Gjesteskribent

Billedteksten fra Reuters er lakonisk: «Ulike væpnede palestinske grupper deltar på en nyhetskonferanse i Gaza by 12 september.» Vesten har vist seg så overbærende mot palestinerne at de har latt dem ødelegge seg selv. Foto: Mohammed Salem/Reuters/Scanpix

I avisene kan vi lese at popartister oppfordrer arrangørene til å legge Melodi Grad Prix-finalen til et annet land «med et bedre rulleblad når det gjelder menneskerettigheter.»  De sier ikke hvilket land de har i tankene, men ettersom ingen av dem hadde problemer med at konkurransen tidligere er blitt arrangert i land som Tyrkia, Ukraina, Aserbajdsjan og Russland, må vi gå ut fra at de mener disse landene har et bedre rulleblad enn Israel når det gjelder menneskerettigheter.

Norge, som så sent som i fjor ble dømt for brudd på menneskerettighetene, og dermed stiller med plettet rulleblad, kan vel vanskelig tilfredsstille boikottbevegelsens krav til arrangør av en pop-konsert?  Vi spør oss om det kan finnes land utenom den arabiske verden som tilfredsstiller disse menneskene?

Et poeng med oppfordringen er at arrangørene heretter ikke lenger automatisk skal holde konkurransen i vinnerlandet, men i et land som er politisk utpekt for sitt rulleblad når det gjelder menneskerettigheter.  Da blir det riktignok ikke lenger en upolitisk konkurranse om å skrive en fengende pop-låt, men det er heller ikke boikotternes hovedanliggende.  Deres mål er å få fjernet Israel fra deltakerlisten.

Boikottbevegelsen, BDS, som internasjonalt er en helt marginal politisk sekt av ytterliggående antisemitter, har en annen status i Norge enn i utlandet.  Her er den blitt en respektert institusjon som blir tatt alvorlig av mediene. Derfor er spørsmålet om å stenge Israel ute fra den europeiske sangkonkurransen, hvor landet er blant de mestvinnende, blitt et offentlig debattema i Norge.

Det er ikke hvem som helst her i landet som står bak kravet om å ekskludere Israel.  På listen over aktive boikottere finner vi, foruten Palestinakomitéen og dens filialer, mulla Krekar, Hvit Valgallianse og Vigrid sammen med Islamsk råd, AUF, NKP, Rødt og bedrageridømte Tjen Folket, bare for å nevne noen.

Men det er ikke bare pop-låtene som engasjerer den norske venstresiden.  I disse dager er det 25 år siden den første Oslo-avtalen med prinsippene for fredelig sameksistens mellom Israel og PLO ble undertegnet.  Når en slik historisk begivenhet skal presenteres av NRK, med skrivehjelp fra NTB, er det duket for et selsomt skue.  I en stort oppslått artikkel på NRKs hjemmeside med NTB som forfatter og med et såkalt «fakta-ark» fra ingen ringere enn Store Norske Leksikon, Wikipedia, NTB, B’Tselem, OHCHR og Reuters, har NRK publisert en av de mest tvilsomme og feilaktige fremstillingene av nyere historie fra den del av verden vi har sett på lenge.

Den versjonen av konflikten som ble presentert i NRK-programmet Urix 12. september var litt mer saklig og balansert, men med en tydelig frykt for å innrømme at hele «fredsprosessen» etter Oslo-avtalene er blitt en fiasko hvor millioner av Palestina-arabere gjennom generasjoner har vært holdt som gisler i usle konsentrasjonsleirer drevet av FN, uten mulighet til selv å kunne bidra til en verdig tilværelse som frie mennesker.  Her spørres det ikke etter menneskerettigheter.

Formålet med FN-organisasjonen UNRWA har vært å holde hundretusener av arabere i fangenskap i generasjoner som forhandlingskort og pressmiddel for å få Israel til å kapitulere.  Dette er det eneste tilfellet i historien vi kjenner til hvor den tapende part i en krig krever at den seirende part må kapitulere betingelsesløst for å få fred.  Fredsprosessens mest konkrete resultat har derfor vært at konflikten forlenges og fredshåpet dør hen.  Men utenriksministeren synes likevel å ville bidra til at denne uverdige behandlingen av mennesker skal fortsette.

Den norske Midtøsten-politikken gjennom de siste tiårene har ikke bare bygget på oppstemt fredsvilje og godhetspolitikk.  Troen på at forhandlingene kunne lede til genuin fred mellom den jødiske staten og en koalisjon av islamske og marxistisk orienterte terror-organisasjoner bygde på en grunnleggende uvitenhet om de sistnevntes evner og mål.

Hovedelementene i det som senere ble kalt Oslo-prosessen – en midlertidig avtale om palestinsk selvstyre etterfulgt av forhandlinger om en permanent fredsavtale – var imidlertid allerede foreslått av Israels statsminister Yitzhak Shamir i 1989 og drøftet med USA.  Dette opplegget ble også drøftet under toppmøtet i Madrid i 1991 hvor USA og Sovjetunionen sto som garantister for en mulig fredsprosess.  Den internasjonale utviklingen med Sovjetunionens fall, Golfkrigen og Arbeiderpartiets overtakelse av regjeringsmakten i Israel i 1992, satte denne utviklingen på vent samtidig som den åpnet en mulighet for den «hemmelige» Oslo-kanalen.

Oslo-avtalene startet tilsynelatende som en stor suksess for alle parter.  Det midlertidige selvstyret ble etablert, og Oslo 2-avtalen la et detaljert løp for de videre forhandlingene om en endelig fredsavtale.  Men allerede da kunne man merke at PLO ved formannen Yasser Arafat talte med to tunger.  Han la ikke frem det samme budskapet når han talte henholdsvis på engelsk og på arabisk, og i Johannesburg oppfordret han til «jihad» for å «befri Jerusalem.»

Resultatet ble dessverre at de prinsippene som var avtalt i den første Oslo-avtalen, især om opphør av terror og politisk oppvigleri, ikke ble etterlevd av PLO.  Langsomt desintegrerte derfor det gode forhandlingsklimaet fra Oslo, og utviklingen skled ut i opprør, terror og intifada.  Alle forsøk på å imøtekomme Arafats krav ble avvist som utilstrekkelige.  Det hjalp ikke med innrømmelser og internasjonale toppmøter.  Oslo-prosessen gled over i «Oslo-krigen» som kostet tusener av menneskeliv og la fredshåpet i grus.

Langsomt måtte man innrømme at Shamirs valg av strategi og Rabins valg (med Det norske Arbeiderpartis medvirkning) av fredspartner, bygde på feilvurderinger.  Shamir hadde riktignok ønsket seg en helt annen og mindre belastet motpart i fredsforhandlingene, noe som den gang kunne ha brakt forhandlingene inn på et konstruktivt spor.  Det var det uforstandige valget av PLO og Arafat som fredspartnere som var skjebnesvangert, noe ikke minst Norge og Arbeiderpartiet var medskyldig i.

Ingenting av dette kommer frem i de minnemarkeringene som nå gjøres for å hylle norske myndigheter som fredsmeklere.  De feilvurderingene fra alle parters side som har kostet terror og menneskeliv og som langt inn i fremtiden vil koste oss milliardbeløp, er for alvorlige til å kunne innrømmes her i landet.  Derfor vil nordmenn måtte ta til takke med den skjeve versjonen av historien som nå formidles av NRK/NTB.  Den har klare fellestrekk med boikotternes falske begrunnelse for å ville ekskludere Israel fra den europeiske pop-konserten, og vi tror formålet er det samme.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også