Gjesteskribent

Mandelcroissantene er digre, og rikelig strødd med puddersukker. På disken dufter nybakt brioche og sjokoladebrød. For den som ikke er så glad i søtt, finnes det Croque monsieur og dertil en Salade nioise på menyen. Ved middagstider er det ikke lett å finne en ledig plass hos Franck Delights. Ved bordene hører man bare fransk – selv om denne bistroen ligger midt i forretningsstrøket Talpiot i Jerusalem. Bak disken pranger over-rabbinatets segl. Det bekrefter at alt spiselig her er kosher. Det er ingen mangel på kaféer og restauranter i denne bydelen. Men i lunsjpausen føler mange av de franske innvandrerne, som arbeider i kontorer og forretninger i nærheten, sult og hjemlengsel – i det minste kulinarisk – for de vil aldri reise tilbake til Frankrike.

”I Frankrike kunne jeg ikke lenger leve som jøde, jeg følte meg fremmed,” sier Calev Massiah. For tre år siden reiste han fra Grenoble til Israel. I bistroen arbeider tyveåringen flere ganger i uken for å finansiere utdannelsen som osteopat. I Frankrike fikk han nok av høyrøstede beklagelser over at ”nazistene ikke gasset alle jøder”. Han fikk nok av at arabisk-islamske innvandrere trakasserte vennene hans på gaten. ”Glem ikke nynazistene! For oss jøder er det ingen fremtid i Frankrike,” sier damen som Calev Massiah serverer en quiche. Damen ved siden av henne istemmer. ”Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp der. Det er bare et spørsmål om tid før islamistene overtar Frankrike,” klager den tidligere franske borgeren, som nå arbeider i det israelske politiet.

Om ikke akkurat en islamistisk maktovertagelse, bekymrer de fleste franske jøder seg over den økende innflytelsen fra en islamsk lobby – som finner et betydelig ekko hos venstrepartiene, litt som med palestinernes rettigheter. Eller antisemittismen blant uutdannede, frustrerte islamske innvandrere. Aldri tidligere har så mange franske jøder vendt ryggen til landet sitt for å dra til Israel. Mer enn 3200 franske borgere gjorde det i fjor. Det var en økning på mer enn 60 prosent i forhold til året før – da hver femte imidlertid dro tilbake til Frankrike. De franske jødiske utvandrerne oversteg for første gang amerikanere som gjorde Aliyah til Israel – det er den hebraiske betegnelsen for utvandring til Israel, hvis bokstavelige betydning er ”oppstigning”. I fjor bestemte totalt mer enn 19.000 jøder seg for å gjøre det.

Blant de franske er den nylige økningen trolig bare begynnelsen. I fjor spurte Erik Cohen, som forsker og underviser ved det israelske Bar Ilan-universitetet, franske jøder mellom 18 og 40 år om hvor de ville bo om fem år. ”Førti prosent svarte: i et annet land,” kan han fortelle. Det betyr ikke nødvendigvis at de kommer til å flytte til Israel. Stadig flere ikke-jødiske franskmenn leker med tanken om å starte på nytt i USA, Canada eller New Zealand, sier Erik Cohen. Hele Frankrike lider jo av finanskrisen.

Ikke lenger velkommen i Frankrike
Men den jødiske befolkningen føler seg stort sett ikke mer velkommen i Frankrike. Tretti prosent av jødene som den israelske professoren spurte, kunne berette om antisemittiske fiendtligheter de personlig hadde opplevd. Spesielt traumatisk var åpenbart massakren i Toulouse i mars 2012, da den algirsk-fødte Mohamed Merah angrep en jødisk skole. Én lærer og tre elever ble drept. Israels president Shimon Peres talte da om et ”vendepunkt”. Mange har heller ikke glemt bortførelsen av den unge jøden Ilan Halimi, som kort etter befrielsen i 2006 døde som følge av mishandling i ukevis. Tilliten til den franske rettsstaten har på grunn av forulempninger og faktiske overgrep sunket, noe som fremgår av årsberetningen til paraplyorganisasjonen Crif – et representantråd for jødiske institusjoner.

Blant utvandrerne finner vi flere forskjellige motiver. Antisemittismen spiller en like stor rolle som en søken etter egen jødisk identitet samt den dårlige økonomiske situasjon i Frankrike, observerer Erik Cohen. Ettersom situasjonen i Frankrike ikke vil endre seg raskt, forventer den israelske vitenskapsmannen at antallet jødiske utvandrere vil stige. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har allerede invitert dem. ”Kom til Israel,” uttalte han under sitt besøk i Frankrike i fjor.

De franske jødene har et spesielt forhold til den israelske regjeringen, blant annet på grunn av at et stort flertall har slektninger i Israel. Siden begynnelsen av den andre intifadaen har paraplyorganisasjonen Crif klart stilt seg side om side med Israels regjering. Da den tidligere israelske statsministeren Ariel Sharon, som døde den 11. januar i år, i 2004 inviterte franske jøder til å slå seg ned i Israel, tok Crif-presidenten Sharon i forsvar mot de bestyrtede reaksjonene fra fransk offentlighet. Også den daværende Crif-ledelsen ble betraktet som en energisk medspiller for den israelske statsministeren og hans Likud-parti. Netanyahus regjering vil fordoble antallet innvandrere fra Frankrike hvert år. Om ikke flere jødiske familier kommer fra Nord-Afrika til Frankrike, vil ikke Frankrike lenger ha det nest største antallet jøder i Europa – over en halv million. Allerede nå utvandrer svært mange jøder som har utgjort ryggraden i de jødiske samfunn og opprettholdt det religiøse livet i Frankrike, til Israel.

Disse fromme utvandrerne søker seg til den hellige by Jerusalem. I bistroen ”Franck Delights” bærer flere mannlige gjester en liten kippa på hodet for å markere seg som praktiserende jøder. Men de fleste som kommer fra Frankrike, slår seg heller ned ved kysten. Rentenister kjøpte seg tidligere boliger på Cote d’Azur. I dag skaffer de som har råd seg et sted ved Middelhavet, som i Netanya, Ashdod eller Ashkelon. De fleste franske innvandrerne er unge og ærgjerrige, som servitøren Calev Massiah i Jerusalem. Alle har et stort felles problem. ”De fleste kan bare fransk. Man må ganske enkelt overvinne seg selv og lære å snakke hebraisk,” sier Massiah.

I forhold til de franske har engelskspråklige fra Storbritannia og USA det noe enklere. Deres minoritet er mye større enn den franske. Med engelsk kommer man i begynnelsen lettere fra det inntil man har lært seg nok hebraisk. Men med de franske deler de en fremmedhet overfor de ofte temmelig direkte omgangsformene. De har måttet venne seg til at israelere svært sjelden bruker det hebraiske ordet for ”merci” (”takk”). Men for de noe eldre innvandrerne er denne omgangsformen ikke helt ukjent. Massiahs foreldre kom fra Tunis og Marokko. Mange jøder dro først til Frankrike da deres nordafrikanske hjemland ble selvstendige. ”For oss var Frankrike ofte bare et forværelse til Israel,” sier Calev Massiah.

Israels ”Brain Gain”
I den israelske eliten har hittil få franske skaffet seg en posisjon. Prominente politikere fra Frankrike finnes foreløpig ikke. I den forbindelse kan vi nevne en ung suksessrik entreprenør: Michael Golan ble født i Paris i 1978 som Michaël Boukobza. For syv år siden kom han til Israel. Hans firma Golan Telecom har i løpet av de siste to årene skaffet seg betydelige markedsandeler på bekostning av de allerede etablerte. Andre unge fra Frankrike trenger til å begynne med noe starthjelp. ”Når de hører Harvard i Israel, er alt i orden. Jeg kom med en eksamen fra Sciences-Po i Paris. Det var det ingen som forbandt noe med,” sier Mickael Bensadoun, som også har skaffet seg en israelsk doktorgrad. Kandidatene fra de franske Grandes Ecoles må slite med at deres eliteskoler er ukjente i Israel. Leger har det verre. Selv om det er mangel på leger, blir de franske eksamenene ikke anerkjent. I dag leder Mickael Bensadoun organisasjonen ”Gvahim”, som hjelper høykvalifiserte unge innvandrere fra hele verden. ”I Frankrike hadde de nettverk som kunne hjelpe. Her forsøker vi å være nettverket deres,” sier Bensadoun. Israelere kjenner hverandre fra skoledagene, og kan senere bygge på kontaktene de knytter under den langvarige militærtjenesten.

Gvahim hjelper med å knytte kontakter til israelske bedrifter, og har dessuten en ”rugekasse” for unge som vil starte egen bedrift. For de mer usikre som vil prøve seg fram, finnes ”Organisation Praktika in Israel”, som kan være behjelpelig med å finne ut hvor i landet de passer best. Andre tar også barna sine med, da de frykter at situasjonen i Frankrike bare vil bli verre. For Israel betyr slike motiverte og velutdannede innvandrere en ”Brain Gain”, mener Bensadoun. Han sikter her til den ”Brain Drain” som også merkes i Israel, ettersom stadig flere vitenskapsfolk og annen spisskompetanse reiser utenlands.

Jean Franois har bare brukt vel ett år på å finne seg til rette i Israel. På en fortauskafé i Tel Aviv-distriktet Florentin nyter han vintersolen. Den 32 år gamle franskmannen har funnet en bolig like rundt hjørnet og en jobb hos Hewlett Packard Indigo, et internasjonalt selskap som lager dataskrivere. ”Når det gjelder arbeidsmuligheter, finnes det foreløpig flere muligheter i Tel Aviv enn i Paris. Her skjer det mye, spesielt i nyetableringer,” sier kandidaten fra den anerkjente handelshøyskolen ESCP.

Jean Franois har ikke hatt problemer med å finne seg arbeid andre steder i verden. Hans forrige jobb var som markedsfører hos en stor sveitsisk forbruksvareprodusent. Men som sønn i en velintegrert jødisk familie i Paris har han lenge følt en tilknytning til Israel. ”Da jeg var yngre deltok jeg i ungdomsarbeidet i den jødiske forsamlingen. Da jeg kom hit var jeg 99 prosent sikker på at jeg ville bli her, men jeg ville være helt sikker,” sier Jean Franois. Han lærte hebraisk, og vendte så tilbake til Paris for å tenke igjennom beslutningen en siste gang. Nå har han ført sine første kundesamtaler på hebraisk, men setter pris på at viktige møter i firmaet foregår på engelsk. Med et glis forteller han om de første månedene i den nye jobben: ”I Europa betraktet kolleger meg som hard og energisk. I Israel trakk man meg til side og informerte meg om at jeg opptrådte for mykt til å kunne bli tatt på alvor”.

 

Opprinnelig i Frankfurter Allgemeine Zeitung den 31. Januar 2014. Oversatt av Kaspar Hauser.