Kommentar

Anders Behring Breivik skulle pelle fra hverandre den første psykiatrirapporten. I stedet ble det Torgeir Husby/Synne Sørheim, sekundert av aktoratet, som pellet fra hverandre Breivik.

Men ikke alle redaktører er enig i en slik fremstilling.

En del kommentatorer/medier har selv lagt seg på en linje som gjør dem til uhellige partnere med Breivik: de siterer ham bona fide, dvs. viser til ham som en troverdig kilde. Det er et risikabelt spill.

Det sier selvsagt noe om temperaturen i saken og hva som står på spill. Men akkurat det siste – hva som står på spill, kommer selvsagt an på øynene som ser. Når en erfaren og kunnskapsrik mann som Per Egil Hegge i Aftenposten i et leserinnlegg i egen avis lørdag 21. april henger ut Torgeir Husby og Synne Sørheim for å ha skrevet i sin rapport at Breiviks Liberia-tur er en vrangforestilling, og bruker aktoratets dokumentasjon av turen til å spotte duoen, så er det ikke rapporten, men Breivik han bruker som kilde.

Innlegget i Aftenposten med den ironiske tittel, Vitenskapelig basert, benytter utspørringen i retten som utgangspunkt, men hopper fra aktoratets dokumentasjon til Breiviks utsagn om at Husby/Sørheims avfeiede turen som vrangforestilling, uten overgang. Dvs.Hegge visker ut skillet mellom fakta og påstand fra tiltalte. Når Hegge legger sin prestisje bak ordene tror leseren at påstanden er korrekt, uten at det går opp for ham/henne at eneste kilde er Breivik.

Det er grovt.

Denne manipulasjonen – det kan vanskelig kalles noe annet, Hegge er ingen amatør – kom frem som et biprodukt av eksaminasjonen i retten igår.

Husby spurte den tiltalte hvor han hadde det fra at duoen mente turen var en vrangforestilling. Dette var var noe Breivik hevdet i retten 19. april. Men hvor i rapporten står det? spurte Husby. Breivik kunne ikke svare.

Men det var altså nok for Hegge som fikk seg til å skrive et flengende personlig angrep på psykiaterne.

Stanghelle

Også Anders Giæver i VG har tendert mot å bruke Breivik som kilde for karakteristikk av psykiaterne. Men lengst i så måte går nå Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle. Mens VGs ekspert, psykolog Henning Værøy, har moderert sin kategoriske vurdering, går Stanghelle enda høyere på banen, og blottlegger sin antipati mot Husby/Sørheim.

Det er underlig. Husby og Sørheim viste for første gang hvem de er igår, under utspørringen av Breivik. De fremsto som observante, logiske og to the point. Det var lite av det amatørskap å spore som bla. Aftenposten og VG har påstått.

Derfor er det desto underligere at Stanghelle går så kraftig ut mot dem. Det skjer under den perfide tittelen: Asbjørnsen og Moes dag. De to eventyrinnsamlerne er tiltaltes betegnelse på psykiaterne, selvsagt for å indikere at de forteller eventyr. Breivik hevder på fullt alvor – og han gjentok det i retten onsdag – at 80 % av det som står i rapporten er fri diktning, – ikke tendensiøst, men fri fantasi. Psykiaterne har selv tillagt ham en rekke utsagn han aldri har kommet med. Breivik har selv laget en liste på 200 punkter med feil. Han skulle onsdag forklare hva de gikk ut på. Han hadde fem hovedpunkt og det viktigste var emosjonell ustabilitet. Husby/Sørheim opererte for nær i tid, og lot seg farve av det. De greide ikke ta inn over seg at gjerningsmannen bak et slikt massedrap kunne være tilregnelig.

Husby spurte: – Mener du at vi hadde konkludert på forhånd, eller at vi reagerte instinktivt emosjonelt?

Slike nærgående spørsmål greier ikke Breivik turnere, da henfaller han til generelle utsagn.

Han kom svakt ut av det med både Husby, Sørheim og statsadvokat Svein Holden, som trakk frem at første gang Breivik bruker ordet «pompøs» er i et avhør i mars 2012. Dette er vesentlig for Brevik har bygget mye av sin forklaring på at Manifestet og retorikken der er pumpet opp for å selge budskapet. I realiteten er Knights Templar «fire svette menn i en kjeller». Men psykiaterne og statsadvokatene mener at Manifestet ikke bare er oppblåst, men bevis på at Breivik lever i sin egen verden. Han er ikke bare inspirert av al Qaida i metodisk forstand, men også i en psykiatrisk. Når han skriver at man for å finne ut om en person er til å stole på må be om fysisk kastrasjon av penis og testikler, og at dette vil avsløre forsøk på infiltrasjon, så er vi over i et grenseland mellom psykiatri og politikk. Det er mer av det første enn det siste. Også politikken blir preget av uhemmede voldsfantasier. Typisk nok gjelder kastrasjonstesten overlevering av et masseødeleggelsesvåpen.

Også al Qaida har forsøkt å skaffe seg atomvåpen. Det finnes beskrevet i Ron Suskinds bok The One Percent Doctrine: Deep Inside America’s Pursuit of Its Enemies Since 9/11, om et møte i grensetraktene i august 2001, mellom pakistanske atomfysikere/etterretningsfolk og al Qaida.

Al Qaida ville brukt masseødeleggelsesvåpen om de hadde skaffet seg dem, men de er ikke gale i klinisk forstand, slik Breivik etter alt å dømme er. Det er her kommentatorene går seg vill. De ser ikke forskjell på politiske systemer som er fundamentalt diamentrale til demokratiske. Det beror på en dyp menneskelig uvilje mot å erkjenne at også fredelige samfunn har fiender som ønsker å ødelegge dem. Nazismen etterlot seg en askehaug og det vil totalitær islamisme også. Men det gjør dem ikke individuelt klinisk gale av den grunn. Kollektiv galskap er noe annet enn individuell.

Vi står da i den underlige situasjon at Breviks galskap kan brukes politisk: hvis han erklæres tilregnelig kan man ramme hans «meningsfeller», og her er Manifestet en uuttømmelig kilde, for den omfatter et stort antall mennesker som har analysert og kommentert den sivilisatoriske konflikt mellom Vesten og islam, og konfliktene innad i begge.

Dette er subtilt og innebærer dobbeltkommunikasjon over en lav sko: man vil ramme meningsfeller, men kvier seg ikke for å bruke Breivik som kilde! En slik triumfalisme kan man bare stille seg måpende overfor, men den står der, svart på hvitt. Den sier noe om at 22/7 også representerer en fristelse til politisk misbruk.

Når Stanghelle kaller Husby og Sørheim for Asbjørnson & Moe, så håner han dem. Dommer Wenche Elizabeth Arntzen grep etter få dager inn og ba Breivik slutte å omtale psykiaterne på denne nedlatende måten. Men Stanghelle gjør det, og for ytterligere å provosere, skriver han i ingressen:

Kan selv en massedrapsmann ha et poeng eller to?

Det er meget dristig. Stanghelle blottlegger sine hensikter litt for tydelig. Han bruker avisen til å drive kampanje. Ingen aviser kommenterer hverandres dekning, men i fagmiljøene blir slike utspill lagt merke til. Stanghelles politisering utfordrer faglig integritet og standarder.

Stanghelle åpner si vane tro forsiktig og stiller spørsmålet; går politiske og medisinske vrangforestillinger over i hverandre? Er det flytende overganger mellom psykiatri og politikk?

Et av spørsmålene blir derfor om det kan settes likhetstegn mellom politiske og medisinske vrangforestillinger. Et annet er om politisk og medisinsk paranoia i Behring Breiviks tilfelle går opp i en høyere enhet.

Viljesvak terrorist?
Slik kan Sørheim og Husby leses. Det finnes terroreksperter som forteller at de lo høyt da de leste rapportens medisinske tolkninger av 33-åringens ekstremistspråk og verdensbilde. Lett å skjønne, for også for oss som ikke er psykiatere, men har arbeidet med politisk ekstremisme, fremstår deler av rapporten som det glade amatørskap.

Dette angrep tiltalte i går. Og noe motvillig må det innrømmes at den tiltalte ikke er uten poenger. Vi som har lest hele den første rapporten ser jo at han har noe rett når han påstår at de to psykiaterne ikke vet noe særlig om «politisk ekstremterminologi». Han har et tilleggspoeng i anklagen om at de to «sykeliggjør» språklige og politiske uttrykk for en voldsforherligende ekstremisme.

Dessverre er dette ikke så enkelt som psykiaterne synes å tro. For dessverre har Behring Breivik rett når han sier at det er «latterlig» når «Asbjørnsen og Moe» hevder han er «viljesvak». 22.j uli-tragedien forteller en annen og forferdelig historie.

Dette er en ynkeliggjøring og latterliggjøring av psykiaterne som det er vanskelig å forsvare seg mot. Men Stanghelle beskriver seg selv med setningen:

Og noe motvillig må det innrømmes at den tiltalte ikke er uten poenger.

Dette er langt verre enn et eventuelt amatørskap. Etter å ha fratatt Husby/Sørheim all ære, kjører Stanghelle Breivik foran seg. Det er vanskelig å tro at det er politisk redaktør i Aftenposten som får seg til å skrive dette.

Stanghelle blottlegger sine hensikter litt for tydelig. Han blir selv en del av historien om saken, slik mange pressefolk er blitt. Det er noe av problemet med dekningen, man må være der for å vite hva som foregår. Pressen har sine egne briller.

Hensikten blir enda tydeligere når Stanghelle går over til å kritisere statsadvokatene. Han forstår at deres skarpe innsats bidrar til å styrke Husby/Sørheim, ergo må de også jekkes ned og psykes ut.

For statsadvokatene er påfallende ivrige i å sørge for at ikke autoriteten til de første sakkyndige svekkes i rettens øyne. Det skal bli meget interessant å se om de er like dyktige til å stille kritiske spørsmål når de samme sakkyndige selv skal svare for seg og sitt arbeid.

De to radarparene er nok i stand til å gjennomskue taktikken. De har vært utsatt for den i lang tid, særlig Husby/Sørheim.

Men hva med dommerne? Vil de forstå hva som foregår, at det skjer en kamp om opinion og domstol som et sideshow til hva som utspiller seg i retten? Som vi så da de to andre sakkyndige ble oppnevnt, har denne kampanjen innflytelse på retten.

Onsdagens rettsforhandling styrket den første rapporten. Stanghelles tendensiøse og perfide utfall viser det.

Vil domstolen forstå å lese dette dobbeltspillet?

Grensen mellom psykiatri og politikk er hevet opp på et høyere nivå.

Les også

-
-
-
-