Nytt

Av Roy Vega Det er nok å gå for langt å kalle NTNUs kvasipolitiske operatører for pappskaller; egentlig et noe ufint og fordummende norsk ord, og samtidig fryktelig lite akademisk. Ikke desto mindre er det en av Israels enslige, kommunistiske eksellenser, professor Ilan Pappe, som nå står for tur fredag i NTNUs mistrøstige foredragsserie om «Midtøsten og Palestina». Mannen er et levende symbol på et ideologisk liv etter døden ved Sovjet-Russlands relative oppløsning og Berlinmurens fall. Professor Pappe har som sine artsfreder her hjemme hentet betydelig næring i det voksende hulrommet mellom historieløshet og likegyldighet – sedimentert i en politisk korrekthet som stykkevis skyves stadig mer over til venstre, kanskje mer i dette orwellske landet enn andre steder.

Ilan Pappe, som politisk sett er en hybrid av skalpell- og mikrofonbærer Mads Gilbert (AKP/RV) og Berge Furre (SV), har tatt på seg den ubeskjedne oppgaven å skrive om Israels historie, slik rotekte kommunister helst vil se det. Godt tilpasset de internasjonale rødebrigadistenes spekulative og normative vokabular på veien til det ultimate, blodsprutende opprør. Nå i gjentatte, målrettede kampanjer over landegrensene. Men denne ballasten kvalifiserer professor Pappe åpenbart til plass i NTNUs foredragsrekke, slik tidsånden fra 1970-tallet synes forsteinet i Trondheim. Eller, slik den israelske avisen Haaretz karakteriserte foredragsholderne: Et stjernelag av Israel-hatere.

På linje med innarbeidede kontaktledd av revolusjonære svermere i andre land – også i Oslo og Tromsø – fikk mange celler på randen av forvitring faktisk en opptur i det Internett skjøt fart, over servere som surret nesten før støvet etter Berlinmuren hadde lagt seg. Pappe surfer fortsatt rundt som en av guruene i dette systemet. Dette altså parallelt med at dinosaurene sakte og nesten umerkelig vagger tilbake, inn bak murene i Kreml og tåkelegger overganger mellom fenomener som KGB, regulære banditter og fem hundre års historie spekket med terror og tyranni mot alt som ligner på annerledes tenkende.

Ilan Pappe er fra topp til tå et helstøpt resultat av den politiske korrekthet som langt på vei kvalte oppgjøret med kommunistene i flere land etter 1990. Media og massekommunikasjon er nye stikkord i disse cellene nå. Professor Pappe er som sine artsfrender en politisk og retorisk sjonglør av dimensjoner, bak masken som statsviter fra Haifa-universitetet; men stadig mest politiker knyttet til den kommunistiske Hadash-listen i det israelske parlamentet.

Pappe er minst like ettertrykkelig slaktet og kritisert av tunge, historiske fagmiljø som sin radikale forgjenger i NTNU-auditoriet, professor Moshe Zuckermann. Det vil være å gå for langt, og samtidig være alt for kjedelig å gå inn på postulatene til Pappe, men han skal foredra under frasene om «etnisk rensing» i forbindelse med staten Israels opprettelse (Det bor over en million arabere i dagens Israel), og om at alle arabere selvsagt har en soleklar «rett til å vende tilbake til sitt hjemland». Om det i politisk praksis blir til et nytt Holocaust er underordnet. For tiden ser det ut til at de fleste arabere rundt Israel i fjerde og femte generasjon stadig har sitt soleklare hjemland enten innekilt på Vestbredden eller enda mer sammenstuet i Gaza, som politisk brekkstang og tragedie helt samtidig. For øvrig med rett til å vende tilbake i Pappes og NTNUs verden, og samtidig skyte raketter på sivile jøder så snart anledningen byr seg – så mye mer enn noen andre flyktninger på globusen er det liksom bare å brenne i vei. Jødene skal ha skylden likevel.

Det er foruroligende nok at den politiske korrekthet i akademia nesten fratar oss mulighet til å stille kritiske spørsmål i retning av Pappes reelle ideologi og nettverk, enten vi nå befinner oss inne eller utenfor. Men det skal de ha, de politiske kameratene, eller Pappe-skallene i NTNUs korridorer: De har sørget for å vekke opp folk som normalt ville ha sløvet videre uten å velge side.

Nå er det Israels gamle og ikke minst nye venner sin tur til å danse rundt NTNU. Det gjenstår å se om det blir så mye mer festlig av det, men det bringer i det minste noen nyanser inn i et ellers kjedelig og søvndyssende politisk landskap. Mens vi på vår side heller anbefaler å glemme Pappe og heller flenge pappen av en gjennomsnittlig kjøpepizza, med en god bok og levende lys på bordet hjemme, – i det sabbaten tar til fredag.

http://ilanpappe.com/