Kommentar

Under torsdagens rettsmaraton i Breivik-saken la de to rettspsykiatrisk sakkyndige Husby og Sørheim frem sin rapport for retten. Det ble også første gang offentligheten fikk høre hvordan de med ord som ikke var beregnet på spesialister, la frem sine resonnementer — foruten å besvare mye av den kritikken som er kommet frem siden bruddet på taushetsplikten som ledet til offentliggjøringen av rapporten.

Seansen illustrerte klart det uheldige ved lekkasjen, gitt at en rekke misforståelser var blitt blåst opp til absurde proporsjoner uten at rapportens forfattere kunne ta til motmæle, bundet av taushetsplikten som de var. Det ville ikke ha vært vanskelig for dem å tilbakevise kritikken, men under deres taushet var mediekjøret så hardt at det kan bli vanskelig for allmennheten å få med seg at deres konklusjon er solid underbygget.

Torgeir Husby forklarte at tiltaltes volds- og drapstanker — herunder tanken om eget «martyrium», ønsket om å drepe så mange «forrædere» som mulig og fantasier om halshugging av Gro Harlem Brundtland — var dominerende i hans tankeverden, et primærmotiv som kom forut for det politiske. Synne Sørheim identifiserte dertil den sentrale vrangforestillingen hos tiltalte helt presist: En rolle han er kalt til hvor han må ta liv for å redde verden fra undergang i en kamp mellom det gode og det onde, hvilket setter voldsfantasiene hans inn i en ramme hvor de passer.

Selv etter at Breivik ble oppmerksom på nødvendigheten av å opptre så normalt som mulig, er denne kjernen i hans vrangforestillingsunivers forblitt intakt, hvilket kommer til uttrykk ved at han fastholder sin rolle i det han oppfatter som en kamp om Europas fremtid, ved at han ved rettsforhandlingenes begynnelse påberopte seg nødrett, og ved at han uten spor av anger fortsatt mener han gjorde rett.

Dette har tiltalte ikke hatt innsikt i, og vrangforestillingen er fortsatt sterkere enn ham selv. Til tross for den relative ytre normaliteten, er det etter alt å dømme derfor at han — på tross av formaninger fra såvel dommer som forsvarer — under rettsforhandlingene sier til Bejer Engh at hun som en flott nordisk kvinne burde forstå hvem som er hennes beskytter. Han er tilbake i ridderrollen han eksplisitt har tonet ned når det har virket hensiktsmessig.

Mens pressefolkene i det store og hele betrakter rettssaken som om de var et rølpete publikum ved en slags boksekamp, hvor de håper at Breivik skal vinne over utilregnelighetsdiagnosen, blir det vanskeligere å finne noen som med faglig tyngde kan ta til motmæle mot de to første rettspsykiatrisk sakkyndige etter dagens maraton. Da er det greit for Dagsrevyen å kunne ty til Lars Gule — fra tid til annen presentert med den hysterisk morsomme tittelen «terrorekspert» — som mener det er relevant å undersøke Breiviks miljø.

Gitt at politiet har lett etter dette miljøet i snart ett år uten å ha funnet det, er det en smule eiendommelig å være vitne til at folk gir seg selv en fremtredende rolle i identifikasjonen og bekjempelsen av det.

Les også

-
-
-
-
-

Les også