Sakset/Fra hofta

Kapittel 10 – Motstand og jihad

Islam lå nede i svært lang tid, men verden begynner igjen å merke dens eksistens nå. Det folk mest av alt legger merke til, er terrorismen som begås i dens navn, mye av den i Europa. Lenge før 11. september hadde den arabiske verden vært hovedkilden til terroristisk vold som rammet Europa, om man ser bort fra England og Spania. Men noe skjedde i tiden mellom sensommeren 1972, da palestinske terrorister myrdet 17 israelske idrettsutøvere under OL i München, og julaften 1994. Den kvelden overmannet og drepte franske spesialstyrker fire medlemmer av den algirske Væpnet islamsk gruppe, som hadde kapret Air Frances flyvning 8969 og drept flere passasjerer. Terroristene hadde planlagt å kjøre flyet inn i Eiffel-tårnet.

I mellomtiden hadde islam ikke bare blitt den kulturelle sfæren hvor terrorismen kom fra, men også den saken i hvis navn terrorismen ble begått. Det var en sak som appellerte til et voksende antall europeiske muslimer. Khaled Kelkal, en togbomber fra Lyon, gjennomførte en rekke dødelige angrep i 1995. Safir Bghouia skrek at han var en «sønn av Allah» og skjøt med maskingevær og håndholdt rakettkaster da han gikk til dødelig angrep på politiet og borgermesterens kontor i sin hjemby Béziers, Frankrike, uken før 11. september-angrepene. Bergtatt av islamistisk opprørsromantikk fant europeiske muslimer som hadde virket fullstendig assimilert – som Mohammed Bouyeri og Mohammed Sidique-Khan – tilbake til sine forfedres identiteter.

Slike hendelser utgjør opplagt et problem for politikere. På den ene siden setter borgere i alle vesteuropeiske land konsekvent terrorismen nesten øverst på listen over sine bekymringer; på den annen side fortsetter Europa å bli mer og mer muslimsk, både gjennom innvandring og naturlig økning. Konsensusholdningen ble oppsummert av en ledende politiker sommeren 2006: «Det første som må gjøres, er å holde temaene innvandring og terrorisme fra hverandre.»

Men dette er ønsketenkning som forsøker å fremstå som analyse. Som journalisten Lawrence Wright skrev i sin autoritative studie av al-Qaeda:

Det aspirantene pleide å ha til felles – foruten sin storbyvanthet, kosmopolitiske bakgrunn, utdannelse, språkkunnskaper og datakyndighet – var en følelse av bortkommenhet. De fleste som sluttet seg til jihad, gjorde det i et annet land enn det de vokste opp i. De var algirere som bodde i innvandrerenklaver i Frankrike, marokkanere i Spania eller jemenitter i Saudi-Arabia. […] Islam utgjorde et samlende element. Det var mer enn en tro – det var en identitet.

Innvandring har i realiteten mye med terrorisme å gjøre. Det er blant annet derfor terrorismen er så vanskelig å bekjempe.

Fattigdom, arbeidsledighet, tapt storhet og annen misnøye

Hva er det som «forårsaker» terrorismen? Det er naturlig å anta at terrorismen, i likhet med krigen, er en fortsettelse av politikken med andre midler, og at det må ligge en eller annen politisk misnøye bak den. Den blodige togbombingen i Madrid i mars 2004, gjennomført av marokkanere bosatt i Spania med forbindelser til al-Qaeda, er det beste beviset for dette Clausewitz-inspirerte synet, siden: 1) al-Qaeda var imot spansk deltagelse i den anglo-amerikanske militæroperasjonen i Irak, 2) mer enn 90 prosent av spanjolene mente det samme, 3) sosialistenes kandidat José Luis Rodríguez Zapatero gikk imot Irak-krigen i valgkampen, og 4) bombingen forandret utfallet av et valg meningsmålingene viste at han helt sikkert kom til å tape.

Den oppfatningen at Zapateros valgseier ikke skyldtes bombingen, men Partido Populars feilinformering av offentligheten etterpå, er utbredt i Spania. Det hevdes at José María Aznars regjering utgått fra Partido Popular (og ikke partiets kandidat Mariano Rajoy) prøvde å føre landet bak lyset ved å påstå at det var baskiske terrorister tilhørende ETA, og ikke al-Qaeda, som hadde stått bak bombene. En fyldestgjørende drøfting av dette temaet ligger utenfor denne bokens rekkevidde, siden det krever en nøyaktig gjennomgang av det som skjedde i de 72 timene mellom bombingen den 11. mars og valget den 14. mars, samt detaljkunnskap om spanske politikere, spansk politibyråkrati og militære prosedyrer.

Men forklaringen er ikke overbevisende. Overvåkningen av ETA fikk spanske etterretningsoffiserer til å frykte et bombeattentat i tiden før valget. Togbomberne skaffet til veie sine eksplosiver gjennom ETA-kanaler. Og sosialistiske politikere var like «sikre» som PP på at ETA stod bak bombene en god stund etter at de fant sted. Denne beskyldningen om løgnaktighet fra PPs side skyldes sannsynligvis de psykologiske behovene til Spanias ferske demokrati. Spanjolene hadde behov for å tro, mer enn de fleste andre europeere ville ha hatt, at deres regjering var kommet til makten som følge av innenlandske omstendigheter, og ikke på grunn av væpnet inngripen fra en utenlandsk fiendes side. Da han fikk makten, beordret Zapatero umiddelbart landets militærstyrker ut av Irak, avsverget Spanias allianse med USA, og lanserte i dens sted noe han kalte en «sivilisasjonenes allianse» med islam.

Hvorvidt bombeattentatene i Spania var et direkte resultat av landets Irak-politikk eller ei, var Spanias kapitulasjon ved folkeavstemning sannsynligvis den siste i sitt slag for lang tid fremover, og det av praktiske årsaker. Det finnes ikke lenger noen forhandlingsparter blant terroristene som kan stille tydelige krav eller med troverdighet tilby utveksling av innrømmelser, hvor den ene innrømmelsen måtte være opphør av terrorismen. Den 11. september 2001 var det i det minste mulig å tenke seg Osama bin Laden som en slik forhandlingspartner. Han nøt i alle fall høy prestisje i den muslimske verden, han satt med kommandoen over den største og mest effektive terrororganisasjonen, han stilte krav, og han truet med vold hvis disse kravene ikke ble innfridd.

Men den kommandostrukturen er for det meste blitt eliminert under krigen mot terror, og al-Qaeda er nå mindre en kommandostruktur enn en ideologi som tar sikte på å bringe størst mulige ødeleggelser over det den islamistiske propagandaen kaller «alliansen mellom jøder og korsfarere». Det finnes ingen strategi Vesten kan følge for å dempe terroristenes misnøye, for den har tallrike og raskt skiftende årsaker. Det er ikke engang mulig å si om det som egentlig irriterer al-Qaeda og lignende organisasjoner er av geostrategisk, metafysisk eller sosiologisk art. Har det å gjøre med «okkupasjonen» av muslimsk jord, hva enten den er i form av amerikanske militærbaser eller muslimske regjeringer som europeiske muslimer tilfeldigvis ikke bifaller? (I så fall er det rart at muslimer ønsker å bombe europeiske land hvor så mange av deres trosfeller bor.) Dreier det seg om noe mer vagt, som den ofte nevnte «klagingen over tapt storhet» man mener å ha sett i den muslimske verden? (I så fall er det bisart at den europeiske klagingen over tapt storhet skulle resultere i eksakt motsatt oppførsel – en tendens til pasifisme.)

Det er mye vanskeligere å sette fingeren på den politiske misnøyen bak selvmordsbombingen av transportmidler i London i juli 2005. Den ble utført av hjemmeavlede terrorister som kan ha vært rene imitatorer av al-Qaeda, eller de kan ha fått opplæring av al-Qaeda. De var helt sikkert ikke fornøyde med Storbritannias Irak-politikk. Men Irak var bare en av mange muslimske kilder til misnøye som ble nevnt i Mohammed Sidique Khans selvmordsvideo, og det var ikke Irak som ble fremhevet sterkest. Som nevnt antyder tall fra meningsmålinger at Storbritannias deltagelse i okkupasjonen av Afghanistan er nok til at terrorismen vinner betydelig sympati blant landets muslimske befolkning. Det samme er enhver støtte til Israel. Det samme er i mange tilfeller følelsen av at muslimer er annenrangs borgere i Europa. Tysklands rolle som grunnlegger og leder av den europeiske koalisjonen mot krigen i Irak var ikke til hinder for at tre terrorister i Ulm prøvde å få en bombe laget av trekvart tonn høykonsentrert hydrogenperoksid til å eksplodere i september 2007. På den tiden hadde man bare i delstaten Baden-Württemberg identifisert flere hundre personer mistenkt for å være potensielle terrorister.

I mangel av en klar forståelse av hva islamistiske terrorister er så rasende over, har de forskjellige landene tydd til ville gjetninger og fordommer for å komme enhver klage i forkjøpet som kunne tenkes å oppstå i hodet på et eller annet rasende muslimsk individ. En topphemmelig rapport utarbeidet av flere etterretningsorganisasjoner som ble levert Tony Blair tidlig i 2004, fant at «mindre enn én prosent» av britiske muslimer på en eller annen måte hadde med terrorismen innenlands eller utenlands å gjøre. (Det får man håpe. En prosent ville tilsvare omtrent 16.000 personer.) I en analyse levert av Storbritannias arbeids- og velferdsdepartement, som var en del av den samme pakken av studier, het det: «Nøkkelen til å engasjere denne gruppen (muslimene) på en positiv måte, er åpenbart å redusere diskrimineringen og fremme integrasjon.» Den bruken av «åpenbart» er talende. Europeerne griper nesten instinktivt til forklaringer på terrorismen av typen jeg-er-slem-fordi-det-er-synd-på-meg, eller for den saks skyld enhver mangel som det muslimske samfunnet måtte lide. Selv to av de mest fornuftige observatørene av muslimenes situasjon i Frankrike, Laurence og Vaïsse, har en ferdig tilberedt rettferdiggjørelse av det høye antallet fengselsinnsatte blant franske muslimer. «Som et resultat av fremmedgjøringen og desperasjonen fremkalt av slike sosio-økonomiske handicap,» skriver de, «utgjør personer av muslimsk opphav flertallet av den franske fengselsbefolkningen.»

Det er noe nedlatende ved å anta at unge muslimers agenda bestemmes av ikke-muslimers handlinger. Hvis muslimer er som andre folk, vil de ha en tendens til å konstruere ideologiene sine ut fra egne verdier og ambisjoner, snarere enn andres. I løpet av de senere tiårene har de vestlige holdningene til resten av verden pendlet vilt, fra kolonitidens arroganse til det å vri seg av selvforakt. Likevel har radikale muslimers fiendtlighet mot Vesten vært overraskende konstant. Som allerede nevnt er den antivestlige retorikken hos dagens «religiøse fanatikere» som regel ikke til å skjelne fra «gudløse nasjonalisters» sådanne for litt siden. Terrorismen er bare et aspekt ved den muslimske selvhevdelsen i de senere tiårene, en selvhevdelse som ikke bare er på vegne av en religion, men også et folk.

Den tyske samfunnsviteren og folkemordforskeren Gunnar Heinsohn sier at voldshandlinger begått av unge menn kanskje ikke har noe med ideologisk syn å gjøre i det hele tatt. Demografi er en mer sannsynlig årsak til mord. Menn mellom 15 og 30 år er de mest voldelige i ethvert samfunn. Et samfunn med overvekt av unge menn på grunn av hurtig befolkningsvekst – en «ungdomsbølge», som Heinsohn kaller det – vil lett havne i trøbbel.

I samfunn med ungdomsbølger finnes det ikke nok stillinger til å skaffe den neste generasjonen menn prestisje og sosial status. Misunnelse kommer til uttrykk overfor eldre brødre som arver mer. Det samme gjør ambisjonene. Militær heroisme fremstår for sønn nummer to, nummer tre eller nummer atten (som i Osama bin Ladens tilfelle) som en respektabel vei til beundring i et ellers likegyldig samfunn. Heinsohns prediksjon er at vold nesten er uunngåelig når mer enn 30 prosent av den mannlige befolkningen er mellom 15 og 30 år, slik tilfellet er i mesteparten av den muslimske verden. Det er 67 land som i øyeblikket har ungdomsbølger, og i 60 av dem pågår det en eller annen form for borgerkrig eller massedrap. Heinsohns teori beskriver ikke nødvendigvis Europas muslimske ungdomsbefolkning, men den beskriver mye av de bevegelsene verden over som noen europeiske muslimer sympatiserer med.

Heinsohn bemerket at dersom Tyskland hadde hatt den samme befolkningsveksten som Gaza (ni barn pr. kvinne) siden 1960-tallet, ville landet nå hatt en befolkning på 550 millioner mennesker, herunder 80 millioner unge menn mellom 15 og 30 år. «Tror du at disse 80 millioner unge tyskerne ville ha vært ti ganger så pasifistiske som de 7 millionene vi har i dag?» spurte han provoserende i en tyskspråklig avis. «Eller er det ikke mye mer sannsynlig at de ville fyre av bomber i Praha og Gdansk og Wroclaw, og i likhet med palestinerne si: «Dette er vårt land, og det ble tatt fra oss av historiske grunner som ikke hadde noe med oss å gjøre.»?

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»