Sakset/Fra hofta

Et gjennomgående trekk ved 22/7-dekningen er mangel på beherskelse. Verst er VGs hardkjør mot de to rettspykiaterne Torgeir Husby og Synnøve Sørheim. Husby fikk igår et sammenbrudd i Oslo Tinghus under en annen prosess han er sakkyndig i. Han måtte kjøres på sykehus i ambulanse.

Hvordan tror Hanne Skartveit og Anders Giæver det er å få sin faglige autoritet knust av landets største avis, dag ut og dag inn? Nå handler det ikke lenger om kritikk. VG går etter særlig Torgeir Husby personlig.

Det er lett å overse. Publikum tror kanskje at faglige autoriteter må tåle litt. Men det er ikke en institusjon eller organisasjon VG angriper. Det er et menneske, slik det var med Janne Kristiansen.

Til det får de hjelp av Husbys kolleger. Det er utrolig at rettspsykiater Henning Værøy lar seg bruke på denne måten. Han feller kategoriske dommer over ABB og dermed Husby, kun basert på gårsdagens rettsmøte.  Den skråsikkerhet han uttaler seg med stemmer dårlig med det spinkle observasjonsgrunnlaget. Det får kollega Pål Grøndahl til å kommentere at det er svært vanskelig å si noe på et så tynt grunnlag. Det er klar kritikk, og han våger å bestride Værøys hovedkonklusjon om ABBs tilregnelighet ved å si at det er fullt mulig å være paranoid schizofren og likevel være i stand til planlegging og gjennomføring.

Værøys bastante konklusjoner tyder på et personlig engasjement. At han er blitt VGs faglige sakkyndige er ikke betryggende etter dette oppslaget. VG har bestemt seg for å kjøre en kampanje.

En som advarer mot konsekvensene er ingen ringere enn statsadvokat Lasse Qvigstad, i en artikkel i Aftenposten: Debatt skapt av et massivt taushetsbrudd.

Qvigstad påpeker hva som er rammen for den offentlige debatten om psykiatrirapporten til Husby/Sørheim: de to forfatterne har taushetsplikt mens pressen og kolleger kan dundre løs. Det er i utgangspunktet en skjev balanse.

Det skapte en forestilling om at offentligheten forlangte nye sakkyndige. Hvis dette var bestemmende for Oslo tingretts beslutning om å oppnevne to nye sakkyndige, reiser det alvorlige spørsmål om rettsikkerheten.

 

Det er et alvorlig tankekors at denne offentlig debatt synes skapt av et massivt taushetsbrudd. Idag kan alle lese erklæringen fra de sakkyndige, som er lagt ut på flere avisers nettsider. Dette er naturligvis et etisk spørsmål for dem som har mottatt materialet og offentliggjør dokumentet.

På et noe annet plan burde det også være et problem for domstolen. Den «offentlige debatt» er et uklart og upresist begrep som premiss for domstolavgjørelser. Hva som kommer til uttrykk i den offentlige debatt, styres som kjent av en begrenset gruppe redaktører.

 

Ikke siden krigen har norske domstoler behandlet en sak som har berørt så mange og – selvsagt med rette – opprørt alle mennesker i dette landet.

 

Men nettopp når situasjonen er slik, er det helt avgjørende at domstolenes avgjørelser ikke bygges på den «offentlige debatt» eller medieoppfatninger av ulike spørsmål som måtte dukke opp under sakens fortsatte behandling. Blir dette situasjonen, kan ettertidens dom over det norske rettsvesen bli streng.

Qvigstad markerte seg under Treholt-saken som en som ikke logrer for norsk presse. Han kjenner mønsteret: det enorme presset i én retning, kombinert med mangel på motforestillinger.

En tør anta at Qvigstad målbærer skepsis som er representativ for langt fler innad i rettsvesen og politi.

Rettspsykiater om Breivik: – Ingen psykose

Breivik-psykiater fikk illebefinnende
av Audun Beyer-Olsen, Bjørn-Martin Nordby og Thomas Borgos-Hjelle
side 12 i papiravisen, ikke på nett

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også