Kommentar

Enhver prosess påvirker deltakerne. Grunnleggende konflikter gjør noe med oss, enten vi vil eller ikke. Marxister og radikale ville forstå prosessen. De bidro på det beste med noen begreper som vi fremdeles kan benytte oss av.

Andre kan komme til samme resultat med andre midler. Men det som en gang ble kalt dialektikk er en å måte å forstå en politisk prosess på. Det var mange sosialister og radikale som forsto nazismen lenge før den kom til makten. Hvilken trussel den utgjorde. Ikke bare mot arbeiderbevegelsen, men mot samfunnet, ethvert sivilisert samfunn.

Det er den gode siden av sosialismen, som handlet om frigjøring, og å bry seg om mennesker.

Nazismen er ikke en spesielt spennende ideologi. Idag er det ingen som tar den alvorlig. Men den gang appellerte den til millioner. Hvordan var det mulig?

Hvis det ikke er ideologiens overbevisningskraft som tiltrekker, hva er det da? Hva var magien? Nazismen hadde kvasi-religiøse trekk. Det samme hadde bolsjevismen. Det er faktorer som unndrar seg rasjonell analyse. Som lar drepingen begynne.

Vi rygger tilbake for å forstå hva det var som gjorde folk til nazister, slik vi idag rygger tilbake for å forstå hva det er som gjør folk til islamister, til å bekjenne seg til en radikal, global islam.

Men dialektikken sier at vi alle blir påvirket, enten vi liker det eller ei. Vi endrer våre oppfatninger, vi dras med av begivenhetene. Grunnen beveger seg under føttene våre, og vi havner helt andre steder enn vi gjerne vil tro vi er.

Med det mener jeg at trusselen fra et resurgent reaksjonært/revolusjonært islam truer grunnverdiene i europeiske demokratier. De er rett og slett ikke forenlige. Man må gjerne være uenig, men hvis analysen er riktig, spiller det ingen rolle. Da blir man selv en brikke i spillet, som tjener andres interesser. Man er ikke det konge-jeg som behersker og forstår situasjonen. Kanskje situasjonen er noe helt annet enn den selvbevisste, selvinnlysende velstand-og-vekst-vil-vokse-inn-i-himmelen-horisonten vi lever innenfor?

Det er merkelig at ikke en gang tanken ser ut til å streife oss: At hva om vi tar helt feil? Kanskje krigen i Irak og Afghanistan også angår oss og vår fremtid? Kanskje den har noe å gjøre med den voksende muslimske minoriteten i Europa og hvordan vi kommer ut av det med dem? Kanskje rollen som energieksportør med store ambisjoner har helt andre betydninger enn at Oljefondet vokser og Statoil blir mektig?

Vi vet fra tidligere tider at intelligens ikke er noen garanti for innsikt. Intelligente mennesker ble nazister og stalinister. Mange intelligente rasjonaliserte ondskapen, kalte den noe helt annet.

Debatten om Ayaan Hirsi Ali i singandsight.com har hatt noen perspektiver som minner om 30-årene. Den dype uenigheten mellom Pascal Bruckner og Ian Buruma/Timothy Garton Ash reflekterer politisk diamentralt motsatte måter å forholde seg til islamismen og islam på.

Garton Ash og Buruma vil helst ikke være ved det. De vil fremstå som liberalere som forsvarer toleransen, og ser med tvisyn på virkeligheten. De vil gjerne befinne seg i samme virkelighet som Bruckner. Men Bruckner nekter: han sier at nei, vi står på hver vår side. Det dere tror er liberal toleranse er i virkeligheten et knefall, en bortvisking av viktige politiske skillelinjer. Det er farlig. Dere ufarliggjør og tildekker Fienden.

Debatten har nå gått mange runder. Buruma og Garton Ash har en kort sluttbemerkning på signandsight.com idag. Det er goddag mann økseskaft. Enda mer klargjørende er en kort artikkel av Buruma: The strange death of multiculturalism.

Whether Europeans like it or not, Muslims are part of Europe. Many will not abandon their religion, so Europeans must learn to live with them and with Islam. Of course, this will be easier if Muslims come to believe that the system also works to their benefit. Liberal democracy and Islam are reconcilable. Indonesia’s current political transition from dictatorship to democracy, although no unqualified success, shows that this is achievable.

Even if all of Europe’s Muslims were Islamists — which is a far cry from reality — they could not threaten the Continent’s sovereignty and, by the same token, its laws and Enlightenment values. Of course, there are groups to which Islamism appeals. The children of immigrants, born in Europe, sense they are not fully accepted in the country where they grew up, but neither do they feel a special bond with their parent’s native country. Islamism, besides offering them an answer to the question why they do not feel happy with the way they live, gives them a sense of their self-worth and a great cause to die for.

In the end, the only thing that can truly damage European values is Europe’s response to its non-Muslim majority. Fear of Islam and of immigrants could lead to the adoption of non-liberal laws. By defending Enlightenment values in a dogmatic way Europeans will be the ones who undermine them.

Our laws prohibiting incitement to violence and insulting people for reasons of their religion are sufficient. Further constraints on freedom of speech — such as anti-blasphemy laws or, indeed, those laws that make Holocaust denial punishable — go too far.

But this doesn’t mean that we should not weigh our words with care. We should distinguish carefully between different kinds of Islam, and not confuse violent revolutionary movements with mere religious orthodoxy. Insulting Muslims simply on the basis of their faith is foolish and counterproductive, as is the increasingly popular notion that we must make sweeping pronouncements as to the superiority of «our culture.» For such dogmatism undermines scepticism, the questioning of all views, including one’s own, which was and is the fundamental feature of the Enlightenment.

The trouble today is that Enlightenment values are sometimes used in a very dogmatic way against Muslims. They have become in fact a form of nationalism — «our values» have been set against «their values.» The reason for defending Enlightenment values is that they are based on good ideas, and not because they are «our culture.» To confuse culture and politics in this way is to fall into the same trap as the multiculturalists.

And it has serious consequences. If we antagonise Europe’s Muslims enough we will push more people into joining the Islamist revolution. We must do everything to encourage Europe’s Muslim to become assimillated in European societies. It is our only hope.

Her fremsetter Buruma en rekke påstander.

1. «Muslims are part of Europe». Ja, muslimer er kommet for å bli. Men islam er noe ganske annet. Reaksjonen går ikke på mennesker så mye som idèer. Det er idèene folk har fått øynene opp for. De fanger intuitivt opp at det er en grunnleggende konflikt mellom islam, sharia og vestlig demokrati. Man kan først gjøre noe med problemet ved å erkjenne det til bunns.

2. Liberal democracy and Islam are reconcilable. Nei, de er ikke det. Sorry, det er det «vi» etter strev og møye har kommet frem til. En ubehagelig erkjennelse. En mann som Paul Berman svarte som Buruma: han så ingen grunn til at ikke islam og moderne demokrati kunne forenes. Men faktum er at det islam vi kjenner, og som har vært det samme siden 1200-tallet, ikke lar seg forene med demokrati. Da stengtes dørene til itjihad, nyfortolkning.

Med så forskjellige utgangspunkt, blir konklusjonene vidt forskjellige. Men utsagn må dømmes på deres plausibilitet, og i dette tilfellet er alle borgere berettigede dommere.

Utsagnet: Even if all of Europe’s Muslims were Islamists — which is a far cry from reality — they could not threaten the Continent’s sovereignty and, by the same token, its laws and Enlightenment values.

Dette mener jeg er det rene tøv. Hvis Europas 25 millioner muslimer alle var islamister vil det i høy grad true Europas suverenitet: fordi det garantert vil bli mange flere, og fordi det står både stater og store befolkninger klar til å backe dem. For ikke å snakke om en internasjonal jihad-bevegelse, en 5. internasjonale.

Det er nesten noe freudiansk over Burumas videre ufarliggjøring av islam/islamister og mea-culpa over europeerne. Det er også gjennomgangsmelodien i boken om mordet på Theo van Gogh: det er europeerne som skyver unge muslimer fra seg, marginaliserer dem, og får dem til å omfavne radikal islam. Det er en ytterst grunn og forenklet fremstilling av en komplisert prosess, som helt ser bort fra den indre dynamikken i unge muslimers hjerter og hjerner: uforenligheten mellom dagens islam og det moderne samfunn. Det er for mange anti-krefter, som virker polariserende og sentrifugalt. Nettopp tildekking og koseprat, harmoni og konsensus, bidrar til de sentrifugale kreftene.

Den virkelige trussel kommer fra et Europa som ikke anerkjenner sine muslimer, fremstiller dem som en fare, og iverksetter skritt som dreper den liberale tradisjon. Her vender Buruma tilbake hovedtemaet i boken, til det han kaller Opplysnings-fundamentalisme: at man gjør Opplysningstankens verdier til noe dogmatisk, en slags europeisk nasjonalisme, et våpen mot muslimer.

Men slik er det ikke. Han tillegger Ayaan Hirsi Ali denne forenklede, dogmatiske Opplysnings-fundamentalismen. «Simplistic» er ordet han bruker. Hun har følgelig ingenting å si muslimer. Men dette er helt feil. Ayaans oppfatning av islam er ikke grov og forenklet. Den er gjennomborende. Det er noe ganske annet.

Her må vi igjen ty til dialektikken og filosofien: Det er situasjoner som akkurat som greske tragedier har en peripeti: en kulminasjon og et omslag. Her deles vannene, og folk havner på forskjellige sider. Debatten om islam og Vesten og begivenhetenes gang har bevirket en modningsprosess. Vi ser mer, tør å tenke tankene til ende. Det må selvfølgelig være opp til hver enkelt å avgjøre hvem som har rett. Man må ha respekt for ulike synspunkter. Den store prøven er selvfølgelig: hvem forklarer verden best og mest overbevisende? Jeg finner lite hos Buruma og Garton Ash som forklarer den alvorlige situasjonen vi står oppe i. De sier bare at vi må snakke med alle, og forstå. Men noen ganger kan man ikke forstå i betydningen akseptere. Noen ganger må man kjempe, fordi det gjelder det som betyr mest.

Garton Ash og Buruma er krenket og provosert over å bli karakterisert som det man i mellomkrigstiden kalte medløpere. Men det er der vi befinner oss: posisjonene er blitt tydlige. Det ligger en stor symbolkraft i at det var en dissenter fra Somalia som utløste debatten: Ayaan Hirsi Ali brøt opp fra klansamfunnet og omfavnet John Stuart Mill. Her ligger den virkelige solidariteten og empatien med alle verdens undertrykte.

The strange death of multiculturalism —Ian Buruma

Ian Buruma and Timothy Garton Ash set Pascal Bruckner straight on a few last points.