsynet.
Vi bør ikke tro at vårt svik i Irak ikke vil skade Norge og norske interesser.