Sakset/Fra hofta

Sveitsere gjør rett i å være bekymret. Det kommer resten av Europa også til å være – nå og i mange år fremover. Takket være deres lederes manglende fornuft, skriver Ross Douthat i en lederkommentar for New York Times.

«I forrige uke trådte Lisboa-traktaten i kraft. Traktaten bringer EU-landene et steg nærmere den enheten som kontinentets elite har arbeidet for i over 50 år. Men traktatens implementering skjedde bare dager etter en milepæl av et annet slag: I en folkeavstemning i Sveits, som lenge har vært berømt for religiøs toleranse, stemte 57,5% av velgerne for å forby landets muslimer å bygge minareter.

Sveits er ikke et EU-land, men minaret-øyeblikket kunne funnet sted nesten alle steder i Europa i disse dager – i Frankrike, hvor offisielle representanter har luftet muligheten for å forby burka; i Storbritannia, som valgte to representanter fra det fascistiske, anti-islamske British National Party til EU-parlamentet i fjor; i Italia, hvor en lov introdusert i år kan forby bygging av moskèer og begrense islamsk innkalling til bønn.

Hvis Lisboa-traktatens mer perfekte union er den europeiske elitens største triumf, så representerer den manglende evnen til vellykket integrasjon av millioner av muslimske innvandrere dens største nederlag. Og de to sakene henger sammen: De er begge frukter av den overstyrende, ofte udemokratiske tilnærmingen til politikk som europeiske ledere har kultivert i sin streben etter europeisk enhet.

EU ville antagelig ikke eksistert i sin nåværende form hvis kontinentets eliter ikke hadde vært villige til å ignorere folkets mening (Lisboa-traktaten, f.eks., er med hensikt designet for å unngå folkeavstemninger, etter at den foreslåtte EU-traktaten ble torpedert av folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005). Men denne politiske stilen – å skape konsensus i samfunnsinstitusjonene, og regne med at du kan beherske enhver motreaksjon som utvikler seg – er også forklaringen på hvordan kontinentet kom til å akseptere millioner av muslimske innvandrere, til tross for manglende folkelig konsensus om saken eller en plan for hvordan man skulle integrere dem.

Innvandrerne kom først som gjestearbeidere, rekruttert etter andre verdenskrig for å avhjelpe mangel på arbeidskraft, og siden hjulpet av generøse asyl- og familiegjenforeningslover, konstruert for å lindre Europas dårlige samvittighet etter kolonitiden. De europeiske elitene antok at forskjellene mellom islam og Vesten var like antikverte som krumsabler og bredsverd, og at en liberal, multikulturell, post-kristen føderasjon ikke ville ha noen vanskeligheter med å absorbere nyankomne fra mer tradisjonelle samfunn. Og de bestemte også – som Christopher Caldwell skriver i boken «Reflections on the Revolution in Europe,» hans vidunderlig sarkastiske fortelling om Europas islamske dilemma – at en liberal innvandringspolitikk «involverer den sorten udiskutable moralske forpliktelser man ikke stemmer over».

Det hadde vært bedre om de hadde latt sin velgere bestemme. Innvandringstakten kunne da ha blitt lavere, og innsatsen for å integrere nyankomne høyere. Istedet endte europeiske ledere opp med å skape et sammenstøt mellom sivilisasjoner innenfor sine egne grenser.

Millioner av muslimer har akseptert europeiske normer. Men millioner har ikke gjort det. Dette betyr polygami i Sverige, radikale moskèer i Storbritannias døende industribyer, opptøyer over fornærmelser mot profeten Muhammed i Danmark, og religiøst inspirerte mord i Nederland. Det betyr terrorisme, og trusler om terrorisme, fra London til Madrid.

Og det betyr en økende backlash, hvor europeiske velgere støtter ekstreme tiltak og ekstremistiske partier fordi deres politikere ikke ser ut til å ha noe å si om problemet.

I rettferdighetens navn, det er ikke klart akkurat hva disse lederne kan tilby på dette stadiet. De kan ikke omgjøre tiår med innvandring. En stor muslimsk minoritet er i Europa for å bli. Det er en viss fornuft i å videreføre samfunnsinstitusjonenes tilnærming: å holde lokket over fordommer, slå ned på ekstremisme og håpe at tiden vil forvandle nykommeres fundamentalistiske islam til en mer liberal religion, og dermed få konflikten til å gå vekk.

Eller i det minste holde konflikten kontrollerbar. Caldwells bok, hittil den beste om temaet, har en dypt pessimistisk tone, men den unngår spesifikke forutsigelser om Europas fremtid. Andre forfattere er mindre tilbakeholdene, og ser for seg et «Eurabia» med muslimsk majoritet, der sharia har like mye å si som liberalisme.

Men selv et dekadent Vesten er sannsynligvis sterkere enn dette. Det mest sannsynlige scenarioet for Europa er ikke dhimmitude; det er en lang periode med spenninger, bare avbrutt av voldsutbrudd, som vil gjøre kontinentet til et utriveligere sted uten å fundamentalt forvandle det.

Det er likevel en dårlig trøst, hvis du må leve i skyggen av vold. Bare spør sveitserne, som tilbrakte forrige uke med å bekymre seg om muligheten for at minaret-avstemningen kunne gjøre dem til et terrormål for islamister.

De gjør rett i å bekymre seg. Og resten av Europa må også bekymre seg, takket være deres lederes manglende fornuft – nå, og i mange år fremover. «

New York Times: Europe’s Minaret Moment av Ross Douthat