Kommentar

Alt vi har tatt for gitt, det stedbundne, at man skal dø i samme land man er født i. Men dette endrer seg, også for europeere. Vi er vant til at andre flykter hit, nå er det europeere som flykter fra Europa. Vidoen der en jødisk far forteller om hvordan det er å leve som jøde i Belgia er et varsel. Det gjelder ikke en familie som har rotet seg opp i noe. Det gjelder en familie som ikke tør bli boende, fordi de er jøder.  Det er en frykt som blir bekreftet på mange nivåer; fra avisene, politikeres utsagn, fra antisemittiske tegnere og utslag av jødefiendtlighet på gateplan. Det som limer dette sammen er at antisemitter ikke blir utstøtt av det gode selskap. De blir anerkjent og hvis de går over streken blir de irettesatt med et klapp på skulderen. Man vil ikke snakke om den brune gørra som renner igjennom avisspalter og tvskjermer, fordi den har en annen farve enn brun. Men den lukter like vondt.

Snaphanen kommenterte:

Via Hodja. I Deadline 2 sektion kunne man se Adam Holm interviewe den franske, filosofiske stjerne,Bernard-Henri Levy (video, min. 28:30), ham der bad Sarkozy bombe Libyen. Jeg er ikke voldsomt imponeret af hans analyser, ikke af dem, der vedrører EU og Syrien og slet ikke af den, der vedrører den nye antisemitisme i Frankrig. Var den kommet fra andre, kunne det være uvidenhed, men fra en algiersk jøde lugter det af berøringsangst og fejghed. Lévy har fået for høj en social position at forsvare til at sige ubehagelige sandheder. Overklasse hele livet, gebis i stedet for tænder. Sandhederne må man høre den den navnløse familie i videoen.

En jødes avskjed

 

Kjære venner!

Denne dagen er svært spesiell, for det er siste gang vi har et selskap i dette huset, hvor vi har tilbragt så mange lykkelige år. Som dere vet har min kone og jeg besluttet å reise til USA sammen med våre barn. Vi flyr om noen få dager, og tar med oss all deres kjærlighet, vennskap og – det beste av alt – håpet om en bedre verden for våre barn.

Våre besteforeldre emigrerte til Belgia, og innprentet både våre foreldre og oss som var født her, respekt for landets institusjoner og lover. Å være født og kunne dø i samme land er langt fra noen selvfølge. Dette privilegium vil kanskje bare være forbeholdt våre foreldres generasjon.

I flere år har vi erfart mye i Belgia og Frankrike, blant annet:

Det kan være positivt at mennesker fra helt andre kulturer familieforenes i vårt land, men ikke hvis de avstår fra å integreres og i stedet prøver å presse sine lover på oss. Disse gjenforeningene har også ført til den største migrasjon av mennesker i Europas historie.

Vi ser politi foran jødiske skoler, betongblokker formet for å dempe sjokket av eventuelle bilbomber foran synagoger.

Demonisering i media av Israel.

En muslim som med kaldt blod drepte barn på en jødisk skole i Toulouse.

50 000 muslimer som marsjerte i Brussel 11. januar 2009 der de blant annet ropte «Israel, nazi» og «Død over jødene». Politiske ledere fra mange parti frontet demonstrasjonen.

Kidnappingen, torturen og mordet på Ilan Halimi i  Paris.

Pierre Galand, president i den belgisk-palestinske foreningen som spyr ut sin antiisraelske gift så snart han får en anledning.

De offentlige skolene i Brussel og fengslene som serverer halalmat, og de katolske skolene som ber lærerne sine om å respektere ramadan.

Bussjåfører som stanser bussen ved bedetider for å kunne be midt i tjenesten.

Fjerningen av juletreet i Brussels tinghus og det kunstige treet på Grand Place, selv om våre folkevalgte forsikrer at det ikke skyldes press fra muslimer.

Karel De Gucht, medlem av Europakommisjonen, som finner det vansklig å forhandle med den ‘jødiske lobbyen’.

FN, der Iran kan si, uten at noen bryr seg, at de ønsker å fjerne Israel fra kartet.

Granatangrepet i et jødisk supermarked i Sarcelles i Frankrike september 2012

Baudouin Loos, Ricardo Guttierez og Serge Dumont som vedvarende sprer sine antisemittiske  og/eller antiisraelske tekster via Le Soir (belgisk avis), hvis redaktører er mer enn lykkelige over å få publisere dem.

Det går ikke en uke uten at man hører om nye antisemittiske tildragelser eller leser Israel-kritiske artikler, til og med i La Libre (belgisk avis). Vet du forskjellen på en belgisk og en israelsk journalist? Den israelske er ikke optatt av Belgia!

Kort sagt, som i «Hummerkokeboken» – enda den ikke er særlig kosher        – merker vi ikke at vi blir kokt bare temperaturen stiger sakt nok, og det punktet er snart nådd.

Og mer:

Sionismen (neste år i Jerusalem, denne vidunderlige 5 700 år og vel så det gamle tanken) har nå blitt nesten synonym med rasisme.

Når prins Laurent reiser til Israel blir han anklaget for å støtte en terroristgruppe kalt KKL (det jødiske nasjonale fondet), en organisasjon som siden 1901 har fått ødemarken til å blomstre ved å plante trær! Jabal Ikazban, en folkevalgt i Brussel, som har publisert plakater som minner om 1930-årene for å promotere sin konferanse om sionismen, og som ved sist valg i Belgia hadde et merke med det palestinske flagget på jakken sin. Han er hyllet som en beundringsverdig mann med verdier som reflekteres av det belgisk-franske sosialistpartiet.

En islamist er skutt på Ardenner-motorveien og et våpenarsenal er funnet i hjemmet hans i Anderlecht, og så…blir det stille i radioen!

BDS-bevegelsen (red.: Boycotyt, disinvestment, sanction) er offisielt knyttet til ULB («Det frie antisemittiske universitetet i Brussel»! og sammenligner Israel med apartheid.

Forbundet for fransktalende studenter stemmer for å boykotte israelske universiteter.

Det er bra, så kan de små wallonerne isteden utveksle erfaringer med universiteter i Saudi Arabia, Egypt og Syria.

Laurent Louis, demokratiets bommert, tramper på og brenner det israelske flagget i Uccle under en demonstrasjon foran den israelske ambassaden.

Tidlig sist sommer «ble den farligste terroristgruppe siden 1996» avvæpnet. Ifølge den franske statsadvokaten, og Le Figaro, bestod denne gruppen av «antisemittiske sosiopater som forberedte sprengstoff tilsvarende det som forårsaket blodbadet i den parisiske undergrunnen for atten år siden.»

I tillegg ble det funnet et håndskrevet notat om CRIF, paraplyorganisasjonen for jødiske organisasjoner i Frankrike, om foreningen for jødiske advokater, om den franske jødiske studentunionen, og om adressen til en fremstående person i det jødiske samfunnet.

På toppen av det hele, for noen uker siden, kunne Dan Sluijzer fortelle sin 15 år gamle datter, Océane, at hennes muslimske medelever på Pagode High School – som to år tidligere brutalt hadde slått henne mens de ropte «skitne jøde, vend hjem til ditt land» – ikke ville bli anklaget fordi vikarierende regjeringsadvokat hadde latt saken falle på grunn av angripernes unge alder, og dermed skapt presedens for total immunitet og støtte til antisemittiske handlinger. Er kanskje også han redd for å bli målskive for raseriet?

I mitt fødeland kan man i dag ustraffet banke opp jøder, og, som i Aartselaar nylig, «fullføre jobben til nazistene».

Jeg kunne fortsette i flere timer med å regne opp alle de antisemittiske handlinger som har utspilt seg i Europa disse siste årene, fra Ungarn til Sverige, fra Romania til Hellas, og selvfølgelig i Frankrike, der jødene lever mellom Tariq Ramadans islamfascister og Dieudonnés tomhodete ‘quenelle’.

Vil det bli konsentrasjonsleire i Europa igjen? Trolig ikke! Vil krystallnatten bli gjentatt? Kanskje ikke…

Men når en enkelt av disse ‘mellom en og tre hundre’ belgiske jihadistene som nå slåss i Syria kommer tilbake blir ønsket velkommen som en helt av mange unge muslimer i Brussel, og bestemmer seg for å ‘vie seg til jødesaken’ ved å angripe våre barn, da har hverken min kone eller jeg noe ønske om senere å høre nesten hele den politiske elite forklare at det bare var et isolert tilfelle, og at denne ‘følelsen av utrygghet’ skriver seg fra det jødiske samfunnets paranoia og at vi fortsatt må arbeide politisk for integrasjon for å unngå slikt!

Islamfobi? Absolutt ikke!

Islamistfobi? Absolutt!

Og det er på høy tid at modige muslimer som våger å opponere får støtte – ikke bare politibeskyttelse –fra sine medreligiøse, media, og politikere i Belgia, Frankrike og Europa forøvrig til å forsvare demokrati og frihet.

Vi ønsker oss å være innbyggere på linje med andre, uavhengig av religiøs tilhørighet, hudfarge, seksuelle preferanser eller nasjonalitet.

Min kone og jeg forguder familien vår, våre venner, vårt Belgia. Vi vet at gresset er grønnere her, ikke bare på grunn av hyppig regn, men også fordi det er et land av overflod, et land vi kan beundre hver morgen når vi våkner. Et land så rikt at det godt tåler luksusen med decenniers politisk småkrangling mellom flamske, wallonske og brusselske innbyggere.

Et land der innbyggerne ikke tar seg selv så høytidelig og de trofaste mot nasjonen gjerne deltar i internasjonal handel og organisasjoner.

Et land i hjertet av Europa, og hvis hovedstad Brussel er en av de vakreste og mest velkjente ‘merkevarer’ i verden.

Et land der vi, i et nøtteskall, hadde et godt liv.

Et land der våre barn hadde kontakt med sine besteforeldre, onkler og tanter hver uke og i familieselskapene, under de store høytidene og andre begivenheter.

Og likevel, til tross for vår hengivenhet for landet, har vi kommet til at barna våre ikke har noen fremtid i Belgia.

Det er trist å forlate Belgia, og vi er svært lykkelige over å kunne utvandre til USA.

Frihet kommer ikke av seg selv. Siden 1776  har amerikanerne alltid forstått dette og hegnet om friheten.

Også de to gangene de medvirket til å befri Europa slik at mine foreldre ikke lenger behøvde å være ‘skjulte barn’ og min far ikke lenger var tvunget til å bære den gule stjernen.

Amerika er et land som stadig fornyer seg selv, og bygger sin fremtid ved å integrere mennesker fra hele verden, akkurat slik som Israel!

Vi vet vi er velkomne der, at våre barn vil blomstre og ta del i undervisningen sammen med jevnaldrende, at foregangsfolk ikke blir blir betraktet som spedalske, og at jøder så vel som andre har sin plass her så sant de respekterer konstitusjonen og lovene.

Det som hendte med Océane, Illian, med barna i Toulouse, og med Cindy og Ruth, vil aldri skje der, uten indignasjon og sinne blant folk, media og den politiske verden.

Som Einstein sa: Verden blir ikke bli ødelagt av ondskapen, men av likegyldigheten.

—-

 

 

Omsatt og forkortet av Olav Bjørkum fra en franskspråklig video med engelske undetekster, presentert på nettstedet snaphanen.dk. Forfatteren av talen er ikke navngitt.