Kommentar

Det er noe velkjent i debatten mellom Timothy Garton Ash og Ian Buruma om synet på Ayaan Hirsi Ali. De er begge dypt krenket over å bli tillagt meninger de ikke har. Det tyder på ulik virkelighetsforståelse.

Det har vi også sett mange eksempler på i norsk debatt. Ord leses på helt forskjellig måte. Det må derfor være et gjennomborende problem som herjer Europa.

Både Buruma og Garton Ash sier at den konfronterende stilen til Ayaan Hirsi Ali aldri vil kunne vinne over flertallet av Europas muslimer, de moderate som vi må ha med oss hvis kampen mot de ekstreme skal vinnes, slik Buruma formulerer det.

Garton Ash: «and an acknowledgment that religious believers can at the same time be reasonable persons and good citizens.» Han vil ha en verdsettelse av at vanlige muslimer kan være gode borgere.

Til dette vil trolig Ayaan smile skjevt. Meningsmålinger forteller noe annet. At det de to intellektuelle kaller moderate er en problematisk størrelse. De er kanskje moderate i hverdagen: de holder loven, er pliktoppfyllende som få. Men de har et syn på feks. kvinners plass som passer dårlig i et moderne samfunn. Det mener kanskje Buruma/Ash vi får bære over med.

Men så skjer det noe: en invasjon i Midtøsten, en restaurering av en vei opp til Tempelhøyden i Jerusalem, eller noen tegninger i en dansk avis, og plutselig er ikke den moderate muslimen så moderat lenger. Han/hun føler seg trampet på, krenket. De kristne samfunnene har ingen respekt for muslimer osv.

Disse moderate flyr ikke ut i gatene og skriker. Men de velger inn noen lokalrepresentanter som ønsker å løse eldreproblemet på deres måte: egne sykehjem for muslimer. I barnehagene og skolene er det også overvekt av muslimer.

Slik blir de moderate muslimene loddet som tipper vektskålen i retning av et segregert samfunn. Ja, de er moderate. Men i en helt annen sammenheng enn den vestlige, og det er det Buruma og Garton Ash nekter å innse.

Better Pascal than Pascal Bruckner

Les også

-
-
-
-
-
-