Sakset/Fra hofta

Hans Arvid Øberg berører i sin kronikk i Aftenposten 27. juni spørsmålet om det har funnet sted “heksejakt” på psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby. Han avviser dette med en betraktning om at de virkelige personangrep i saken er utført av Behring Breivik.

En må se i øynene at nevnte kronikk bare er ett av utallige usaklige angrep som er blitt rettet mot de to psykiaterne. Generelt har slike angrep vært tydelig politisk motivert. Nederst på motiveringsskalaen står i så måte at mange berørte har følt det som viktig at deres kjære har falt som ofre for en planmessig politisk handling, og dermed har tatt med seg en slags mening inn i død og invaliditet.

Øverst på skalaen står vel ønsket fra en frustrert parlamentarisk sinnet “venstreside”, som i årevis har opplevd at den er ute av stand til å markere sine idealer, og som har bivånet at dens anstrengelser bare har fått praktiske resultater som er blitt omfavnet av høyrepartier. Det er så altfor tydelig at julimassakeren, ved siden av alt annet, er blitt en hjertestyrker for intellektuelle som savner legitimitet og et stødig selvbilde. Forestillingen om å være blitt angrepet av en bevisst fascistisk terrorist har vært et halmstrå for å kunne bli regnet som en tilforlatelig opposisjon mot mørke krefter i samfunnslegemet. Denne tendensen har smittet i retning høyre. Således opplevde en nylig det fantastiske at statsministeren gikk ut og de facto ba om en dom om “tilregnelighet” hos Breivik.

I den offentlige debatten generelt, samt hos bistandsadvokater, har en kunnet følge en argumentasjon som er basert på liknende overflatiske hensyn, og hvor standpunktene for tilregneliget er lagt fram uten et snev av forståelse for den medisinske problematikken. Når forsvarsvitnet Mattias Gardell for eksempel uttalte at Breivik neppe var psykotisk fordi det var mange som mente det samme som han, kunne han uimotsagt se bort fra kjernen i saken, nemlig at Breivik handlet på en spesiell måte. Likeledes kunne han se bort fra at Breivik godt kunne ha feilinformert og misforstått sine egne begrunnelser.

Slike vitner tjener ikke saksgangen i en rettsal. Men det har vært nok av dem. Den som skriver disse linjer, har ut fra en viss lekmannserfaring med liknende emner en klar forestilling om at Sørheim/Husbys erklæring er atskillig nærmere realitetene enn det som fulgte fra Tørrissen og Aspaas. Dette ville sannelig ikke gjøre meg til noe vitne i en sak mot Breivik. Derimot kan det inspirere til noen korte betraktninger om hva som blir scenariet hvis dommerne ender opp med at den tiltalte er tilregnelig:

I så fall vil vi ha den situasjon at en svært sentral dom i norsk rettshistorie kan oppfattes som grunnlagt på at en svak riksadvokat ga etter for et mediepress ved å utnevne en et nytt par observatører bare fordi den opprinnelige erklæringen var politisk upassende. Når Tor-Axel Busch i dag er riksadvokat, har det sannsynligvis mye å gjøre med at han som statsadvokat viste en tilsvarende politisk mykhet i den såkalte “Furre-saken”, som han bidro til å avbryte på en måte som ikke kunne tjene noen.

En tilregnelighetsdom vil videre være basert på uttalelsen fra to psykiatere som på tvilsomt grunnlag aksepterte sitt oppdrag, og som like godt kan tenkes å være politisk styrt.

Men først og fremst: Den vil gi legitimitet til en venstreside som ikke er noen venstreside, og som bare er ute etter å finne unnskyldninger for sin egen organisatoriske eksistens. Det er grunn til å håpe at alle som er yrkesmessig enasjert i forberedelsene til domfellelsen, vil gå igjennom hovedtrekkene i den offentlige debatten etter den første psykiaterrapporten, og forsikre seg om hva som egentlig er blitt sagt. Aktoratets vaklende prosedyre, sikkert inspirert av Buschs flittige påvirkning i forkant, gir grunn til uro over det som kommer.

 

Opprinnelig innsendt til Aftenposten som refuserte den.

Les også

-
-
-
-
-

Les også