Sakset/Fra hofta

Kapittel 11 – Liberalisme og mangfold

Det finnes i stadig større grad et «Europa». Utvidelsen av Den europeiske union, globale kommunikasjoner og spredningen av engelsk blant kontinentets eliter har alle brakt europeerne nærmere hverandre. Og om Henri Pirenne hadde rett i at fiendtlige muslimers forflytning nordover var ansvarlig for grunnleggelsen av Europa for 1000 år siden, er det sannsynlig at implanteringen av islam i Europa, og fiendtligheten mot Europa som syder over store deler av den muslimske verden, vil gjenopplive folks bevissthet om at de er «europeere», hva enten EU viser seg å være et egnet uttrykk for den tilhørigheten eller ei.

Innvandringsproblemene og islamproblemene ligner hverandre i alle vesteuropeiske land. Det finnes ganske visst forskjeller. Storbritannia forblir det europeiske landet hvor faren for vold og politisk ekstremisme er desidert størst. Sverige er landet med den mest gjenstridige segregasjonen. På grunn av allerede eksisterende problemer med nasjonal enhet, er Spania landet med størst risiko for å bli rent tallmessig oversvømmet av innvandringen. Tysklands tyrkiske befolkning vil lykkes, men assimileres langsommere, langt på vei fordi dens egen transplanterte nasjonalkultur er for rik og samholdsskapende til å oppgis. Frankrike vil oppleve spektakulære sosiale problemer, men landets republikanske tradisjoner gir det den beste sjansen til fullt ut å assimilere innvandrernes barn og barnebarn. Det er det eneste landet i Europa hvor et europeisk motstykke til den amerikanske drømmen er sannsynlig.

Likevel har ikke betingelsene for å forene Europa kulturelt vært bedre på mange tiår, og islam er en del av forklaringen på det. Fornyet kjennskap til islam har gitt europeerne en klarere forestilling om hva Europa er, fordi islam har gitt dem en klarere forestilling om hva Europa ikke er.

Innvandring, islam og EU

Som nevnt tidligere har den sentrale politiske begivenheten i nesten alle vesteuropeiske land det siste halve århundret vært opprettelsen av Den europeiske union. EU oppstod som følge av noen internasjonale samarbeidsavtaler på 1950-tallet. Først prøvde den europeiske kull- og stålunionen (1952) å knytte fransk og tysk industri sammen på en måte som ikke ville bidra til fremtidige kriger, slik et regelrett fransk herredømme over tyske industrisektorer hadde gjort etter den første verdenskrig. Dernest tok det europeiske økonomiske fellesskapet opprettet mellom Frankrike, Tyskland, Italia, Luxembourg og Nederland med Roma-traktaten (1957) sikte på en mer ambisiøs harmonisering av reglene for samhandel. Med Maastricht-traktaten i 1993 ble fellesskapet til EU, som ble utvidet til 15 land som etterstrebet en «stadig tettere union». I skrivende stund er antall medlemmer 27.

EU var siden starten en måte å unngå konflikt på ved å kvitte seg med ineffektive økonomiske nasjonalismer. Unionen har vokst – i alle fall i dens lederes tanker – til å bli et prosjekt for avskaffelse av enhver nasjonalisme. Men «nasjonalisme» er en altfor vag størrelse til at byråkrater kan rykke den opp med roten. Det de kan rykke opp med roten, er den nasjonale suvereniteten. Dette har EU gjort i stadig større grad. Og det gjorde hele prosjektet mindre og mindre populært.

EU var ikke demokratisk på noen måte som ville ha fått en nøytral observatør til å bruke det ordet. Det holdt valg til en lovgivende forsamling som satt i Strasbourg, men det var ikke en lovgivende forsamling som var konstituert som seg hør og bør. I 2005 var det meningen at en «grunnlovstraktat» skulle gjøre nettopp det. Den ville ha formalisert Europa-parlamentets rolle, og overført andre funksjoner fra nasjonalstatene til europeiske myndigheter, i en prosess som var ekstremt forvirrende (etter manges oppfatning med hensikt). Traktaten skulle legges frem for omtrent halvparten av de europeiske velgerne for ratifikasjon ved folkeavstemning. Men de franske velgerne avviste den med stor margin, og nesten to tredjedeler av nederlenderne gjorde det samme. Siden dette demokratiske eksperimentet mislyktes i å gi det ønskede resultatet, ble alle de andre landenes planlagte folkeavstemninger avlyst (unntatt Luxembourgs). Det eneste landet som ble gitt en ny sjanse til å stemme over substansen i den stadig tettere unionen, var Irland, som tilfeldigvis var et av landene som hadde de største økonomiske fordelene ved EU-medlemskap. Men også irene avviste grunnloven (senere pakket inn på ny som «Lisboa-traktaten») med klar margin våren 2008.

Man hadde alltid antatt at den store potensielle hindringen for det europeiske «prosjektet» ville være en gjenoppvåkning av gammel nasjonal rivalisering. Denne truet med å blottstille selvmotsigelsene og kompromissene i EU-prosjektet, og undergrave dets mest vidtrekkende ambisjoner. Etterhvert kom innvandringen til å spille en like forstyrrende rolle som nasjonalismen.

EU fratok de nasjonale regjeringene evnen til å utføre to av sine innvandringsrelaterte plikter – å forsvare grensen og beskytte kulturen – samtidig som unionen mislyktes i å utvikle den evnen på europeisk nivå. EU-borgere kunne bo, stemme, arbeide, betale skatt og motta velferdsytelser i hvilke land de ville (selv om det var overgangsordninger for de sist ankomne medlemmene). Under de forskjellige Schengen-avtalene fremforhandlet siden 1980-tallet ble grensekontrollene mellom vesteuropeiske land (unntatt Storbritannia og Irland) avskaffet. Men det å bestemme hvilke utlendinger som skulle få komme inn i EU, hva enten det var for å jobbe eller søke asyl, var opp til de enkelte statene. På toppmøte etter toppmøte, spesielt i Lisboa i år 2000, nektet selv de mest EU-vennlige statslederne resolutt å overlate innvandringspolitikken til EU. Velgerne deres ville ikke ha akseptert det. I skrivende stund har et nytt forsøk blitt gjort på å samordne innvandringspolitikken, og en felles politikk er planlagt for 2010.

Situasjonen som oppstod av denne blandingen av demokratisk selvstyre og EU-fullmakter, var et galehus. Det betydde at hele Vest-Europas innvandringspolitikk ble bestemt av den medlemsstaten som til enhver tid var mest bløthjertet, skjødesløs, korrupt eller hyklersk. Ved begynnelsen av dette århundret var problemet Spania. Tidlig i 2005, kort tid før folkeavstemningene i Nederland og Frankrike, gav Spanias sosialistiske statsminister José Luis Zapatero amnesti til 700.000 papirløse innvandrere. Slike amnestier var ikke noe nytt i Spania. Zapatero-regjeringens konservative forgjenger, ledet av José María Aznar, hadde delt ut fem amnestier siden midten av 1990-tallet. Men Zapateros var enklere og større enn alle de tidligere amnestiene tilsammen. Det var også mer åpent for misbruk. Ettersom det ble kunngjort flere måneder på forhånd, gav det utlendinger – særlig de som allerede var i andre europeiske land – et incentiv til å reise til Spania for å skaffe seg dokumenter som ville gjøre det umulig å deportere dem fra noe europeisk land.

Dette var bare tilsynelatende bløthjertet. Statsråder og aviskommentatorer i andre EU-land bemerket at Zapatero ville ta æren for sin «generøsitet», mens andre enn spanjolene ville betale regningen. Så snart de ble naturaliserte, kunne ikke-europeere flytte til andre EU-land, som Frankrike, Nederland og Tyskland, som har mer generøse velferdssystemer og bedre helsevesen. (I noen tilfeller flyttet de tilbake som «spanjoler» til disse landene, hvor de tidligere hadde bodd ulovlig.) Ett år senere, da Spania ble oversvømmet av afrikanske båtfolk, innrømmet Zapatero i realiteten at hans kritikere hadde rett. Hans regjering henvendte seg til EU for å be om finansiell og byråkratisk hjelp til å holde oppsyn med strømmen av afrikanere. Zapatero klaget sin nød ved å si at «det å bestemme betingelsene for å komme inn er et ansvar som ikke utelukkende kan pålegges den som er i nærheten av porten» – hvilket nettopp var poenget til dem som hadde fordømt amnestiet hans.

Så i praksis var EUs medlemsland i en vanskelig situasjon. De hadde forpliktelser overfor innvandrere, men ingen kontroll med hvor mange de hadde. Innvandrerne hadde rettigheter som kunne hevdes i alle landene, men forpliktelser som bare kunne pålegges lokalt, og bare så lenge som de valgte å bli på stedet. Da de tok fatt på å løse dette problemet, stod europeerne overfor en ubekvem meny av alternativer: kutt i velferd og andre fordeler for alle, innfødte inkludert, i den hensikt å gjøre ens eget land mindre attraktivt for nykommere; si opp Schengen-avtalene; gi mer makt til Europa i håp om at myndighetene i Brussel ville begrense de ensidige amnestiene; eller ta avstand fra hele prosjektet med å bygge EU. Så snart anledningen bød seg valgte de det siste alternativet, idet de sparket bena under den grunnlovsfestede folkeavstemningen.

Planen om å få Tyrkia inn i Europa

Ingenting svekket den folkelige støtten til EU mer enn Europa-kommisjonens beslutning om å utrope Tyrkia til et forbilde for den «moderate», «sekulære» islam som Europa ønsker å ha innenfor sine grenser, og å sette igang forhandlinger med sikte på å la Tyrkia få fullt medlemskap i EU. Store flertall av franske og nederlandske nei-stemmere nevnte Tyrkia som en av sine største bekymringer hva EU angikk. Tyrkia er et hurtig voksende land. Med en befolkning som forventes å nå 100 millioner ved midten av århundret, ville landet dominere Europa-parlamentet fra det øyeblikk det ble medlem. Ettersom landets gjennomsnittlige lønnsnivå bare er 20 prosent av EUs, ville tilstrømningen av arbeidere stille alt Europa tidligere hadde sett i skyggen. Tyrkia er kun europeisk i den forstand at fem prosent av landets flateinnhold er vest for Bosporus. Resten av det trenger dypt inn i Asia og Midtøsten, grensende til Syria, Irak og Iran. Ingen danske eller ire vil betrakte det som en patriotisk plikt å kjempe i krigen som landet i flere tiår har ført mot kurdiske separatister. Tyrkia befinner seg også langt unna kulturelt: 90 prosent av tyrkerne ville ikke like å bo ved siden av en homofil person, og 62 prosent mener det er «helt akseptabelt» at en mann har mer enn én kone.

Kardinal Joseph Ratzinger kalte disse EU-forhandlingene et «alvorlig feilgrep» kort tid før han ble pave Benedikt XVI. Han sa at de hadde et «antihistorisk» mål, ettersom Tyrkias islamske røtter stiller landet i «permanent kontrast til Europa». Det virket som han hadde et poeng. Tre fjerdedeler (75 prosent) av tyrkerne sier det er viktig at islam har en innflytelsesrik rolle i verden. De stemmer på den måten også, hvilket har vist seg ved deres valg av tre islamistiske regjeringer siden 1990-tallet – en av dem radikal, og to ledet av dagens mer moderate AKP. Etter at Kemal Atatürk grunnla staten på 1920-tallet, har religiøs moderasjon vært håndhevet ikke ved folkelig konsensus, men av en hær som betrakter det å undertrykke politisk islam som sin viktigste oppgave. Europeerne insisterte på at Tyrkia måtte «demokratiseres» for å bli med i EU, blant annet ved å fjerne hæren fra politikken. Tyrkia gikk med på det. Etterhvert som folkeviljen har kommet mer og mer til overflaten, har landet beveget seg lenger og lenger vekk fra den av hæren pålagte «sekularismen» som var hovedgrunnen til at Europa opprinnelig ville rekruttere landet til unionen.

Den jevne europeers bekymring var at dersom deres ledere vil kalle det for Europa, vil de kalle hva som helst for Europa. Over hele verdensdelen var det bare en tredjedel av europeerne som støttet tyrkisk medlemskap. Ikke i noe land var det et demokratisk flertall som støttet Tyrkias inntreden i EU, og i noen land var motstanderne nesten fem ganger flere enn tilhengerne. En undersøkelse gjennomført av det tyske Marshall-fondet kalt Transatlantiske trender, fant at 46 prosent av franskmennene mente tyrkisk medlemskap var en «dårlig idé», mot bare 10 prosent som kalte det en «god idé». Denne massive folkelige motstanden ser ikke ut til å ha fått noen i EUs øverste sirkler til å stanse opp et øyeblikk.

Tyrkias inntreden viste seg å være forferdelig viktig for Europas muslimske ledere: Ikke bare ville det bety at et muslimsk land stod på god fot med sine europeiske naboer, men også at Europa hadde gitt islam en plass som en av «sine» religioner. Som Oguz Ücüncü, en leder for den tyske vingen av den nasjonalistiske religiøse gruppen Milli Görüs, skrev under medlemskapsforhandlingene: «Hvis Tyrkia ikke kan være en del av Europa, er neste skritt at muslimer heller ikke kan det.» Dette kan også forklare hvorfor EUs popularitet blant innvandrere er forblitt skyhøy, ifølge den iransk-svenske innvandringsforskeren Masoud Kamali opp mot 85 prosent i noen meningsmålinger, selv om unionen har mistet så mye popularitet i Europa som helhet at den taper folkeavstemninger. «Du kommer ikke til å bli svensk,» forklarte Kamali, «det er i alle fall ikke du som kommer til å bestemme om du er svensk. Men kanskje du kan velge å være en europeer.»

Et bortimot uunngåelig resultat av stor innvandring er fremveksten av slike legalistiske forestillinger om identitet som Kamali har. En identitetsstudie gjennomført av Institute for Public Policy Research (IPPR), en tenketank tilknyttet Labour-partiet i Storbritannia, fant at 51 prosent av minoritetspersonene i England betraktet seg selv som «britiske», mot 29 prosent av de hvite. 52 prosent av de hvite betraktet seg derimot som «engelske», mot 11 prosent blant minoritetene. Nå avdøde sir Bernard Crick, pedagog og mannen bak Storbritannias «statsborgerskapspensum», bemerket: «For en innvandrer er britiskhet essensielt en rettslig og politisk konstruksjon. Det har ikke med kulturen å gjøre. Når innvandreren sier at han er britisk, sier han ikke at han ønsker å bli engelsk eller skotsk eller walisisk.

Dette var EUs modell for tilhørighet: Du er én person for kulturen din, og en annen for loven. Du kan bli en offisiell (legal) europeer, selv om du ikke er en «ekte» (kulturell) europeer. Denne splittelsen mellom den personlige personligheten og den rettslige personligheten lyder tolerant og frigjørende, men den har sine ulemper. Rettigheter følger med statsborgerskap. Så snart statsborgerskapet ditt blir en legal konstruksjon, blir rettighetene dine det samme. De opphører å være umistelige. Politikken fremmet av EU begynte å gå i oppløsning da Pim Fortuyn – en ekstravagant, homofil tidligere marxist som hadde vært professor i sosiologi – advarte om at Europa var i ferd med å tømme det kulturelle barnet ut med det nasjonalistiske badevannet. Det kunne ikke finnes noen europeisk union uten en europeisk identitet.

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad