Kommentar

Terje Rød-Larsen mener konlusjonene som PRIO-forsker Hilde Henriksen Waage gjør i rapporten om Oslo-prosessen, er fundamentalt feil. I sine kommentarer i TV i kveld nærmest knuser han Waages faglige prestasjoner.

For å gi henne noe kreditt, sier han at det er mye interessant og morsomme detaljer i rapporten, men konklusjonen holder ikke. I Dagsrevyen i kveld sa han
at konklusjonene er dramatisk feilaktige!

Grunnen mener han er at Waage har vært selektiv i sin kildebruk og i stor utstrekning forholdt seg til annenhåndskilder, og dermed er blitt forledet til konklusjonen om at Norge ble et redskap for Israel i prosessen fram mot 13/9-93.

Kommentarene fra Rød-Larsen i TV2 og Dagsrevyen i kveld var en kraftig kritikk av Waages metoder. Rød-Larsen viser i TV2-nyhetene til resultatet av Oslo-avtalen: palestinerne fikk for første gang kontroll over egne landområder. Avtalen var land mot fred. Palestinerne fikk land, Israel fikk ikke fred. Det viser at palestinerne var parten som fikk mest ut av prosessen, ikke Israel, sier han.

Han har tidligere i dag overfor NRK minnet om at det var PLO som tok initiativet til Oslo-prosessen, og de kunne når som helst trekke seg ut dersom de ikke syntes det ga uttelling.

I Dagsrevyen var Terje Rød-Larsen enda et hakk kvassere i formuleringene. Han innledet med å ta opp tråden fra NRK-anker som presenterte rapporten som «kontroversiell». Rød-Larsen sa at påstandene er ikke kontroversielle, de er feilaktige! Han reagerte særlig på behandlingen daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst får av Waage, som framstiller ham som en israelsk medløper. Dette kaller Rød Larsen for uverdig, i tillegg til feilaktig.
NRK-anker Owing vil ha Rød-Larsen til å si noe om Waages motiver, men han avholder seg fra det og sier at han ikke tror det ligger noe bestemt ideologisk eller politisk syn bak konklusjonene, men at det kun handler om at kildegrunnlaget er skjevt og svakt og at kildekritikken er svak.
Han irettesetter henne for å framstille Holsts rolle på en uverdig måte, han nærmest unnskylder henne hensikter, samtidig som han knuser henne faglig.
Det må være ganske tøft å være Henriksen Waage i dag, men som forsker er det sikkert ok å få noe å tygge på så sant hun er en person som er mottakelig for vurderinger som ikke passer hennes egne.
På toppen av Rød-Larsens kommentarer, har NRK hentet kommentar fra palestinernes forhandler Yasser Abed Rabbo, som også tilbakeviser Waages påstander. Konklusjonene blir dermed stående i et rimelig sært lys, når ikke en gang palestinerne støtter dem. Waages svar på den palestinske kommentaren, er arrogant avvisende: for å begrunne hvorfor PLO gikk med på en prosess med et «sterkere» motpart, hevder hun at PLO og Arafat ikke hadde noe reelt valg. Arafat satt i Tunis og hadde mistet mye av sin makt og finanser, derfor gikk han med. Det er nok riktig at Arafat var i en svekket situasjon etter 1990 da han gjorde det fatale feilgrepet å støtte Saddam Husseins invasjon i Kuwait, men det er å trekke tingene for langt å påstå at PLO dermed var en svak part gjennom hele prosessen og ikke hadde noe valg. Et spørsmål er om Waage har den intellektuelle åpenhet som en forsker bør ha, eller om hun har bestemte oppfatninger som hun vil ha bekreftet. Det holder i så fall ikke.

Waages konklusjoner er lett gjenkjennelige og forutsigbare utfra hennes vanlige synspunkter på Midtøsten-konflikten. Hun har ett gjennomgående tema: Israel er den sterke part, og palestinerne den svake. I NRK i kveld var dette mantraet Waage slo fast igjen. Det virker som at hele utgangspunktet hennes er en rigid slutning om at i en konflikt (eller forhandling) der den ene parten er sterk og den andre parten svak, vil den sterke styre prosessen og ha alle fordelene. Denne forhåndsslutningen (eller kortslutningen) trekker hun så ut til å bli at de norske forhandlerne uansett hvor gode hensikter de hadde, dessverre ble redskaper i Israels hender.

Hvis dette er Waages utgangspunkt, gjør hun minst to feil i startgropa. Den ene er at Israel var den sterke parten (det er flere land i regionen som kunne true Israel) og at en sterk part alltid har mest innflytelse og kan styre en prosess.
Hvis Waage har gitt det svaret hun bestemte seg for å gi, fortjener hun å få kritikk for metodegrep og kildebruk. Riktig behandling av kilder og kildekritikk, samt å unngå tunnelsyn, er fundamentale akademiske krav.

I TV2-nyhetene forsvarte Waage seg med at hennes rapport gjelder forhandlingene fram til september 1993, ikke resultatet av Oslo-avtalen. Det er et ganske utrolig utsagn. Hun mener dermed ikke at palestinerne tapte på fredsprosessen, eller motsier Rød-Larsens utsagn om at palestinerne fikk land, men israelerne fikk ikke fred. Hun holder fast på at Israel var den sterke part under selve prosessen. Men hvordan kan hun fastholde en sånn konklusjon, når resultatet vitterlig ble som Rød-Larsen sier? Det skal bli veldig interessant å høre hvordan Waage kommenterer sin egen rapport videre!

Et lite spørsmål: Hva ønsker hun å oppnå?

Kommentar i Dagbladet:

«Men virker det ikke litt usannsynlig at Arafat lot seg presse til uakseptable innrømmelser av Johan Jørgen Holst, mens han noen få år seinere ikke ga seg under vekten av en amerikansk president som hadde lagt all sin prestisje og overtalelseskunst inn i forsøket på å få fram en avtale som kunne krone hans tid som leder for verdens supermakt?»

Rød-Larsen om tilbaketrekking fra Gazastripen:

Terje Rød-Larsen har forøvrig uttalt seg i sikkerhetsrådet om Sharons planlagte tilbaketrekning fra Gaza-stripen. Interessant nok er Rød-Larsen ikke så pessimistisk, men sier det kan vise vei mot en ny era med fredsforhandlinger:

The Palestinians have said the roadmap is effectively dead because of Sharon’s plans, but UN Middle East envoy Terje Roed-Larsen told the Security Council on Friday that the withdrawal could «usher in a new era of peacemaking» if done in accordance with the Quartet’s scheme. (afp)

Om tilbaketrekningen fra Gaza fører til en positiv utvikling eller ikke, avhenger av hvordan den gjennomføres. Israel må gi helt opp kontrollen med Gaza-stripen og overlate styringen til palestinerne, ellers opphører ikke volden:

[…] if Israel «retains control over territory in — or international access to — Gaza, the occupation continues and so would, most probably, violent acts against Israel. This would defeat the very purpose of the withdrawal plan.»
«Occupation will end only when Palestinians gain control over their affairs in Gaza, when they go about their daily lives without being subjected to Israeli controls, and when they live free from the fear of yet another military incursion in their cities and villages,» he said. (reuters)

Han er pessimistisk til det som skjer på palestinsk side, og peker nettopp på at problematikken ikke bare handler om israelsk okkupasjon men også om interne forhold:

[…] with a new poll showing that the radical militant group Hamas is for the first time the most popular Palestinian faction, he warned that the credibility of Yasser Arafat’s Palestinian Authority (PA) was on the wane.
«In fact, the PA has reached a state of near paralysis,» Roed-Larsen said.

Så kan man hevde at årsaken til lammelsen nettopp er den israelske okkupasjonen og militæraksjonene, men roten til problemene strekker seg tilbake til årene etter Oslo-avtalen da Arafat lot være å avvæpne de militante gruppene. Arafats taktikk har trolig vært å balansere mellom handlingsalternativene politikk og vold, pluss at han ikke har villet utfordre de Hamas og Islamsk hellig krig.

Les også

-
-
-