Nytt

Mattias Gardell fremsto som en «lite kaxig» svenske da han skulle forklare seg om tiltaltes idéverden. De norske aktørene ble litt lavmælte. Gardell har selv noen av de trekk som han kritiserer ved høyresiden: maskulin, aggressiv, selvhevdende og opptatt av å definere motstanderen sønder og sammen. I så måte ligner han på Jan Guillou, nok en representant for maskulin-venstre: De angriper antifeminister med samme maskulinitet som dem de kritiserer. Det skaper en merkelig dissonans. Kanskje var det det som gjorde at de norske aktørene i rettssalen virket noe tafatte overfor svensken som bruste med fjærene.

Gardell senket seg ikke ned til deres nivå.

Han fikk holde på i nærmere to timer. Den som vil få en pekepinn om seriøsiteten til Gardell, kan sammenligne hva han sa om Ayaan Hirsi Ali med hennes egne ord. Gardell åpnet med å gå rett i strupen på Hirsi Ali, ikke på generell basis, men ut fra hva hun sa i talen i Berlin 11. mai, da hun mottok Axel Springers ærespris.

Mange i Norge leser Hirsi Ali, og de som har møtt henne vet at hun utstråler en egen ro. Hun lar seg ikke vippe av pinnen. Hennes meninger er gjennomreflekterte og på et høyt nivå.

Men ifølge Gardell er hun en av dem hvis tekster utgjør Behring Breiviks tankeverden.

Gardell var forsvarets vitne. Det er i seg selv tankevekkende. Hvorfor er du innkalt, spurte dommer Arntzen:

Mitt bidrag er naturligvis ikke å forsvare Anders Behring Breivik, men forsøke å redegjøre for den politiske idéverden som møtes gjennom lesning av kompendiet og diskutere disse idétradisjonene og hvordan de har oppstått. Og hvordan det har blitt kokt sammen til det mest spesifikke kontra-jihadistiske miljøet.

En kognitiv dissonans går som en rød tråd gjennom Gardells forelesning, fordi det var det vitneforklaringen artet seg som. Gardell doserte for uvitende, uopplyste nordmenn. Var det denne nedlatenheten som gjorde at han turde gå så hardt ut?

Gardell fremstiller ett miljø. Ved å innlede og karikere Ayaan Hirsi Ali som del av og premissleverandør for det kontrajihadistiske miljøet, viser han hvem han er. Han er ikke forsker, men en agitator hvis budskap er å skape et fiendebilde, akkurat det samme han anklager motstanderne for. Igjen dobbeltkommunikasjon.

Gardell, i likhet med Lars Gule, opererer med syllogismer: Det ene premiss fører med nødvendighet til det andre. Slik skapes en jernhard logikk som må føre til en bestemt konklusjon. Det finnes ingen annen mulighet. Og heller ingen nåde. Gardell er forvalter av denne nøkkel til forståelse, som publikum må være takknemlig at han deler med oss.

Det som karakteriserer logikken er en ekstrem reduksjonsime: Alle veier fører til fascismen. Denne militans er mye sterkere i Sverige enn Norge. Men 22/7 gjør oss mottakelige.

Gardell postulerer at antisemittismen er erstattet av antiislam. Det er en meget drøy påstand hva Ayaan Hirsi Ali angår, og mange andre moderate islam-kritikere. Men for Gardell er det om å gjøre å slå de moderate i hartkorn med ekstreme. Er han ikke da selv ekstrem? Bidrar han ikke selv til radikalsering av sine egne, og til polarisering?

Miljøet

Dette miljøet har ligget i langkoking de siste 20 årene og kan beskrives som en ekstremhøyre-gruppe.

Den har mer eller mindre framgangsrikt forsøkt å erstatte den gamle antisemittiske bevegelsen, og er i dag mer utpreget antimuslimsk.

Den står i motstand mot islam, muslimer, multikulturalisme, og det man oppfatter som relativisering av de kristne verdiene.

Undergangen er allerede innledet. Klokken står fem på tolv. Verden som vi kjenner den kommer uunngåelig til å gå under.

Og det modige mindretall som advarer samfunnet om faren ved islam og multikulturalisme får ikke komme til orde.

Gardell raljerte over at man klager over ikke å slippe til. Ayaan Hirsi Ali har som tittel på sin Berlin-tale «Advocates of silence». Taushetens advokater. Dette er i seg selv nok til å plassere Hirsi Ali blant høyreekstreme, for Gardell får det til at hun dermed tilhører de som roper opp om sensur, og at hun ikke slipper til. Men det gjør ikke Hirsi Ali. Hun snakker ikke på vegne av seg selv, hun snakker om holdninger i store mediehus, i aviser, blader, kringkastinger, der policy er at visse problemstillinger ikke skal berøres. Hun har selv ikke de store problemer med å komme til orde, hvilket pristildelingen viser.

Gardell vulgariserer og trivialiserer Ayaan Hirsi Ali.

Så grovt har ikke engang Ian Buruma og Timothy Garton Ash turt å svine henne til.

Både NRK og VG stenograferer fortløpende, men har ikke fått med seg hva Gardell sa på dette avgjørende punkt. VGs referat er uforståelig. NRKs referent har tydeligvis anammet Gardells synspunkt og skriver som om det utgjør sannheten:

kl. 09.18
Gardell snakker om den somalisk-nederlandske forfatteren og politikeren Ayaan Hirsi Ali, og viser til hva hun har skrevet om at Breivik ikke hadde noe annet valg enn å drepe.

Dette er et meget grovt overtramp av NRK og viser hvor politisk forutinntatt NRK er. Man sluker Gardells ord med hud og hår. Også VG gjør det

Han sier det var stillhetens advokat, han hadde intet annet valg enn å drepe.

Dette er interessant fordi hun godtar Breiviks syn på 22. juli som en markedsføringssituasjon. Det er viktig å merke seg at de tenkerne Breivik inspireres av ikke nødendigvis oppfordrer til vold.

Jeg ber dere holde det i minnet når jeg veileder dere gjennom disse tanketradisjonene. Ikke alle er like radikale som han selv.

Da fikk mitt eget referat flere nyanser med seg.

– Det er ikke et enhetlig miljø, det er variert og bredt, men som i senere år har konvergert sammen i motstand mot islam og multikulturalisme. Blant miløenes særdrag gjenfinnes at kulturen er truet, at undergangen er innledet, at klokken står på fem på tolv, hvis ikke noe gjøres kommer den verden vi kjenner til å gå under,

– De identifiserer seg som det modige mindretall som sier fra, men som ikke slipper til orde, til tross for hundretalls kronikker, debattinlegg og bøker med det samme selvmotsigende innhold: de meninger som leseren får ta del av, får ikke fremføres.

En av dem som gjentar dette er antiislamisten Ayaan Hirsi Ali, der hun i en tale i Berlin 10. mai 21012, sier at «den mann som drepte 77 er inspirert bla. av meg, men han skriver ikke at det var vi som inspirerte ham til å drepe, han sier uutrykkelig at det var tystnadens advokater som gjorde, han sier at det var det som gjorde at han gikk til massedrap».

Det er interessant at hun godtar ABBs påstand om 22/7 som en pr-operasjon, hun godtar at han har lest andre forfattere som hevder de ikke slipper til, for tredje at de hun viser til ikke oppfordrer til vold,

– og hold det i minne, alle som ABB lyfter materiale från er ikke like militante, og selv de som har ideologi som motsvarer hans egen unngår oppfordringer til vold, av årsaker som kommer til å stå klart,

Men det som gjelder 22/7: når Ayaan sier at Vesten ikke finnes i krig med jihadister men med islam, at problemet er muslimer og at problemet bare kan løses ved at muslimer opphører å være muslimer, så er det ikke merkelig at hun kan tolkes som en bereder for vold.

Dette er notert ned i full fart, men Gardells teknikk, at han anvender Hirsi Alis tale og vrenger den til et våpen mot henne selv, er hårreisende og grov manipulasjon.

Slik var den sakkyndiges tale i retten.