Nytt

Av Roy Vega

Før vi tar med en kommentar fra Hilde Henriksen Waages bidrag, føler vi for å nevne at eiendomskongen Olav Thon nå svinger slegga over NTNU etter forsøket på Israel-boikott: Han mener dette oppløpet slett ikke henger i hop i forhold til universitetets vitenskapelige integritet, og trekker like gjerne den årlige støtten til universitetet. Med det forsvinner en professor-stilling på Gløshaugen i juni 2010. (Se lenke under). Så til Hilde Henriksen Waage:

At professor Hilde Henriksen Waage, selve dronningen blant Israel-kritikerne i dette landet, fant veien til NTNUs seminarserie om Palestina og Midtøsten kunne vi forutsagt for flere måneder siden. 2. desember stod hun på podiet, med manus knyttet til Oslo-prosessen.

Waage trosset både sykemelding, legeråd og henstilling fra logoped om å holde seg borte fra stemmebruk i NTNUs auditorium. Etter det vi hørte kan vi konstatere at Waage så avgjort burde ha lyttet til ekspertisen. Men den hese og iherdige Hilde Henriksen Waage la ned stemmen en halv oktav og ble med dette klin lik Gro Harlem Brundtland i dobbelt forstand ,både i form og innhold: Nå har den radikale Waage på linje med store deler av norsk venstreside lagt seg så nært og til dels klebrig opp til Arbeiderpartiets Oslo-metaforer som overhodet mulig, og Waages timelange fremstilling av Oslo-prosessen bar i sannhet preg av det. Hele veien. Det var knapt et kritisk spørsmål i hennes manus. Arafat er fortsatt på høyden. Sentrale postulater fra den politiske venstreside er blitt til politisk korrekthet på maktens tinder, det er illevarslende og dill dall på en gang. Hvor er dette landet på vei?

– Er det ikke rart at lille Norge kunne utrette de store miraklene i Midtøsten USA ikke klarte? Det lød nesten som når kona til Ari Behn snakker om engler på TV2. Oslo-miraklene var en ikke så uvesentlig del av problemstillingen, hvor Terje Røed Larsen i neste setning ble til «hovedarkitekt» og «sjarmerende entreprenør». Han Jesus, som i sin tid gjorde vann til vin misunner vi mye mer, og spaserturen på vannet fremstår kritisk sett fortsatt som langt mer revolusjonerende og imponerende enn Oslo-prosessen, som jo praktisk talt sank. Mirakel? Nei. Det eneste som pirret i auditoriet, var en passasje på 45 sekunder da Waage fortalte at Thorvald Stoltenberg i 1989 laget et hemmelig synopsis for en fredsprosess, mens Knut Wollebæk slang med og funklet med øynene som en slags bondefanget sekretær forstår vi.

For en stakket stund lurte vi på om Waage til syvende og sist endelig hadde lykkes i å få med seg en mappe fra det dødshemmelige og godt bortgjemte Oslo-arkivet fra prosessens første faser, men det var slett ikke slik. Waage har bare snakket grundig med Stoltenberg senior. Arkivet er fortsatt like bortgjemt for alt innsyn, selv for de innvidde og autoriserte, som Hilde Henriksen Waage. Hele Oslo-prosessen strandet fordi Norge ble fanget inn det asymetriske forhold mellom det sterke Israel og de svake palestinerne, hvor Norge ble låst til Israel uansett. Dette var konklusjon fra Hilde Henriksen Waage. Javisst var også Israel en del av problemet, men en dag bør Waage og hennes nye alliansepartenere i Arbeiderpartiet finne en feil med Arafat også. Det slår oss at det er minst to parter i denne konflikten.

http://www.vl.no/samfunn/article4743806.ece