Gjesteskribent

Ayaan Hirsi Ali kommenterer Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe, som hevder at dagens multietniske innvandring skjedde i et øyeblikk av tankeløshet, og at politikerne av idag ikke aner hva de skal foreta seg.

Problemene er dype og store. Politikerne er ikke vant til å tenke så grunnleggende. Men spørsmålet tvinger seg frem: hva skjer når et kontinent får en ny stor befolkningsgruppe som ikke deler verdiene, og har en annen identitetsprioritet? Caldwell påpeker: Europeerne har en gryende følelse av at de må forsvare sine verdier, men hva står de for?

EU står for svært lite, i borgernes bevissthet. Det viste søndagens EU-valg. Europeerne stemmer som nasjonale borgere, ikke EU-borgere. Det gjenoppliver nasjonalstaten som arena for samhold og solidaritet. Når det kommer til stykket er de nasjonale båndene de eneste som holder. Det andre er «hot air», store ord som driver bort som løvetann.

Denne tendensen har vært synlig en god stund. Weekendavisen har et helsides intervju med Hans Hauge som sier EU igjen har blitt en union av nasjonalstater. Nasjonalstaten har allerede fått sin renessanse. Når Erna Solberg snakker om at det er i unionen det skjer, så er dette passé.

Den økonomiske krisen forsterker denne tendensen, og fører til mer proteksjonisme, ikke bare økonomisk. I krisetider vendes blikket mot beskyttelse av egne interesser.

Hvis ett land gjeninnfører grensekontroll vil det trolig dra flere med seg.

Muslimsk partikularisme er det store overgripende temaet som tvinger europeerne til å tenke over hva de står for. Den økonomiske krisen aksentuerer spørsmålet. Svaret vil trolig bli: nasjonalstaten. Men hva slags?

Kujonenes Europa har kapitulert for islam

Av AYAAN HIRSI ALI

I 2006 var jeg i en debatt med Tariq Ramadan, forfatteren av Western Muslims and the Future of Islam. Jeg spurte ham hvilket land han ville være rede til å dø for, i det hypotetiske tilfellet av en krig mellom Egypt og Sveits.

Herr Ramadan har nemlig dobbelt statsborgerskap. Han er født inn i et egyptisk sådant, og er naturalisert sveitser. Hans svar bestod i raseri på flere nivåer. Jeg tror han mest av alt var forbannet over at noen kunne stille et slikt spørsmål. Han nektet da også å svare.

Herr Ramadan kan nok i likhet med mange andre muslimer ha to eller flere statsborgerskap. Men på bakgrunn av det han uttrykker både i skrift og tale, er det klart at hans lojalitet først og fremst er overfor islam. Jeg er ikke i tvil om at han ville dø for islam, akkurat som de fleste muslimer, og den prioriteringen er hans privilegium. Men det de europeiske landene har gjort er å dele ut statsborgerskap til personer som ikke føler noen forpliktelse til å bidra etter evne til samfunnet, eller i verste fall ofre seg for det.

På denne måten unnviker de et av de viktigste kriteriene for statsborgerskap. Politisk troskap mot ditt lands konstitusjon er minstekravet. Det er denne tingenes tilstand som gjør at man får frysninger av å lese Christopher Caldwells bok Reflections on the Revolution in Europe: Immigration and the West (Allen Lane, £17.99), som begynner med denne setningen: «Vest-Europa ble et multietnisk samfunn i et anfall av åndsfraværelse.»

Denne åndsfraværelsen som Caldwell blottlegger, vises gjennom Europas innvandringspolitikk og i særdeleshet gjennom verdensdelens adferd overfor islam. Ingen debatt er i dag mer eksplosiv, mer sensitiv, mer forvirrende eller mer skremmende enn debatten om islams fremtid i Europa.

I mars i år snakket jeg og den franske intellektuelle Pascal Bruckner sammen om Caldwells bok. Bruckner sa: «Amerikanere [som Caldwell] forstår ikke Europa. Det finnes mange muslimer som i sine daglige liv er agnostiske, i praksis til og med ateistiske, og som er muslimer bare i navnet.»

Dettte virker betryggende. Men vil disse agnostiske og ikke-praktiserende muslimene når det kommer til stykket dø for islam eller Frankrike? Jeg tipper at de mest sannsynlig vil dø for islam.

Caldwell drøfter dette temaet i et interessant lys: Han overser ikke europeerne som føler at islam er en fare for europeiske verdier, men spør: «Hvordan kan du kjempe for noe du ikke kan definere?» Og dette er Europas problem – usikkerhet om hvem vi er, hva flaggene våre betyr, hvorfor vi ved hver eneste skillevei bruker mindre og mindre ressurser på forsvaret.

Europa er blitt arena for nye religioner og trossetninger, multikulturalisme, kosmopolitanisme og transnasjonalisme. På denne måten blir alt relativt. Men det er en usikkerhet muslimene ikke deler. Den muslimske etikken og stammeånden er sterkere og langt mer robust i krigen enn den protestantiske etikken eller den kapitalistiske ånd.

Tallene og innsikten Caldwell har samlet i sin bok er synlige for mange europeere. I løpet av min tid i Nederland og på mine reiser tilbake dit, har jeg snakket med europeiske intellektuelle som ser revolusjonen Caldwell beskriver så godt i sin bok. De kaller det kanskje ikke en revolusjon, de ser den kanskje ikke i samme sterke grad, men de ser identitetskrisen i Europa.

Ta debatten om ytringsfrihet. I 1989 og noe senere ble provokasjoner i islams navn avvist med et selvsikkert «Ikke tale om! Dette er Europa, og her kan man si eller skrive hva man vil», eller lignende.

Tjue år senere er ikke europeerne like sikre på verdien av ytringsfrihet. De fleste representanter for media driver selvsensur. Lærebøker ved skoler og universiteter er blitt tilpasset slik at de ikke krenker muslimske følelser. Og lovgivning med tanke på å straffe «blasfemi» er blitt drøftet, om ikke vedtatt, i de fleste land – eller man har blåst liv i gamle lover som aldri ble brukt.

Ta antisemittismen i Europa. Sensitiviteten og skyldfølelsen europeerne har i forhold til Holocaust kan sammenlignes med amerikanernes sådanne overfor sin svarte befolkning. For ti eller tjue år siden var det utenkelig at jøder skulle stemples og fornærmes offentlig kun fordi de var jødiske.

I dag vandaliseres synagoger i islams navn. Holocaust benektes helt åpent. Det finnes et aktivt nettverk av muslimske organisasjoner som driver lobbyvirksomhet for å ramme eller sågar bli kvitt Israel. Det hender at jøder blir trakassert, slått, eller til og med drept. Alt dette blir møtt med fryktinngyende stillhet eller bortforklaringer om at det i realiteten ikke er tale om antisemittisme, men anti-israelske holdninger. Kan man forestille seg at slikt som dette kan skje med svarte mennesker i dagens USA, for deretter å bli møtt med taushet?

Ta historien om kvinnefrigjøringen i Europa. På 1970-tallet brente kvinner sine BH-er, abort ble legalisert nesten overalt, og voldtekt innenfor ekteskapet ble kriminalisert. I dag argumenterer flere og flere representanter for den europeiske eliten, feminister inkludert, for at det kanskje ville være bedre å respektere kulturen og religionen til en minoritet.

Krisesentre for kvinner har endret sine opplegg. Istedenfor å lære kvinnene som kommer dit hvordan de skal bli selvhjulpne, innreder de bønnerom og ansetter meglere fra det islamske samfunnet. All denne meglende inngripen tjener kun én hensikt: å sende kvinnen tilbake til den situasjonen av misbruk hun rømte fra.

Det er et system som var et redskap for frigjøring, men som har blitt fullstendig omgjort for å komme til nytte for det muslimske kravet om lydighet. Hvis konen adlyder trenger jo ikke mannen å slå henne lenger. Dermed er saken ute av verden.

Det samme gjelder homofile. For ti år siden ville det ha vært utenkelig at negative ytringer om homofile ville ha funnet sted uten fordømmelser. I Nederland er vi f.eks. veldig stolte av at homofile er gitt eksakt de samme rettighetene som heterofile. Likevel bankes homofile i dag opp langs Amsterdams gater. For å være på den sikre siden i visse europeiske nabolag, er det best å skjule denne delen av ens identitet dersom man er homofil eller lesbisk.

Det skrekkinnjagende paradokset med denne utviklingen, er at muslimske innvandrere fikk slippe innenfor europeiske grenser på grunnlag av universelle rettigheter og friheter som et stort antall av dem nå tramper på, mens andre kanskje er passive tilskuere til det hele, eller de forsøker kun å forsvare islams ansikt.

Hva verre er, disse som driver lobbyvirksomhet for å avvikle ytringsfriheten og diskriminere jøder, kvinner og homofile, gjør dette mens de benytter frihetens vokabular, sågar ved hjelp av de parlamentariske og rettslige institusjoner som var ment til å beskytte alle borgeres rettigheter.

Amerikanske observatører som Caldwell, Bruce Bawer, Walter Laqeur og mange andre som drar til Europa og skriver åpent og oppriktig om disse tingene, kan hvis de vil reise hjem til USA, hvor de kan skrive om andre emner og beholde sine jobber og sosiale nettverk.

Europeere som gjør det samme som Caldwell, blir ofte møtt med en utfrysningskampanje fra sine egne landsmenn. De løper risiko for å miste jobben, for ikke å bli forfremmet, eller for ikke å bli invitert til de sirkler hvor de hører hjemme. De staeste blant dem, som Geert Wilders, blir straffeforfulgt og sågar nektet adgang til et naboland.

Hvis Europa faller er det i realiteten ikke på grunn av islam. Det er fordi dagens europeere, til forskjell fra sine forfedre under den annen verdenskrig, ikke vil dø for å forsvare sine verdier eller Europas fremtid. Hvis de ble bedt om å gjøre det ultimate offeret, ville mang en postmoderne europeisk kujon ta sin tilflukt i et rotete nett av samvittighetsbegrunnet nektelse. Alt islam trenger å gjøre er å oppta plassen i vakuumet.


It’s time lily-livered Europe stood up to Muslim bigots
FIRST POSTED MAY 5, 2009

Norsk oversettelse ved Christian Skaug