Gjesteskribent

I en artikkel i den anerkjente dagsavisen Wall Street Journal skriver Daniel Schwammenthal at den arabiske verdens opinion er sterkt til stede i Paris, London, Berlin og Madrid. At TV-stasjonen CNN bruker filmopptak av anti-israelske protester i London i en reportasje om det «voksende raseriet i den arabiske og muslimske verden» er et illustrerende eksempel på tilstandene i dagens Europa, skriver Schwammenthal:

Giancarlo Desiderati skal ha honnør for sin uintellektuelle redelighet. Mens de fleste på venstresiden som baktaler Israel påstår at deres sterke motvilje mot den jødiske staten ikke har noe med antisemittisme å gjøre, kastet ikke lederen for den lille italienske fagforeningen Flaica-Uniti-Cub bort tiden på slike sofismer. Etter lenge å ha tatt til orde for boikott av israelske varer, gikk herr Desiderati forrige uke til det neste naturlige skrittet. «Ikke kjøp noen ting i forretninger drevet av jøder» lød oppfordringen til italienerne på hans organisasjons nettsider.

Jøder rundt omkring i Europa har i økende grad vært under angrep siden Israel for to uker siden besluttet å forsvare seg etter åtte år med rakettangrep mot landets sivilbefolkning. Det har vært gjort forsøk på ildspåsettelse av synagoger i Storbritannia, Belgia og Tyskland. Politiet arresterte i forrige uke muslimske protesterende som ville ta seg inn i den jødiske bydelen i Antwerpen. Flere danske skoler med mange muslimske elever sier at de ikke vil ta inn jødiske barn fordi deres sikkerhet ikke kan garanteres. En gruppe tenåringer angrep en fjorten år gammel pike i Frankrike i forrige uke, og kalte henne «skitne jøde» mens de slo henne.

Ved massemøter i Tyskland og Nederland har demonstranter i løpet av de siste to ukene skreket «Hamas, Hamas, jødene skal ha gass». I Amsterdam marsjerte det sosialistiske parlamentsmedlemmet Harry van Bommel og Greta Duisenberg, enken etter den europeiske sentralbankens første leder, fremst i en av disse demonstrasjonene for «fred». De tok ikke del i koret bakerst som ropte på et nytt Holocaust. Isteden sang de «intifada, intifada, fritt Palestina». Herr van Bommel insisterte senere på at dette ikke var et rop etter jødisk blod, men «sivil ulydighet» et latterlig forsvar, gitt at terroristene under forrige intifada myrdet flere enn 1.000 israelere.

Størstedelen av protestene og den anti-jødiske volden i Europa kommer fra innvandrere. I det som kan har vært en freudiansk erkjennelse av Europas endrede ansikt, benyttet CNN for to uker siden filmopptak av anti-israelske protester i London i en reportasje om den voksende raseriet i den «arabiske og muslimske verden». Den myteomspunnede
arabiske opinionen er nå sterkt tilstede i Paris, London, Berlin og Madrid.

Etter at en brennende bil ble kjørt inn i en port utenfor en synagoge i Toulouse forrige uke, sendte president Nicolas Sarkozy ut en erklæring som var like moralsk forvirret som hans bedømmelse av Israels Gaza-offensiv. Herr Sarkozy, som fordømte såvel Hamas’ terror som Israels forsøk på å stanse den, utydeliggjorde også skillet mellom antisemittismens ofre og gjerningsmenn i Frankrike.

Frankrike «vil ikke tolerere at internasjonale spenninger forvandles til vold mellom grupper innenlands» advarte han, idet han antydet at volden i Frankrike ikke bare utføres av franske muslimer, men også av jøder. Herr Sarkozys kommentarer lar en også forstå at kampene i Gaza er årsaken til angrepene på jøder i Frankrike; det vil si at Midtøsten-konflikten gir næring til antisemittismen i Europa. Det forholder seg diametralt motsatt.

Raseriet mot jødene som eksploderer i Europa er blitt drevet frem med omhu; det dreier seg ikke om spontan sympati for muslimske brødre i Gaza. Hvordan skal man ellers forklare stillheten når muslimer drepes i andre konflikter, fra Darfur til Tsjetsjenia?

Omfanget av den antisemittiske propagandaen i palestinske og andre muslimske samfunn, er en av de minst omtalte kjensgjerninger om Midtøsten. Det er denne antisemittismen som gjør muslimer i Europa mottagelige for tanken på å angripe jøder og som gir næring til Midtøsten-konflikten. Hatet går lenger tilbake i tid enn grunnleggelsen av staten Israel. For å illustrere dette poenget kan det nevnes at den palestinske lederen under andre verdenskrig, stormufti Hajj Amin al Husseini av Jerusalem, samarbeidet med Hitler i den hensikt å bringe Holocaust til Palestina. Heldigvis stanset britene de tyske troppene i Afrika. Muftien tilbrakte krigsårene i Berlin og ble senere tiltalt for krigsforbrytelser, men klarte med det muslimske brorskapets hjelp å rømme til Egypt. Hamas er den palestinske grenen av det muslimske brorskapet.

Hamas og andre islamister fortsetter det muftien hjalp til med å få i gang: En miks av europeisk antisemittisme og islam-inspirert jødehat. Avvisningen av Israels rett til å eksistere er motivasjonen bak deres angrep. Men massemedia ignorerer stort sett Hamas’ ideologi samt forbrytelsene som består i å gjemme bevegelsens ledere og våpen blant sin egen sivilbefolkning, og de demoniserer Israels forsøk på å beskytte sine innbyggere.

Hamas og andre islamister forsøker ikke engang å skjule sin ideologi. Bare les Hamas-charteret eller se på Hamas-TV, barneprogrammer inkludert, for en kvalmende dose morderisk antisemittisme. I forrige uke forbød franske kringkastingsmyndigheter Hamas-TV for oppfordring til vold og hat. Dessverre kan publikum fortsatt se disse programmene, i likhet med Hizbollah-TV som også er forbudt i Europa grunnet
antisemittisk innhold og oppfordring til jihad, takket være Saudi-Arabias Arabsat og den egyptiske satellittfjernsynsleverandøren Nilesat.

Islamistenes variant av jødehat er nå i ferd med å bli importert til Europa. Muslimer i Europa som ser på Hamas- og Hizbollah-TV ved hjelp av sine parabolantenner, fôres med den samme dietten bestående av antisemittisme og jihad-ideologi som palestinerne og store deler av Midtøsten konsumerer.

Dette gjør den allerede vanskelige integrasjonen av muslimer i Europa til en formidabel utfordring. Hva angår saker som sharia-lovgivning og terrorisme, kan man forvente et virkelig «sammenstøt mellom sivilisasjoner». Det finnes ingen vestlig tradisjon som kan
rettferdiggjøre «æresdrap». På den annen side er antisemittismen ikke ukjent i Europas kultur; tvert imot: Kontinentet overgikk en gang alle andre i den øvelsen, og følelsen sitter fortsatt i hos mange.

En Pew-undersøkelse sist september viste at 25 % av tyskerne og 20 % av franskmennene fortsatt er rammet av dette viruset. I Spania har 46 % en ufordelaktig oppfatning av jøder. Er det virkelig ingen sammenheng mellom denne statistikken og det faktum at Spanias massemedia og regjering er blant de mest fiendtlige i Europa mot den
jødiske staten? Er det bare et tilfeldig sammenfall at Europas største demonstrasjon mot Israel, med flere enn hundre tusen protesterende, fant sted på søndag i Spania?

En studie fra 2006 publisert i Journal of Conflict Resolution, basert på undersøkelser fra ti europeiske land, tyder på noe annet. Edward H. Kaplan og Charles A. Small ved Yale-universitetet kom til at «anti-israelske følelser er en konsistent prediksjon av
sannsynligheten for at en person er antisemittisk, og sannsynligheten for målt antisemittisme øker med omfanget av de anti-israelske følelsene som er observert».

Siden det er lite håp om at mediedekningen vil bli mer balansert, eller at opphisselsen i den voksende muslimske befolkningen vil avta, går Europas jøder usikre tider i møte.

The Wall Street Journal: Europe Reimports Jew Hatred

Oversatt av Christian Skaug