Kommentar

En høyreekstrem subkultur er rettens hovedforklaring og hovedbegrunnelse for hvorfor Anders Behring Breivik erklæres tilregnelig. Det ble derfor denne subkulturen som ble satt på anklagebenken.

Det kan være interessant å se på hva dommen sier (hele dommen kan leses på lovdata.no):

Først godtar retten Breiviks egen fremstilling av sin rolle.

Tiltalte har videre forklart at Knights Templar er et nettverk av militante nasjonalister. Navnet stammer fra Tempelridderordenen, som var en katolsk klosterorden med militære funksjoner. Klosterordenen deltok under korstogene på elleve- og tolvhundretallet. Knights Templar skal ifølge tiltalte ivareta det europeiske urfolks interesser ved å bidra til at de fleste muslimer deporteres fra Europa. Knights Templar er ifølge tiltalte en militær orden og en militær domstol som selv definerer sine mål og sine virkemidler, herunder hvem som skal drepes.

Knights Templar-nettverkets ideal er «korsfareridentiteten». En ridder er en «perfekt fotsoldat» i kampen mot muslimsk invasjon i Europa. Tiltalte betegner seg selv vekselvis som «cellekommandør», «ridder» og «fotsoldat». Tiltalte forklarte i retten at symbolene med ritualer, medaljer og uniformer beskrevet i kompendiet ikke eksisterer, men at de er ment som forslag for fremtidige medlemmer.

Men det er høyst problematisk å godta en slik fremstilling at face value. Dermed legger retten til grunn en politisk tolkning og forståelsesramme. Det får konsekvenser for hvordan de leser Breivik. For en slik politisk forståelse går på bekostning av og utelukker en psykologisk: muligheten for at Breiviks ideologi har en psykologisk primær drivkraft, ikke en politisk.

Ved å velge politikk som premiss utelukkes en psykologisk forklaringsmodell. Dermed følger det med logisk styrke at dommerne må pulverisere den første psykiaterrapporten til Synne Sørheim og Torgeir Husby.

Pressen refererer det som om dommen plukker deres rapport fra hverandre. Men glemmer å fortelle at det bunner i at retten tar et helt annet utgangspunkt. Det som fremstår som en juridisk knusende kritikk, kan like gjerne leses som et partsinnlegg.

Den selsomme situasjon oppsto at jo mer dommer Arntzen leste, jo mer fremsto dommen som en prosedyre: Dommerne avsa ikke en dom, de polemiserte.

De polemiserte fremfor alt mot Husby og Sørheim, som om ikke pressens kampanje var nok, som om pressen har hatt rett. Men dommen gjør det på en så tydelig måte at deres politisering er gjennomskuelig.

Det politiske premiss domstolen legger til grunn, er rettens egen politiske oppfatning.

Det er ikke bra.

Hvis retten skulle rodd denne dommen i land, måtte den ha problematisert en forvaringsdom, men den gjorde ikke det. Tvertimot. Den ble mer og mer kategorisk og ensidig etterhvert som opplesningen skred frem. Til tider var det anstrøk av noe pinlig. Retten synes ikke å ha noen fornemmelse av tiden vi lever i.

Fordi retten ikke tror det forekommer sensur eller meningskontroll i Norge – det har jo Hilde Haugsgjerd og Frank Aarebrot forklart – ifølge Haugsgjerd er Norge ett av verdens mest åpne samfunn – blir også den alternative debatten på nett et utslag av subkultur, dvs. noe mørkt og farlig. Noe som ikke er et adekvat svar på noe som helst.

Ikke med ett ord nevner dommen at Norge og Vesten gjennomgår store sosiale endringer samtidig som vi har fått massekommunikasjonsmidler med en totalt egalitær karakter.

Mangel på distinksjoner

I sitatet overfor sauses tempelridderne sammen med Knights Templar, som om de skulle ha noe som helst med hverandre å gjøre, som om Breiviks fantasi har noe som helst forankring i virkeligheten. Samtidig nedskaleres hans bisarre sider: uniformen, medaljene som åpenbart har spilt en stor rolle. På samme måte som retten «kjøper» at Breivik nedtoner og bagatelliserer operakvalitetene etter at han forstår at han fremstår som latterlig. Retten mener dette bekrefter at det ikke var alvorlig ment, og at han har evne til selvkorrigering, alt dette fortolkninger som begrunner og bekrefter en politisk fortolkning.

Man ser hvordan Breivik og retten faktisk deler oppfatning: De leser begge virkeligheten politisk – omenn fra forskjellig ståsted. Det oppstår en uhellig, taktisk allianse. Breivik blir kjent tilregnelig, og retten kan ramme en subkultur den mener er skyldig.

Etter min oppfatning er det et farlig spill. Det har noen emosjonelle understrømmer som vanskelig lar seg diskutere rasjonelt. Det er fremfor alt farlig som et punktum på det verste massemord i nyere norsk historie.

Adekvat

Retten overser fullstendig at det finnes adekvate politiske reaksjoner på samfunnsendringene. Den siterer Breiviks oppfatninger som om de er normale. Derved får de en tilbakevirkende kompromitterende kraft på legitim samfunnskritikk. Det er en ganske enkel sirkelargumentasjon, hvis man først får øye på den.

Eksempelvis:

Tiltalte mener at etniske nordmenn har blitt utsatt for overgrep i form av etnisk «dekonstruksjon» siden Arbeiderpartiet åpnet for masseinnvandring i 1960-årene. Norge er transformert til en multikulturell stat, hvor det norske urfolket er i ferd med å bli utslettet. Alle partiene på Stortinget, men særlig Arbeiderpartiet, er ansvarlige for dette. Dagens innvandringspolitikk vil føre til at muslimer kommer i flertall, først i storbyer som Oslo, i løpet av fem til ti år, og senere i hele landet.

Ledende norske politikere deltar ifølge tiltalte i et samarbeid med europeiske eliter der målet er å fremme «mulitkulturalismen». Det multikulturelle prosjekt har aldri vært forelagt norske velgere, men holdes tvert imot skjult av politikere og medier. Norsk presse har definisjonsmakten, og reell ytringsfrihet eksisterer ikke. Det som i dag kalles demokrati, er i realiteten et kulturmarxistisk diktatur. Når nasjonalister og kulturkonservative ikke slipper til i mediene, blir det heller ikke mulig å stoppe «dekonstuksjonen» av norsk etnisitet, kultur og kristent verdigrunnlag med fredelige midler. Væpnet revolusjon er da eneste mulighet. Tiltalte hevder at dersom han og hans meningsfeller kan tvinge Arbeiderpartiet til å endre innvandringspolitikk, så kan dette bidra til å forebygge borgerkrig i Norge.

En oppegående domstol ville bestrebet seg på å presisere at det finnes en kritikk av dekonstruksjon og Thomas Hylland Eriksen som ikke er ekstrem, men at Breivik har tatt denne kritikk til n’te potens og gjort den til en begrunnelse for sitt drapsraid.

Dette vet en god del av den opplyste befolkningen. Men retten synes ikke å ha fått med seg at deler av dette er legitime oppfatninger – at masseinnvandringen f.eks. aldri har vært forelagt velgerne i valg, at det finnes et vesentlig demokratisk underskudd i dagens Europa – retten later som om alt er del av samme ekstreme miljø. Breivik har bare tatt det lenger, men han fremstilles som en logisk konklusjon på at man dyrker visse tanker og holdninger.

Dette er grovt.

Konservativ ML’er?

Retten siterer Breivik som om han var en kulturkonservativ ML’er som ønsker «væpna revolusjon» og vil bruke vold for å endre innvandringspolitikken. Men Breivik er ingen postmoderne ultranasjonalistisk ML’er. Han er ikke rasjonell. Hans tanker er ikke konsistente. De er voldsfantasier med et eget mytologisk univers, og han ville drept flere hvis han hadde kunnet.

Man må spørre: Er det fordi en eller flere dommere selv sitter fast i eller har bakgrunn fra en radikal venstrebevegelse på 70-tallet at dommen leser Breivik som en normal ekstremist?

Venstresiden har alltid ment at «fienden står til høyre». Denne dommen synes å bekrefte et slikt verdensbilde. Men slik ser ikke verden ut anno 2012. Ekstremister finnes i alle avskygninger og tapninger.

Men selv blant ekstremister blir Breivik ekstrem. Det bærer ikke dommen preg av. Det blir ikke plass til Breiviks, og dermed 22/7s, enormitet.

Dermed oppstår en tomhet og meningsløshet i sentrum av det som skulle vært punktum. En dom som synker inn må ramme, den må treffe noe av karakteren til forbrytelsen.

Breivik representerer noe nytt. Han er eksepsjonell, og samtidig har vi på kort tid sett to andre massemordere, James Hansen og Michael Wade Page, begge i USA. Burde ikke det mane til en viss forsiktighet, et forsøk på å innkretse et nytt fenomen?

Terrorforsker Brynjar Lia var inne på det eksepsjonelle ved Breivik i sin vitneforklaring, men dommerne ser ikke til å ha hørt hva han sa.

Forkvaklet

Breiviks forkvaklede syn kommer frem i hans omtale av marxister. Mens det er en legitim kritikk av en sosialistisk samfunns- og menneskeforståelse og dens hegemonistiske selvrettferdighet, gjør Breivik dette til noe dogmatisk og rigid, uten nyanser. Han virker rett og slett blind og fiksert.

Tiltalte mener norsk kultur er blitt ødelagt av marxistene gjennom en marxistisk kulturrevolusjon. Pensum i den norske skolen støtter opp under dette. Sanger som «Barn av regnbuen» brukes for å hjernevaske elevene. Kvinner bør ikke arbeide, men vie seg til familien og produksjon av norsketniske barn. Det bør også opprettes institusjoner til dette formålet. Tiltalte ønsker en militant kirke, slik kirken var før reformasjonen da paven var den øverste militære lederen i Europa. Kristne ledere i Norge og resten av Europa bør støtte de militante nasjonalistene som kjemper mot avkristningen av Europa.

Breivik er et problem from hell for all kritikk som en bestemt samfunnsklasse ikke liker. Han ville ikke bare krisemaksimere motsetningene, han er en parodi på all kritikk. Men heller ikke dette synes retten å se. Dens omtale av Kirken og det at den uproblematisk kjøper at Breivik tror han kjemper mot avkristningen, er forkludrende for enhver fornuftig samtale. Det blir som å kjøpe at nazistene sa de kjempet for et kristent Europa og vise til at soldatene hadde beltespenner med Gott mit uns på.

Men er ikke retten bare deskriptiv? Slik kan det ved første øyekast se ut.

Språk

Retten gjengir Breiviks versjon, uten å problematisere den. Dermed går det uhyrlige i innholdet tapt.

Gjennom handlingene 22. juli 2011 har han villet fremprovosere en heksejakt på moderate kulturkonservative nasjonalister. Heksejakten vil bidra til mer sensur, som igjen vil føre til polarisering og bidra til ytterligere radikalisering. Jo flere som mister troen på fredelig kamp, jo flere vil bli revolusjonære. Tiltalte betegner terrorhandlingene 22. juli 2011 som preventive angrep til forsvar for det norske urfolk og norsk kultur. Selv er han bare et verktøy for en revolusjon. De universelle menneskerettighetene tillater forsvar av egen etnisk gruppe og kultur.

Igjen er dette å se Breivik gjennom ML-briller. Men Breivik er ingen Lenin på ytre høyre som håper å radikalisere flere ved krisemaksimering. Da går man glipp av det uhyrlige i hans forestillinger. Uhyrlighetene ligger gjemt i språket og det er kun ved å være lydhør for den innebygde destruksjonen at man kan ha håp om å oppdage etterfølgere i tide.

Etter først å ha kjøpt Breivik i hans egen normaliserte versjon, følger årsaken til hans radikalisering. Igjen er det radikalisering i 70-årenes forstand som legges til grunn. Denne gang heter miljøet internett.

Sin egen radikalisering forklarer tiltalte med konfrontasjoner han og hans venner har hatt med muslimer i oppveksten. Ingen av tiltaltes venner som avga forklaring under hovedforhandlingen, kunne bekrefte noen av disse episodene. Retten legger til grunn at utviklingen av tiltaltes islamfiendtlige synspunkter blant annet har sammenheng med hans høyreekstremistiske kontakter på Internett.

Dette står å lese på side 30, dvs. innledningsvis. Kanskje retten bare vil nevne det i forbifarten?

Men så hiver retten seg på et stort sveip.

Retten vil bemerke at bevisførselen under hovedforhandlingen har vist at tiltaltes ekstreme innvandringskritiske syn deles av andre. Både terroranslagene i USA 11. september 2001 og karikaturstriden i Danmark har gitt næring til antiislamistiske strømninger. Innenfor høyreekstremistiske grupperinger er det også flere som mener at det eksisterer et hemmelig samarbeid for å islamisere Europa, noe som blant annet kommer til uttrykk på en rekke nettsteder. Slike konspirasjonsteorier har åpenbart en viss utbredelse. Én slik konspirasjonsteori kalles Eurabia. Tilhengerne av denne konspirasjonsteorien hevder blant annet at europeiske land blir systematisk islamisert gjennom planlagt immigrasjon fra muslimske land. De færreste meningsfellene deler tiltaltes syn om at denne islamiseringen skal bekjempes med terror. Retten nøyer seg med å vise til at vitnene postdoktorstipendiat Lars Gule, journalist Øyvind Strømme, professor Mattias Gardell, seniorforsker Brynjar Lia og professor Tore Bjørgo forklarte seg inngående om dette.

Her tas det syvmilssteg uten forbehold. Er det rimelig å kalle Breiviks syn for «innvandringskritisk»? Det gjør begrepet meningsløst.  En så stor sekk kan romme en masse mennesker i samfunnet. Skal de bli slått i hartkorn med Breivik?

Tankegangen nærmer seg en syllogisme; hvis man oppfyller visse premisser, fører det uvegerlig til en forutsigbar konklusjon. Denne logiske fellen har vært venstresidens kjennemerke i årtier, og den gir all demokratisk debatt dødskysset.

Retten sier at 9/11 og karikaturstriden førte til en antiislamistisk tendens, men uten å spørre:  Var noe av det en adekvat reaksjon? Og videre: Finnes det bare én tendens? Jeg vil påstå at det finnes flere, og at noen av dem er i motsetning til hverandre. Akkurat det siste er kommet frem i synet på mer aksjonsorienterte grupperinger som EDL.

Disse presiseringene er lakmustesten på om man vil bidra konstruktivt til debatten eller ødelegge den.

Retten tar et forbehold om at ikke alle deler tiltaltes syn på vold. Men viser i neste øyeblikk til venstreaktivister som ikke nøler med å linke debattanter som Ayaan Hirsi Ali til Breivik, slik Matthias Gardell gjorde i sin vitneforklaring. Også Gule og Gardell tar volds-forbeholdet, uten at det har noen konsekvenser for deres argumentasjon. Også det er i god gammel leninistisk ånd.

Denne politiske kampen synes ikke retten å være klar over, for ikke med ett ord antyder den at slike klassifikasjoner og analyser kan ha bakenforliggende motiver.

Einar Steffenak tok tak i dette da han kritiserte AUF for å ha invitert Mikael Wiehe til årsminnemarkeringen på Utøya, han som har glorifisert Cuba. Hans opptreden sammenfalt med at en kjent dissident omkom i en bilulykke. Slike dissonanser er folk blitt vàre for, takket være internett.

Forståelsen av konflikt

Det retten antyder, eller det som ligger implisitt i omtalen og forståelsen av 9/11, er to forhold:

1. Nylig ble det kjent at en norsk muslim opptrer på en jihad-video fra grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan. Det er et skremmende syn å høre aliaset Abu Bilal fortelle på norsk hvordan det er å leve som mujahedin.

Ville Abu Bilal eksistert uten Fjordman? Implisitt i rettens politiske forståelse ligger at det er en gjensidighet, eller at Fjordman fremprovoserer folk som Bilal.

Men hva hvis det ikke er noen årsakssammenheng? Hva om Abu Bilal ville eksistert uten noen Fjordman?

Det samme gjelder USAs reaksjon på 9/11. Er det krigen mot terror som har skapt eller bidratt til alle problemene mellom Vesten og den muslimske verden? Kanskje USA skulle snudd det andre kinn til, slik Norge gjorde etter 22/7?

Slike tanker og forestillinger synes å ligge bak dommen. Retten bommer på:

1. at det finnes en reell konflikt, at den er komplisert, men reell, dvs. antagonistisk.

2. at det finnes en hel rekke responser, hvorav noen er legitime statsanliggender og andre er legitim demokratisk debatt.

3. Retten får konflikten til å fremstå som ikke-eksisterende og all reaksjon som illegitim. Det er en farlig mangel på realitetssans.

Dette handler om vår manglende mentale beredskap før 22/7. Retten synes ikke å ha fått med seg 22/7-kommisjonens rapport. Den er uttrykk for en mental tilstand som er innhentet av samfunnets selverkjennelse.

Hamring

Derved får dommen preg av terping. Den vil hamre inn et budskap. Men en dom skal ikke være et politisk budskap. Den skal være balansert.

Lenger ute i dommen tar retten et oppgjør med både Husby/Sørheim og høyreekstrem ideologi. Det er disse som settes på anklagebenken.

«Oppgjøret» krever større plass, men avslutningsvis for å antyde retningen:

Under hovedforhandlingen ble islamfiendtlig og høyreekstremistisk tankegang og retorikk grundig belyst. I høyreekstremistiske miljøer brukes ord som «krig» og «borgerkrig» ofte i overført og sterkt overdreven betydning. Det er ikke uvanlig å bruke symboler og historiske paralleller i formidlingen av ekstremistiske budskap. Innvandringsfiendtlige miljøer målbærer også synspunkter om etnisk undergang, demografisk krigføring, og nødvendigheten av fremtidig maktovertakelse.

Grundig belyst? Bar Gule/Gardell/Bjørgo/Emberland preg av grundighet?

Ikke på noe punkt kan jeg erindre at Arntzen spurte vitnene: Men er det noen som går inn for vold? Og av et slikt omfang? Dette spørsmål ble ikke reist og følgelig heller ikke besvart. Tausheten er talende. Til tross for at det er helt sentralt i rettens argumentasjon. Man later som om det finnes sammenhenger ved utelatelser.

Men derved får ikke de virkelig ekstremistene det søkelyset på seg som de fortjener. Og Breivik krymper. Er det et verdig punktum?

 

Forsettelse følger.

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også