Sakset/Fra hofta

Antisemittisme og antisionisme

Det mest langtrukne eksemplet på antisemittisk vold og vandalisme i Europa etter den annen verdenskrig begynte samtidig med den palestinske oppstanden, kjent som al-Aqsa-intifadaen, høsten år 2000. Halvannet år senere ble jøder trakassert og angrepet i franske gater jevnt over fem-seks ganger pr. dag. Molotov-cocktails ble kastet mot jødiske skoler og forretninger eid av jøder, synagoger ble brent ned til grunnen, og propalestinske demonstranter marsjerte mens de viftet med hakekors og hadde på seg selvmordsbelter.

Stilt overfor internasjonal kritikk for ikke å ha gitt et kraftigere svar på dette, sa utenriksminister Hubert Védrine: «Det finnes ingen antisemittisme i Frankrike,» og president Jacques Chirac var av samme oppfatning. Og de var oppriktige. Sett fra deres synspunkt var det ikke noe land i Europa som viste større årvåkenhet mot antisemittismen enn Frankrike, og det hadde de rett i. Men den antisemittismen franske myndigheter og det franske samfunnet var vant til å bekjempe, var det hovedsakelig katolskbaserte trangsynet som var en levning etter Dreyfus-saken i det 19. århundre, og landets Vichy-regime på 1940-tallet. Begge disse samfunnene var enkle å skjelne fra vårt eget. De var fiendtlig innstilte til «mangfold».

Dagens trusler mot europeiske jøder skyldes selve mangfoldet. Blant muslimske innvandrere er motvilje (for å si det forsiktig) mot jøder nærmest noe iboende. En fransk regjeringsrapport bemerket at alt som var ekkelt, dårlig, ødelagt, skittent eller uønsket i innvandrerdominerte skoler ble omtalt som feuj, et slangord for jødisk. Dessuten

er det en økning i antall fornærmelser, trusler og angrep […] mot elever som er, eller antas å være, jødiske, både i og utenfor skolene. Disse angrepene utføres som regel av nordafrikanske medelever. Ifølge uttalelsen vi har innhentet, påkaller disse elevene ofte begivenheter i Midtøsten og suraer i Koranen for å rettferdiggjøre sine verbale og fysiske angrep. Hyllest av nazistene og Hitler er ikke uvanlige. Slikt finnes overalt i form av graffiti, særlig hakekors, og til og med i form av bemerkninger som gjøres åpent overfor lærere og ledelsen.

Mesteparten av gatevolden var ellers blitt utført av løst organiserte gjenger av ungdommer med arabisk bakgrunn. Med sin enorme muslimske befolkning var Frankrike hardest rammet av antisemittismen, men det var en del av et alleuropeisk mønster. Graver ble skjendet på jødiske gravsteder i London og Manchester, ungdommer kastet egg på den jødiske parlamentarikeren Oona King under en krigsminnesmarkering, og i 2006 var det årlige antallet antisemittiske angrep i Storbritannia kommet opp i 600, dette ifølge det London-baserte Community Security Trust. En synagoge ble beskutt i Oslo. Tjue jødiske butikker ble vandalisert i Roma.

Europeerne hadde i likhet med amerikanerne utviklet en rekke stereotyper om intoleranse. Rasisme var noe som ble utøvet av en uforanderlig klasse av (rike, hvite kristne) gjerningsmenn mot en like uforanderlig klasse av ofre (fattige, mørkhudede, koloniserte og kuede sådanne). Man antok at antisemittiske handlinger, om de noengang skulle dukke opp igjen, ville komme ryddig innpakkede i den kontinentale fascismens ideologi, slik den var blitt praktisert på 1920- og 1930-tallet. Endringen i personene på rollelisten gjorde europeere forvirret. Den nye antisemittismen var så langt fra disse vanlige stereotypene at allmennheten – særlig den delen av offentligheten som var vant til å være på vakt mot rasisme – ikke engang var i stand til å forstå den. En EU-studie av antisemittismen som skulle ha blitt publisert i 2003, fant at muslimske gjenger spilte en viktig rolle. Men studien ble holdt igjen, kanskje på grunn av at de som hadde bestilt den ikke trodde det de så. Da den endelig kom ut ett år senere, var den ledsaget av en pressemelding fra EUs FN-delegasjon som bedyret at «den største gruppen av personer bak antisemittiske aktiviteter ser ut til å være unge og misfornøyde, hvite europeere. En annen kilde til antisemittisme er i noen land unge muslimer av nordafrikansk eller asiatisk avstamning.» Men dette var ikke hva opptellingen av episodene viste. Muslimene utgjorde de fleste gjerningsmennene, ikke de nest fleste.

Flertallet i nesten alle europeiske land hadde en nesten nevrastenisk følsomhet for alt ved deres egen oppførsel eller fortid som hadde antydning til antisemittisme i seg, men man forlangte ingen slik selvransakelse av muslimer. De som bad om det, ble faktisk sensurert. Da Utrecht-teologen Pieter W. van der Horst foreslo å holde sin avskjedsforelesning om «islamiseringen av den europeiske antisemittismen», ble initiativet stanset av universitetsledelsen.

Antisemittiske episoder er vendt tilbake som et konstant problem i den europeiske tilværelsen. De har en tendens til å øke og avta i styrke avhengig av hva som skjer i Midtøsten. Raseriet hos unge muslimer verden over kan lett piskes opp mot Israel ved hjelp av vandrehistorier, svulstigheter på internett og arabiske TV-kanaler som viser opptak av forskjellige militære og antiterror-operasjoner. Stadig mer segmenterte og målgrupperettede nyhetsmedier betyr at fjernsynets virkning på innvandrere og minoriteter er nøyaktig motsatt av det den var for bare en generasjon siden. Mens BBC i sin tid brøt ned barrièrene mellom samfunnsgrupper, bygger al-Jazeera dem opp igjen. Nyhetsprogrammene innvandrere ser på, portretterer Israel som skyldig i spektakulære, meningsløse grusomheter – et portrett som tegnes på stadig mer spennende og sofistikert vis, med en hang til hurtig, MTV-inspirert klipping, ledsaget av musikk som får hjertet til å hamre.

I løpet av det siste tiåret bestemte mange unge, europeiske muslimer seg for å slutte seg til (og dermed diskreditere) palestinernes kamp for en uavhengig stat, med vage forestillinger om å hevne seg på jøder. Jødene som befant seg innenfor deres rekkevidde, var deres europeiske naboer.

Vikarierende bekymringer over konflikter i forfedrenes hjemland er nokså vanlig adferd blant andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere i USA. Europas propalestinske muslimer kan på sett og vis sammenlignes med irsk-amerikaneres støtte til IRA. De har et nokså inkonsekvent forhold til landet de bor i. De kjeder seg over det (ettersom det tilsynelatende har løst mange av de daglige problemene med å få endene til å møtes), samtidig som de er bitre på det (siden dets globale ambisjoner får deres foreldres og besteforeldres kultur til å virke ynkelig og marginal). Å vende tilbake til forfedrenes samfunn på leting etter et stort drama å delta i, kan gi mening til liv som oppleves som fragmenterte.

Men det finnes forskjeller. De fleste europeiske muslimer er slett ikke av palestinsk avstamning. Og agitasjon på vegne av gamlelandet (et bestemt geografisk område langt unna) er ikke det samme som agitasjon på vegne av ummahen (den muslimske troens abstrakte samfunn, hvis lover er bindende for muslimer overalt hvor de måtte befinne seg). Innsamlingen av penger til IRA hadde ingen virkning på det politiske livet i USA, forhåpentligvis med unntak av en plaget samvittighet. Ummahen gjør krav på Europa, ikke bare på Midtøsten. «Det bor to millioner muslimer i Storbritannia,» bemerker den britiske historikeren David Cesarani, «og en ting som forener denne mangfoldige befolkningen, er fiendtlighet til Israel og forkjemperne for landets utvidelse.»

I likhet med antiamerikanismen og antirasismen er hatet mot Israel et middel for deltagelse i en europeisk kultur uten å være nødt til å assimilere inn i den – å bli med i Europa ved hjelp av permanent opposisjon. For retorikken mot Israel forener ikke bare muslimer innbyrdes. Den forener også muslimene med en stor del av de innfødte europeerne, særlig på venstresiden. Det er på besynderlig vis en vei til integrasjon. I 2002 hengte Gretta Duisenberg, hustruen til Den europeiske sentralbankens daværende sjef Wim Duisenberg, opp et palestinsk flagg utenfor familiens hjem i Amsterdam. Midt under den danske karikaturkrisen i februar 2006, den samme uken som palestinske grupper uttrykkelig truet (i noe som må kalles fri fantasi) med å drepe enhver nordmann som måtte befinne seg i Gaza, truet medlemmer av Norges regjeringskoalisjon med en forbrukerboikott – mot Israel. I april 2006 nektet Sverige å delta ved militærøvelser i Midtøsten fordi Israel skulle være med på dem. Europeere hadde fremtredende roller ved verdenskonferansen om rasisme arrangert i Durban sommeren 2001, som samlet verdens antiglobaliseringsaktivister bak en anti-israelsk agenda.

Dette var hverken feiltrinn eller taktløsheter. Store deler av den bredere europeiske befolkningen støttet sine politikere i slike tiltak. I en beryktet meningsmåling fra 2003 oppgav de som svarte Israel som den «største trusselen mot verdensfreden» i de fleste europeiske landene. Uten helt å forstå hva de holdt på med, hadde europeere en tendens til å klandre Israel for den terroristiske volden som ble begått mot landet. Den amerikanske essayisten Paul Berman var den første som merket seg den eiendommelige virkningen selvmordsbombing hadde på den europeiske offentlige opinionen. De forårsaket «en filosofisk krise blant alle verden over som gjerne ville tro at en rasjonell logikk styrer verden». Selvmordsbombing bare måtte ha å gjøre med en utålelig urett. For hvis ikke var det en ren dødskult. På et kontinent med arr etter det 20. århundrets dødskulter var det en uutholdelig tanke. Europeerne ble mer interesserte i terrorismens «årsaker» enn i selve terrorismen. Jo flere israelere bombemennene drepte, og jo mer skruppelløst de gjorde det, desto mer endret den offentlige meningen seg i Israels disfavør. Protestene mot Israel, skrev Berman, «steg og minket verden over i takt med antall selvmordsangrep, og ikke i takt med det palestinske folkets lidelser». Bermans syn lød eksentrisk da han først gav uttrykk for det, men det er nå rehabilitert. Den europeiske fiendtligheten mot Israel har avtatt etter byggingen av en sikkerhetsmur mellom Israel og Vestbredden – hvilket ikke har forandret det rettmessige eller urettmessige ved den israelske okkupasjonen, men som har redusert antall selvmordsbombinger dramatisk.

Brukte europeerne den arabiske minoritetens indignasjon over Israel til å gi Israels ekspansjonister en skrekk i livet? De innfødte viste ingen større antisemittisk adferd, men de var enda mindre alarmert over den muslimske antisemittismen. Den virket på dem som en legitim klage avlevert på uansvarlig vis. John Denham, lederen for Innenriksdepartementets lovgivningskomité, sa i 2005: «Det er ingen overdrivelse å si at Israels politikk i de okkuperte områdene ikke bare er et utenrikspolitisk spørsmål – den er også et spørsmål om britisk sikkerhetspolitikk innenlands.» Denham, en prinsippfast herre som forlot Blair-regjeringen kort tid før Irak-krigen, forstod antagelig ikke hvordan denne meddelelsen ville bli oppfattet, men den satte britiske jøder i en helt forferdelig stilling, som skilte seg lite fra den syndebukkrollen de hadde hatt i århundrer: Hvis de ikke avsverget Israel og alle landets gjerninger, ville de bli klandret for enhver skade, formodentlig påført gjennom terrorisme, på Storbritannias ikkejødiske befolkning.

Europeerne hadde nå to kategorier til disposisjon for å forstå volden mot jøder. Man hadde antisemittismen (utilgivelig jødehat av den sorten de var blitt grundig indoktrinert mot), men også «antisionismen» (opposisjon mot Israel, som kan anta ansvarlige og uansvarlige former). Dette er i teorien en fullstendig gyldig distinksjon. Man kan være imot Israels politikk uten å være antisemitt. Man kan faktisk være imot Israels eksistens uten å være antisemitt. Men i praksis var denne distinksjonens virkning at den hvitvasket antisemittismen og gjenopprettet den som en europeisk politisk hovedstrømning. Saken kunne fremmes i antisionismens navn, men Europas jøder ble angrepet fordi de var jøder – de trengte ikke å fylle ut noe spørreskjema først. I praksis beskrev antisionisme og antisemittisme samme sak, henholdsvis med og uten bifall.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»