Kommentar

Torgeir Husby og Synne Sørheim er for øyeblikket Norges modigste og viktigste mennesker. Helt siden de la frem sin erklæring 29. november, har pressen og en del kolleger gått til stormløp mot dem.

Kritikerne trodde at de kom til å modifisere sine standspunkter, at de på en eller annen måte ville komme med en innrømmelse. De kunne ikke drømme om noe annet, så mange og sterke som de er.

Da Torgeir Husby tvert imot åpnet med å la kritikerne få sitt pass påskrevet, var det så de knapt trodde sine egne ører.

Husby og Sørheim leverte en meget sterk presentasjon i retten denne uken. De vek ikke en tomme. Nettopp fordi de var så sterke fikk de frem det som er sakens hovedstridstema.

Offisielt er det spørsmålet om tilregnelighet. Men bak skjuler det seg en konflikt mellom politisk ideologi og faglig integritet.

Det er den viktigste konfliktlinjen, for hvis ideologene vinner frem, vil det påføre Norge ubotelig skade.

For å skjule dette gjør man Husby og Sørheim til representanter for en bestemt «skole». Man later som om det er de som er spesielle, man gjør dem til «selvrettferdige». Det er ikke grenser for hva pressen har tillatt seg mot de to.

Ett eksempel er VG. Tidlig i åpningsforedraget sa Husby at under fremleggelsen av rapporten 29/11 hadde han fått spørsmål om de var i tvil. Husby svarte benektende. Dette ble utlagt som om de hadde bestemt seg fra første stund, som om de hadde konkludert tidlig med at Anders Behring Breivik var psykotisk. Som Husby sa: Poenget var for lett å utnytte til at pressen greide å la være.

Selvsagt var det konklusjonen de mente, selvsagt hadde de tvilt seg frem til konklusjonen, noe annet ville vært faglig slurv og inkompetanse. Med sin manipulering viser pressen at den ikke skyr noen midler: Man vrir og vrenger på deres egne ord og bruker dem mot dem selv.

For virkelig å demonstrere dette presenterte VG Nett Husby med tittelen:

29. november i fjor: – Ikke i tvil. I dag: – Selvsagt har vi hatt tvil

Ingressen:

Rettspsykiater Torgeir Husby tok en helomvending i spørsmålet om han hadde vært i tvil om Anders Behring Breiviks mentale helse.

Hvis VG ikke får den canossagang de ønsket og hadde lagt opp til, produserer de den selv. Men de gjør det med Husbys egne ord. Det er et dobbelt overgrep.

Det er samtidig en demonstrasjon av grenseløs forakt. En forakt for retten, siden ordene falt i et rom hvor det er forbundet med straffeansvar å si noe annet enn sannheten. VG refererer selv stenografisk, det er derfor enkelt for leserne selv å sjekke VGs fremstilling. Ergo: også forakt for egne lesere. Forakt for Husby og Sørheim som personer, en demonstrativ vilje til å ydmyke og sverte andre mennesker, for åpen scene.

Men verst er forakten for dem som fagmennesker, fordi faglig integritet er avgjørende for et demokratisk, åpent, velfungerende, ukorrupt samfunn.

Korrupsjon er så mangt, men det begynner med korrupsjon av sannheten. Av manglende respekt for grenser.

Vårt samfunn er bygget på at fagfolk følger og anvender faglige kriterier, og ikke skjeler til ideologi når de utøver sitt yrke. 22/7-rettssaken demonstrerer at det tåles ikke i det nye Norge. Her gjelder visse underliggende politiske forestillinger. I 22/7-saken slår de inn med full kraft. Det tåles ikke innspill som truer disse forestillingene.

Det er en del av den politisk-kulturelle klassen som har investert enormt i et bestemt utfall av rettssaken. De har bestemt seg for å politisere Norges-historiens verste forbrytelse i fredstid. For å kamuflere dette hevder de at det er Husby/Sørheim som svikter ved å se bort fra ideologien.

Klassekampens forside sa alt:

Dere har ikke tenkt på at det faktisk kan være en terrorhandling?

Igjen reduserer man Husby og Sørheims ord og rapport til noe den ikke er. Selvsagt forsøker de ikke å benekte at det var en terrorhandling. Men ikke på linje med RAF, Røde Brigader, ETA eller endog al-Qaida. Breivik er et spesialtilfelle. Alle som har sittet i Oslo tinghus og fulgt saken siden den åpnet 16. april, vet det.

Husby sa det direkte: Brevik er sin egen verste fiende. Hver gang han åpner munnen, merker man at noe er galt.

Det avfødte mishagsytringer i presserommet. Slikt skal man ikke si.

Pressen må, for å få Breivik til å passe inn det ideologiske mønsteret, normalisere Breivik.

Det har man også hørt på flere av vitnene, som Einar Kringlen. Han kviet seg ikke for å legge Breiviks egen fremstilling til grunn: «Hvis vi skal tro Breivik»…

For å kunne plassere Breivik inn i en sammenheng har Breivik måttet normaliseres og det «høyreradikale» miljøet demoniseres. Det er dette miljøets fiender som har fått innta vitneboksen som «eksperter».

Mange av dem tror på det de selv sier. De er troende akademikere, aktivister. Deres hensikt er derfor ikke vanskelig å få øye på.

Men ikke alle ser det. Dommer Wenche Arntzen har flere ganger stilt spørsmål som røper at hun har kjøpt forestillingen om et stort og farlig høyreekstremt miljø som nå truer både Norge og Europa. Breivik blir således en apokalypsens «ridder» som det gjelder å stanse for å statuere et eksempel.

I en slik fortolkning er det Husby og Sørheim som blir de tvilsomme fagfolkene, som kryper inn i sine faglige skall og nekter for eller bortforklarer det alvorligste politiske budskapet ved 22/7: at Europa trues av en ny fascisme.

Det er ikke betryggende at dommeren har forestillinger om verden som bygger opp under eller fører til at slike villfarelser virker plausbile. Mange mennesker gjør det, velmenende, flinke, som tror at NRK og norske medier fortsatt formidler objektiv informasjon.

Retten hadde trengt å få høre om de stor tillitskløfter som eksisterer under overflaten i dagens norske samfunn.

Det måtte ha vært aktoratet som sto for en slik vitneførsel. Men da måtte statsadvokatene Svein Holden og Inga Bejer Engh ha gått ut over sine grenser og selv deltatt i et politisk spill. Det vil de ikke og det kan de ikke. Det ville vært å utfordre den kompakte makt.

Men det ville vært relevant å hatt ekspertvitner som viser at det knapt finnes mennesker i Europa som har sagt eller mener noe i nærheten av det samme som Breivik. Engh har vært inne på det når hun trekker frem bok 3 i Manifestet, men de politiske demarkasjonslinjene har ikke vært markert, tvert om, flere har visket dem ut.

Holden og Engh har sett Breivik for hva han er. De har samme syn på Husby og Sørheim. Fordi de er profesjonelle. De har integritet, og går ikke ut over fagets grenser. Man ser det man ser og legger ikke noe annet til, noe som kan tjene et annet formål, hvor stort og opphøyd det enn måtte være.

Det er det som er feilen med den massive falangen av venstreorienterte og Gutmenschen, gode mennesker, som alltid skal legge noe til, ha det til å tjene et høyere formål. Og hva er høyere og edlere enn kampen mot fascismen?

Men det at man må trekke frem den, viser at man ikke har noe å fare med. Man er intellektuelt bankerott. Det eneste man kan vifte med, en siste gang, er fascismen. Den har man brukt siden Det nye venstre vokste frem på 60-tallet. Man tok et oppgjør med foreldregenerasjonen og fortidens synder. Aldri mer! betød at barna var bedre enn foreldrene.

Det man nå oppnår er å forgifte den politiske debatten og tvinge/skremme folk til taushet. I en situasjon der Europa gjennomgår så enorme forandringer at man trenger ytringsfriheten mer enn noen gang. At det er de som aller mest bruker den i sitt arbeid som begår et slikt overtramp, sier noe om en skjevutvikling innen bestemte yrkesgrupper.

Paradoksene står i kø: I en sak der vrangforestillinger står i sentrum, lider den ene part av villfarelser, hellig overbevist om at det er sannheten de tjener og slåss for.

Men idealer tåler ikke å bli misbrukt. I det øyeblikk man ikke er villig til å delta i ærlig kappestrid på meningenes slagfelt, påfører man den offentlige debatt et banesår. Da går man inn og avgjør kampen på andre måter og med henvisninger til forhold som ligger utenfor ringen. Man respekterer ikke demokratiets spilleregler, der ting må skje åpent og fritt for å fungere. I det øyeblikk man intervenerer med andre midler: makt, propaganda, skjulte motiver, sensur og press, skjer det noe. Man introduserer en helt annen dynamikk.

Det er det som terrorens vesen, den politiske volden slår inn i det demokratiske samfunn på områder som forutsetter trygghet og tillit, og fremtvinger en revisjon av hevdvunne prinsipper: Hva må forandres og hva er viktig å beskytte?

Slik sett er 22/7-rettssaken den viktigste for norsk offentlighet for tiår fremover. Hvis den ene part får gjennomslag for at Breivik er representant for høyresiden, vil han få en helt annen betydning enn om han blir dømt som et særtilfelle.

I det første tilfellet vil det mønster som ble lagt allerede fra natten til lørdag 23/7, bli stående, hvor selv Frp blir holdt under konstant oppsikt og hvor meninger og talsmenn når som helst kan stilles til ansvar og sammenlignes med Breivik og hans verk. Teppet kan når som helst bli trukket vekk under bena på en, og det vil være motstanderne som bestemmer når det skal skje. Da sitter den ene part med en moralsk overlegenhet og et mandat til å bannlyse den eller de man selv måtte ønske. Det finnes ingen etterprøvbare regler for når det vil skje. De vil avhenge av situasjonen, og selvfølgelig menneskene. Da er politisk kappestrid forvandlet til den rene vilkårlighet, og vilkårlighet er et kjennetegn ved ikke-demokratiske samfunn. Demokratiske samfunn har tillit til menneskene. Derfor baseres politikk og samfunn på fair play.

Man ser konsekvensen av å intervenere i den offentlige sfære med makt og viljen til å bruke makt: Først innfører man i den gode saks navn unntakstilstand og fremtvinger et bestemt resultat. Man benytter grusomhetene på Utøya og de enda større lidelsene under annen verdenskrig som begrunnelse til hvorfor det må være slik.

Men her blander man kortene: En historisk handling kan ikke omsettes i et politisk resultat på denne måten.

Noen viktige grenser viskes ut. I det øyeblikk man utsetter historiske hendelser for et slikt misbruk, dør de. De tømmes for mening, de mister sin kraft. Det ville være tragisk om Utøya og regjeringskvartalet skulle bli utsatt for en slik instrumentalisering.

Hvis tragiske hendelser som berører det dypeste i menneskene og i samfunnet, skal få lov til å være manende varsler, må de omringes av respekt, de må få lov til å bli bearbeidet over tid.

Det er noe formastelig ved å skulle bruke krigen mot fascismen til «noe», jeg hadde nær sagt hva som helst. Å koble det til bestemte politiske formål eller «saker» skal man være uhyre forsiktig med. Det klinger fort hult. Folk vil i sitt indre foreta en sammenligning: Holder denne personen mål, viser han/hun at han/hun har forstått hva det dreier seg om? Derfor er ikke taler på store dager noen lett øvelse.

Kampanjen for ett bestemt utfall av 22/7-rettssaken og diskrediteringen av alle som mener noe på tvers av dette, har preg av en instrumentalisering av hendelsen, av å plassere seg selv over, som ikke er denne hendelsen verdig.

I rettssalen er det ikke bare Breivik som skal dømmes. Det er også en kamp om sannheten, om minnet og historien.

Det er min generasjons svøpe å ha en hybris som gjør at man føler seg berettiget til å dømme. Til å skulle ha rett. Fordi man er sikker på å ha rett. Det er noe med utgangspunktet som er helt feil: Man har ikke rett. Det er ikke noe man eier.

Med dette følger en manglende respekt for grenser. Demokrati handler om grenser.

Det norske folk bør være Torgeir Husby og Synne Sørheim uendelig takknemlige for at de hadde styrke til å stå løpet ut og hevde sin faglige autoritet og integritet med styrke.

Jeg er overbevist om at de gjorde det fordi de er faglig engasjert, av respekt for faget, men også fordi de er mennesker og holder de to fra hverandre, det er visse regler for hvordan person og fag omgås.

De møtte noe de ikke var forberedt på. Det var dette de presenterte i retten torsdag og fredag.

Men de var heller ikke forberedt på stormløpet. De hadde – som Husby sa – en forutanelse om at det kunne bli tøft. Men de hadde ikke kunnet forstille seg i sine villeste fantasier hvordan det ble. Han har stundom ønsket at det var en annen konklusjon de hadde kommet til.

Men det går ikke an å kompromisse med sin faglige standard i en slik sak, hvilket betyr sannheten.

Akkurat de to tingene, som er uløselig knyttet sammen, er det mest alvorlige ved rettssaken. Det er en usynlig kamp som pågår hver eneste dag.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også