Kommentar

Timothy Garton Ash har utgitt en samling essays om det første tiåret, fra 9/11 til Barack Obama. Mange liberale i Europa har Garton Ash som favoritt. Han ble valgt til å delta i det Jagland-oppnevnte rådet som skal se på muligheten for kulturell sameksistens, sammen med Joschka Fischer.

Garton Ash er god på Øst-Europa. Han fulgte dissidentbevegelsen i årtier, og kan både deres historie og Europas. Men det er verre når han beveger seg utenfor Europa, og det må han, for det er der historien har utspunnet seg, skriver George Packer i en anmeldelse i New York Times.

History’s center of gravity has moved elsewhere: the major events of the recent decade have forced Garton Ash outside the realm he knows best, into the Islamic world and the United States.

Inevitably, perhaps, these essays lack the fingertip feel of his other work, the sure touch that comes from years of consideration. “Islam in Europe” landed Garton Ash in controversy when it was published in 2006. He sticks the label “brave, outspoken, slightly simplistic Enlightenment fundamentalist” on the Somali-born writer Ayaan Hirsi Ali, and in doing so he seems to classify her as the equivalent opposite of the radical Islamists who have put her under a death threat. In a subsequent debate with Hirsi Ali before the Royal Society of Arts in London, Garton Ash claimed that he had been misunderstood, abjured both the phrase and any ill or condescending intent, and announced that when it comes to the principles of a free society, he is himself a fundamentalist. The essay, though, makes it clear that his critics did not misunderstand him.

Why doesn’t Garton Ash see in Hirsi Ali a figure of conscience like his friends from the Iron Curtain days? Because her scathing denunciations of what is cruel and unfree in Islam are not “showing the way forward for most Muslims in Europe, at least not for many years to come.” This is true, but it isn’t the most important truth. Hirsi Ali isn’t a youth leader or social activist with a responsibility to show European Muslims “the way forward.” She’s a dissident from the world of Islam who has been driven by personal suffering, and also by her treatment in liberal, multicultural Europe, to a radical rejection of any compromise between her former faith and the secular society she has embraced.

Writers are not diplomats,” Garton Ash says in another essay. But he wants to live in a Europe where millions of believing Muslims feel welcome so that they don’t turn to jihad, and Hirsi Ali’s exacting standard makes it harder. This is a complicated matter, and Garton Ash is honestly working his way through it. That doesn’t make him a weak-kneed appeaser of Islamist ideology — there is plenty of evidence, in this essay and others, that Garton Ash has a keen sense of the threat and will not abandon his liberal convictions in the hope that it might disappear. But he doesn’t feel the oppressiveness of Islamic societies in his bones, as Hirsi Ali does, and as he felt it of Communism. He is, first and last, a European.

Packer ser en svakhet hos Garton Ash som han ikke forstår selv. Ayaan Hirsi Ali kritiserer ikke bare islam, hun ser også svakheten ved Europa.

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, hadde en to siders kommentar basert på en samtale med Hirsi Ali tirsdag, der Skartveit, tydeligvis sympatisk til henne som person, refererer hennes syn på sviktende integrering, og behovet for en motoffensiv, oppsiktsvekkende nok fra kirken og kristne. Men Skartveit er nøye med å fremheve at det er Ayaans synspunkt.

Hun har en fin avslutning:

Hun legger opp til en annen form for dialog enn vi er vant til. Dialog som konfrontasjon, der ingenting er tabu, og alt kan snakkes om. Klar tale er bedre enn unnvikende taushet. Hirsi Ali betaler en høy pris for sin konfronterende dialog.

Og den er tydeligvis hverken Skartveit eller Garton Ash villig til å betale. De har noe til felles: de velger begge den diplomatiske linjen. Det later til å være en instinktiv reaksjon hos liberale: man vil ikke legge seg ut med noen unødvendig, kanskje det like mye gjelder kolleger som «muslimer». Man vil ikke være dårlig kollega eller et dårlig menneske. Man føler man gjør det riktige.

Men dermed klinger rosen av Ayaan noe hul. Man er ikke villlig til å ofre noe. Man beundrer henne som person, men det får ikke noen konsekvenser. Ayaan derimot har en sak, og det å like henne som person, men være ikke-forpliktende på saken, er vanskelig å forene. Det er bare hun som får gå på planken.

Akkurat som Packer sier at Garton Ash sitt nye essay «Islam in Europe» viser at kritikerne ikke misforsto ham når det gjaldt synet på Hirsi Ali, så avslutter Skartveit på en måte som markerer distanse:

Vi skylder henne å lytte til det hun har å si.

Hvis det er alt vi gjør så kommer ikke Ayaan til å lykkes, dvs. hun kan komme til å betale en høy pris. Hun betaler allerede en høy pris. Har Skartveit da tatt hennes ord på alvor, eller har det kun vært diplomatisk høflighet?

Spheres of Influence

Political Writing From a Decade Without a Name
By Timothy Garton Ash
440 pp. Yale University Press. $35

Les også

-
-
-
-
-