Sakset/Fra hofta

Pressens bemektigelse av 22/7 ruller videre: Nå vil man bestemme hvem som skal forfremmes og hvem som skal degraderes, og bestemme over den videre etterforskning.

Det som ellers fremstår som en saklig oppfølging av prestasjonene under rettssaken, kommer i et helt annet lys hvis man tar pressens egen rolle i betraktning. Som Berit Reiss-Andersen skrev i VG: Pressen føler selv den har noe av æren for dommen.

Slik kan 22. juli-rettssaken påvirke deres karrierer

Man tar utgangspunkt i dommen og vurderer prestasjonene ut fra det. Følgelig er dommer Wenche Elizabeth Arntzen moden for Haag eller Høyesterett, mens statsadvokatene Inga Bejer Engh og Svein Holden får bestått og Torgeir Husby og Synne Sørheim degraderes, men får grid.

Politiets to jurister, Christian Hatlo og Pål-Fredrik Hjort Kraby, spås lysende karrierer. Verst ut kommer riksadvokat Tor Aksel Busch, men han hadde vett nok til å legge seg flat, sier Aftenpostens erfarne Inge D. Hansen.

En upartisk presse ville i det minste luftet andre perspektiver. Rettssakens stjerner var Inga Bejer Engh og Svein Holden. De boret seg inn til det innerste av Behring Breivik og blottla hvor tarvelig, sadistisk og ynkelig han er. Deres utspørring bygget opp under den første psykiaterrapporten. Etter hvert som rettssaken skred frem, var det hans personlighet som ble tydeligere. Pressen begynte å bli desperat. Volumet i kritikken mot Sørheim og Husby økte. Forskeraktivistene Lars Gule, Matthias Gardell, Tore Bjørgo og Terje Emberland forsøkte desperat å få saken tilbake på et politisk spor. Deres motiver var for opplagte for en observatør. Men ikke for retten, som kjøpte deres versjon med hud og hår.

Dommens begrunnelse kom derfor som en stor overraskelse. Det er det viktig å holde fast ved, for med tiden vil en slik kritikk melde seg. Det som i dag synes opplagt i pressen, vil fremstå som partisk.

Diktere politiet

En prominent 22/7-journalist sa igår i en samtale at hvis ikke pressen hadde vært så kritisk mot politiet, ville ikke kommisjonen kunnet opptre så skånselsløst. Pressen banet vei. Mitt svar var at offentligheten ville hatt større forståelse for kritikken av politiet hvis pressen hadde vist litt større ydmyket og vilje til selvkritikk.

Et fremtredende trekk ved rettssaken var politiets profesjonalitet og journalistens uprofesjonalitet, kjennetegnet ved hemningsløs ensidighet. Hvis politiet hadde vært like ensidig i sin etterforskning, ville vi levd i et helt annet samfunn.

Noen ønsker å bruke oppmerksomheten rundt 22/7 og effekten av dommen til å diktere politiet i fortsettelsen. Kjetil Stormark kritiserte politiet for ikke å grave mer i epostene. Men ensidigheten og overflatiskheten i kritikken gjør at politiet neppe tar den seriøst.

Mediene forsøker likevel å presse politiet, og den øverste ledelse er mer lydhør for politiske signaler enn lavere nivå. Til tross for at politiet under rettssaken nøye og grundig redegjorde for arbeidet med å kartlegge epostene, later Stormark og andre som om noe er ugjort.

Er det dumhet eller en «forbrytelse»? Trolig en slags selvforføring beroende på for store egoer, for mye selvros og for store selvbilder.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også