Det svenske eksperimentet er ikke noe aparte som bare rammer Sverige. Sverige er et foregangsland i islamisering. Det finnes ingen motstandskraft i det norske prosjektet, kun små gradsforskjeller. Det grunnleggende mønsteret er det samme i hele Vest-Europa. Bildet viser en lærer i den svenske skolen, Naouel Aissaoui. Hun kommer fra Tunisia og underviser i engelsk og arabisk. Hun trosser hijabforbudet med selvsikker mine og kravstor mentalitet. I en diskusjon med en politiker fra Moderaterna, Loubna Stensåker Göransson, som kom fra Marokko som barn og har vært med på å få gjennomført et hijabforbud på skolene i Skurup, får Loubna sitt pass påskrevet. Dette er fremtiden når man slipper islam inn i offentligheten og likestiller den med vår egen kultur. Den tar over.
Den nederlandske samfunnsviteren Ruud Koopmans har i en artikkel oppsummert hva som er galt med Vest-Europa: Det har gitt avkall på fornuften og har ingenting å stå imot med, hverken intellekt eller moral. Eliten driver for vær og vind.
Professor slår pæl gennem myte: Hård debat om islam fører ikke til islamistisk terror
Det kommer ikke til å finne styrken til å konfrontere Erdogan.
Mediene kontrolleres av venstresiden, subsidiert eller helfinansiert av velgerne.
– Er det rettferdig at Tyrkia må ta alle flyktningene? spurte Astrid Randen i Politisk kvarter.
NRK har valgt side, og det startet for lenge siden. Vietnam-krigen, palestinerne og det nye proletariatet: migrantene, og i særdeleshet islam/muslimer.
Venstreorienterte journalister og akademikere har tildelt seg selv et moralsk overtak. Derfor har de konstruert en fortelling som gjør innvandrere til ofre for rasistiske europeere. Og igjen: særlig muslimer.
Med islam som klubbe kan de smadre det som er igjen av kristendom og humanitet.
De forkynner en ny humanitet og et nytt fellesskap, og Erna Solberg har slukt pillen: Også hun tror på en blanding av Syndfloden og Utopia. Greta Thunberg er hennes veiviser.
Thunberg minner om dvergen i Jean Raspails fremtidsroman «De helliges leir»: et besatt monster med profetiske evner som fører en armada av fattige mot et forsvarsløst Europa.
Denne boken er skrevet i 1973, og Raspail så allerede den gang hva som skulle komme. I dag kunne han bare fylt inn datoene og hovedpersonene.
Også vi har sett dette komme: Den utenrikspolitisk ansvarlige i EU, Joseph Borelli, er en anonym byråkrat, akkurat som EU-lederne som lot krigen i Bosnia pågå i fire år. Det er akkurat samme type mennesker. Det eneste de kan, er å innkalle til møter.
Ruud Koopmans’ ord svir ekstra hardt for venstresiden i Norge. Den har gitt seg selv et moralsk mandat på vegne av et imaginært fellesskap. Benedict Anderson het en akademiker som fant ut at vår kultur er lånt av andre. Fellesskapet er imaginært.
Denne tanken, som de presenterte som en vitenskapelig sannhet, har de forvandlet til et politisk våpen. Siden vår kultur er lånt fra andre – akkurat slik SAS-videoen viste –, vil tilførselen av et stort antall med fremmed kultur føre til et nytt fellesskap.
Det sier noe om kraften i denne visjonen at Erna Solberg gjorde den til sin under sikkerhetskonferansen i München. Det var en logisk oppfølging at hun senere sa at hennes motstandere var et «sammensurium» av klimaskeptikere, innvandringsmotstandere osv. Erna tok en Hillary.
For en som har levd i 1960-årene, er dette som om Dag Solstad og Arild Asnes skulle gjenoppstått. Avkristnede nordmenn har en hang til å tro, og de går dit troen leder dem, om det så fører dem rett i undergangen.
Bare de har rett.
Hvis de møter stadig sterkere signaler om at de tar feil, reagerer de med tegn på hysteri.
Koopmans sier:
Påstanden om, at Europa skulle være fjendtligt indstillet over for islam, holder efter nærmere undersøgelse ikke. Når progressiv og legitim kritik af islam kategorisk afvises, er der tale om en alvorlig fejltagelse. Man gør gerningsmænd til ofre og potentielle ofre til gerningsmænd.
Da Erna sa at muslimer er dagens jøder, var det det perfekte uttrykk for denne feiltakelsen: Gjerningsmenn blir til ofre, og ofre til gjerningsmenn.
Erna har koblet seg til venstresiden, som har stukket av med definisjonsmakten. Venstresiden er i en allianse med islam. Det er ingen tilfeldighet at Jeremy Corbyn gjorde Labour antisemittisk.
Den norske venstresiden har også koblet seg selv til antisemittismen. Boikottvedtaket i Oslo byråd er et stykke Corbyn.
Vi snakker om lange linjer.
Koopmans holder en liten innføring i elementære logiske emner:
Det første og vigtigste skridt at tage, når man vil løse et problem, er at finde dets årsager. En forkert diagnosticering af problemet hjælper i bedste fald ikke eller kan endda ende med at gøre det værre. Den kontraproduktive diagnose, der stilles, når det kommer til årsagerne til krisen i den islamiske verden, er den, at det skulle handle om islamofobi.
La oss konstatere: Den norske eliten stiller feil diagnose, og den gjør bare problemene verre. Den har nå gått løs på islamkritikere med politi og loven i hånd. De begynner med folk uten dannelse, men vil ende med å dømme folk med dannelse.
Når Sidsel Wold, Kristin Solberg og Philip Lote sammen med studio på Marienlyst ser saken fra Erdogans og Teherans synsvinkel, er det en grunn til det: De kan ikke innrømme at all volden i den islamske verden skyldes samfunnene selv.
Da ville det nemlig bli vanskelig å forsvare at vi skal importere titusener av borgere derfra hvert eneste år.
Derfor finner man opp eller overtar begrepet islamofobi.
Hvis man følger denne tankegangen, er det islamkritikerne og dissidentene det er noe galt med.
Er kvinder, som Ayaan Hirsi Ali og Seyran Ateş, der fordømmer den undertrykkelse af kvinder, som den islamiske verden er gennemsyret af, hadefulde forrædere over for deres egen kultur?
Hvem var det som ledet debatten som Erna deltok i på München-konferansen? Det var den britiske akademikeren Timothy Garton Ash. Ash tilhørte den liberale fløy, som var med på kritikk av islam og multikulturalisme sammen med Ian Buruma, inntil det inntrådte et vendepunkt. Det skjedde da de gikk til angrep på Ayaan Hirsi Ali. Vi forsto da som nå at dette var en viktig debatt:
Det er interessant å studere Timothy Garton Ash’ argumentasjon mot Ayaan Hirsi Ali. Han vil både forsvare henne og samtidig underkjenne henne. Tankerekken sier mye om en vestlig intellektuells forsøk på å løse sirkelens kvadratur.
For det er dét det handler om for en liberal intellektuell som nekter å innse at visse trekk ved islam er uforenlige med det moderne samfunn. Han vil opprettholde forestillingen om dialog med moderate muslimer. Når Garton Ash skyver Ayaan Hirsi Ali fra seg, er det i virkeligheten problematikken han forkaster.
Tenkere som Garton Ash bærer et ansvar for at den politiske elite har fortsatt langs et spor som fører til islams motstandsløse marsj inn i europeiske samfunn. Det er vanskelig å se forskjell på deres forfengelighet og deres feighet.
Dag T. Elgvin følger samme tanke som Ayaan Hirsi Ali gikk inn for: Du må tørre å stå opp for din egen kultur, og du kan gjøre det ved å forsvare norsk lov og norske verdier.
Islam bryter på fundamentale punkt med Grunnloven. Likevel forbereder regjeringen og Stortinget en ny lov om trossamfunn som likestiller religioner, dvs. gjør dem like legitime.
Det er åpenbart et falsum.
Hadde Garton Ash sett litt dypere, ville han forstått at muligheten for genuin dialog forutsetter en mer brutal ærlighet, slik situasjonen er. Hvis man skal ha noe håp om å skape en samtale, må man våge å kalle tingene ved deres rette navn.
Det er nettopp dét vår elite har gitt avkall på.
De kaster både de sanne minoriteter og ytringsfriheten under bussen.
Denne tankegangen leder til absurde slutninger:
Der er bestemt grund til bekymring, når det kommer til nutidens form for islam, især hvis man er kvinde, homoseksuel, jøde, ateist, kritisk muslim eller tilhører et religiøst mindretal. Er det egentlig så overraskende, at nogle mennesker får en ubehagelig følelse, når en mand med skæg og traditionelt islamisk tøj sidder ved siden af dem i toget?
Bør en synligt jødisk person, som undgår kvarterer med mange muslimer, hellere sørge for at få en aftale hos en psykiater for at få sin angstlidelse behandlet?
Det er særlig venstresiden som har levert apologier for islam ved å gjøre dem, både religionen og følgerne, til ofre. Dermed spiller de rett i hendene på islamistene.
Den stigende grad af konservatisme og fundamentalisme i islamiske menigheder bliver af tilhængere af islamofobitesen tilskrevet diskrimination og udstødelse. Der er dog næppe nogen empirisk dokumentation for den sammenhæng.
Siden islam per definisjon ikke kan være årsaken til problemene, kan man ikke gå nærmere inn på krigene og volden i den islamske verden.
Man blir en fellow traveller, slik man var overfor kommunismen.
For det første har fundamentalisme og jihadistisk terrorisme ikke sin oprindelse i Vesten, men derimod i hjertet af den islamiske verden, i lande som Iran, Pakistan og Saudi-Arabien, hvor muslimer undertrykker andre og ikke omvendt.
Når India vedtar en lov som vil gi asyl og statsborgerskap til forfulgte i den islamske verden, gjør vestlige medier det til et spørsmål om diskriminering av muslimer.
Dette er deres logikk i praksis: Gjerningsmenn blir til ofre, og ofre blir til gjerningsmenn.
De følger ikke vestlig logikk, men islams, som er et slags vanvidd.
Document drives på idealisme og uten statlig støtte. Vi er helt avhengig av lesernes bidrag for å kunne eksistere.
