Kommentar

Politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle ønsker at prosessen mot Anders Behring Breivik skal bli en politisk rettssak. Det fremgår av kommentaren han skrev igår, Mangelfull vitneliste.

Tidligere var det psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby man ikke var fornøyd med. De leverte ikke den rapporten man gjerne ville ha. Bak ankepunktet «utilregnelighet» lå klagen over at psykiaterne ikke tok ABBs politiske syn alvorlig nok. Man fant seg ikke i at ABBs ideologi ble kalt vrangforestillinger, for det var vitterlig tanker som ble delt av mange. Husby/Sørheim psykologiserte vekk en hatefull ideologi. Øyvind Strømmen leverte soundbiten: Han var ingen ensom ulv, han kom fra en flokk.

Stort sterkere bilder er det ikke mulig å mane frem: ulveflokk.

Anders Giæver i VG var den som kraftigst rykket ut mot at psykiaterne snakket om neologismer, nyord. Det var vitterlig ord som var gjengs på nettet. Giæver fikk Husby og Sørheim til å høres rent ut stupide ut. I ukene som fulgte malte han deres rapport og renommé til støv.

Kampanjen ga resultater: Oslo tingrett oppnevnte to nye sakkyndige.

Nå har Stanghelle satt seg et nytt mål: Han vil påvirke vitnelisten. Igjen er det ideologien til Breivik som skal i fokus.

Hovedslaget under rettssaken kommer til å bli spørsmålet om Breiviks tilregnelighet, skriver Stanghelle.

Det skal føres hele syv rettspsykiatrisk sakkyndige som vitner: de fire oppnevnte, to fra Rettsmedisinsk kommisjon og Randi Rosenqvist. Men dette er ikke nok for Stanghelle. Han vil ha flere.

Da er det underlig at sakens anklagere ikke stevner flere ekspertvitner på dette helt sentrale området. Utenom de fire sakkyndige – der vi ennå ikke vet konklusjonen til de to sist oppnevnte – er det bare tre vitner som skal bidra til å opplyse dette rettslige kjernepunktet. To av disse tre er knyttet til Den rettsmedisinske kommisjon. Den siste er psykiater Randi Rosenquist.

Hun er den eneste av denne vitnegruppen som så langt har stilt seg kritisk til om Anders Behring Breivik er utilregnelig. De to fra kommisjonen representerer jo en institusjon som har satt sitt faglige kvalitetsstempel på de to første sakkyndiges utilregnelighetsrapport.

Det er merkelig at ikke påtalemyndigheten ser verdien av å få dette kjernepunktet bredere belyst. Eksempelvis ved å føre ekspertvitner som åpent har kommet med faglig kritikk av både metode, vurdering og gjennomføring av observasjonene av Behring Breivik.

Her skinner Stanghelles partiskhet og motiv tydelig gjennom: Han ønsker å gjøre rettssalen til en politisk slagmark. Syv rettspsykiatere er ikke nok!

Det er tydelig at Stanghelle ønsker at retten skal høre noen av de sterke kritikerne av Sørheim og Husby som pressen villig ga spalteplass. Bemerk også at Stanghelle avskriver dem som godkjente Sørheim og Husby.

Det er påfallende at en redaktør blottlegger sine politiske motiver så åpent. Under dekke av å ville ha «åpenhet».

Men det kan nesten virke som om aktoratet ikke ønsker å få alternative og kritiske røster inn i den nybygde rettssalen i Oslo tinghus.

Stanghelle må være omgitt av ja-menn for å kunne skrive en slik setning.

Etter denne oppvarming kommer cluet:

I rettspsykiaternes rapport diskuteres Anders Behrings Breiviks spesielle ordbruk og vokabular. Det fremmede ved dette trekkes inn i vurderingen av hans psykiske tilstand.

Men det som virker totalt fremmed for to vanlige norske rettspsykiatere er relativt normalt for dem som følger de såkalte ekkokamrene i den anti-jihadistiske nettverdenen.

Rettssaken mot Anders Behring Breivik er riktignok ikke en rettssak om politiske holdninger. Det skal den heller ikke bli. Men det er likevel underlig at ikke påtalemyndigheten stevner ekspertvitner av typen Øyvind Strømmen og Bjørn Stærk for å belyse den språk- og begrepsbruken som i visse ekstreme miljøer er nokså vanlig, men som tydeligvis er helt fremmed for de to psykiaterne.

Vi kan dessuten anta at i 22. juli-terroristens egen forklaring for retten vil hans såkalte manifest stå sentralt. Da virker det noe defensivt at påtalemyndigheten ikke stevner et eneste vitne som kan gi retten noen nøkler til den tankeverden dette representerer.

Det typiske for Stanghelle er den klagende tonen, som selvfølgelig ikke er på egne vegne, men av hensyn til Det store vi. Vi kan betakke oss. Bak Stanghelles «omsorg» ligger en jernhard vilje.

Stanghelle omtaler Husby og Sørheim på en nedlatende og foraktfull måte. Samtidig karakteriserer han best seg selv.

Det er slett ikke tilfelle som han skriver at ABBs tankeverden er dem «totalt fremmed». Tvert om. Husby/Sørheim er sensitive mennesker. De siterer de merkelige ordene Breivik bruker, men når de kaller dem bisarre og neologismer, så er det ikke fordi de er totalt nye, det er sammenhengen og måten Breivik bruker dem på som er annerledes.

Feks. ordet akkreditering. Breivik snakker mye om sin studiekompetanse. Han har studert i 15.000 timer, og mener det tilsvarer adskillige grader på universitetet. Følgelig vil han ha disse studiene anerkjent formelt, og han bruker gjentatte ganger ordet «akkreditering» om en slik prosess.

Måten han snakker om sine «studier» på, det vanvittige antall timer, forestillingen om at at dette er studier på universitetsnivå, og at han også fortjener formell anerkjennelse, er Anders Behring Breivik i et nøtteskall, og han understreker hvor spesielt dette er ved å bruke et uttrykk fra presse og diplomati, akkreditering, om den anerkjennelsen han synes han fortjener.

Det er Stanghelle og Giæver som er «totalt fremmede» og ikke evner å lese det som står og ikke anerkjenner Husby og Sørheims arbeid, men tvert om nedverdiger dem på det sjofleste.

Dette er bare ett eksempel av mange.

Stanghelle foreslår på sin vanlige uskyldige måte to som kan belyse språket og begrepsbruken. Han nevner ikke at disse to også har sin bagasje, og at dette er et politisk minefelt. Særlig Øyvind Strømmen har vist at ordet høyreekestrem og høyreradikal er ord som kan defineres og brukes etter forgodtbefinnende: Det er et spørsmål om makt.

Aftenposen og Stanghelle har adskillig makt. De har forsøkt å lage en gummistrikkdefinisjon av høyreekstremisme og av vage begreper som «miljøene» og «ekkokamre». Det gir dem en klubbe de kan slå med og en kost de kan brunbeise folk med.

Når har Stanghelle skrevet en kommentar der han advarer mot å la det politiske vokabularet skli ut? I stedet valgte avisen å gjøre niqab-bærere til legitime deltakere i debatten post 22/7.

Kampanjen virker et stykke på vei, for 22/7 skapte stor angst. Det som skjedde i Toulouse igår, forsterker angsten. Hva er det som er løs i samfunnet? De fleste mennesker vil rykke sammen, mot midten.

Men selv disse store hendelsene kan ikke overskygge at mennesker er opptatt av det som skjer rundt dem.

Her setter Stanghelle og folk som Thorbjørn Jagland støtet inn: Folk må ikke få underlige oppfatninger. Det gjelder å holde dem i ørene. Derfor må grunnloven skrives om, og rettssaken mot Anders Behring Breivik må omgjøres til en politisk rettssak, slik at ordene «høyreekstrem» og «høyreradikal» i deres vage utflytende form blir sanksjonert av rettsystemet.

Er det så farlig? Var ikke Breivik farlig og høyreekestrem? Jovisst, men han var også syk og levde i sin egen verden.

Det Ayaan Hirsi Ali skriver, blir ikke noe mindre sant fordi Breivik siterer henne.

Konsekvenser

Stanghelles linje er en rå maktpolitikk. Han vil skremme flertallet ved å tilta seg makten til å stemple hvem han måtte ønske som høyreekstrem/radikal. (Strømmen påstår det er en forskjell, men bruker selv begrepene om hverandre.) På den måten tror Stanghelle at han gjør en god gjerning. Det tror sikkert Jagland også.

Men så leser vi at elevene i Oslo-skolen denne uken fikk utdelt Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens kronikk i Aftenposten, Drømmen fra Disneyland, med beskjed om å kommentere den.

Hva skriver elevene? Den som kjenner noe til læreplanene, vet hva som forventes av elevene. En klar fordømmelse, eller den psykiatriske diagnostiseringen som Aftenposten og Stanghelle har gått foran med: Frp’ere er egentlig noen laverestående vesener som lider av islamofobi.

Men hva hvis elevene tenker noe helt annet? Hva om de kjenner seg igjen i teksten og sier at «ja, dette er jo helt riktig»? Da vil de vite at de ut fra dagens definisjon er ekstreme. Det ligger en nettside ute på regjeringens portal som anbefaler å tipse/tyste på folk som viser tegn på «radikalisering», og et av tegnene er at man oppfatter verden som delt i «oss og dem». Hva hvis eleven synes det er slik verden rundt ham ser ut?

De fleste vil klokelig holde disse tankene for seg selv, og de vil bli det motsatte av de åpne, selvstendige elevene skolen hevder å ville frembringe. Men på et eller annet tidspunkt vil noen reagere motsatt: De vil si at «ok, hvis dette er høyreekstremisme, så er jeg høyreekstrem». Stanghelle og Jagland vil ha flere reaksjonsmåter på lager. De kan triumferende erklære at det finnes høyreradikale, som de lenge har påstått og regnet med. Her er beviset.

Hvordan det går med disse elevene er mindre interessant. De vil få tilbud om bekymringssamtaler, slik man gjorde med nynazister. Men kanskje disse nye fremtoningene ikke er like lett å omskolere. Kanskje de er bedre skolert, bedre informert eller, Gud forby, deres virkelighetsbeskrivelse er mer adekvat?

De sosiale utstøtingsmekanismene de vil bli møtt med, vil være sterke. Det kan være det ikke er noen plass til dem. Kverna i mediene kjører på, og selv får de problemer på skolen og med å få seg jobb. Hva skjer da? Da kan det være at disse menneskenes selvbilde endrer seg. De blir hele tiden fortalt at de er høyreekstreme. Kanskje det vil påvirke deres selvbilde, slik at de brytes ned innenfra og går over i rollen som ekstreme? Det skal stor styrke til for å bevare sin indre balanse. For unge mennesker kan det bli tøft.

Da er ringen sluttet. Stanghelle og hans kumpaner vil ha startet en prosess som produserer ekstremister.

Det er et slikt opplegg vi ser konturene av, og det burde få ansvarlige voksne til å dra i bremsen. Europa har i dag sosialt konfliktmateriale til å gjøre dette til en selvoppfyllende profeti.

Heldigvis finnes det en større makt enn Stanghelles. Skal man stå mot trøkket må man ha noe større å støtte seg på.