22/7

Vi lever i et merkelig samfunn der en bok kan komme ut og få massiv dekning, uten at innholdet blir kjent, til tross for at den samme pressen er brennende opptatt av bokens tema: 22/7 og gjerningsmannen. Geir Lippestads «Det vi kan stå for» inneholder oppsiktsvekkende nytt stoff om forsvarerens syn på hans tilregnelighet.

NRKs Knut Magnus Berge var ute på NRK ytring med at Lippestad faktisk skriver at det var uenighet om tilregnelighet også etter at dom var falt.

Men Lippestads fremstilling går mye dypere: det er vanskelig tolke ham annerledes enn at han selv hele tiden har ment at Anders Behring Breivik var og er utilregnelig, og at pressen og kobbelet av synsere spilte ham rett i hendene da de startet kampanjen for tilregnelighet. Når den samme pressen unnlater å omtale disse oppsiktsvekkende opplysningene er det en fortsettelse av kampanjen.

Det som har fått oppmerksomhet i pressen er hvorvidt Lippestad har brutt sin taushetsplikt overfor klienten. Etter å ha lest boken fremstår denne kritikken som på siden. Det er ingenting i Lippestads omtale av Behring Breivik som er indiskret. Han røper ingen hemmeligheter.

Dens bidrag er at den kaster lys over tilregnelighetsproblematikken, og her tilfører Lippestad nytt og interessant stoff. Han var tross alt gjerningsmannens forsvarer, og den som ble oppringt kl 0700 lørdag 23. juli og satt i avhør med Behring Breivik halvannen time senere. I seks timer hørte han Behring Breivik legge ut, uten filter. Det var de samme råe, ferske inntrykk som Torgeir Husby og Synne Sørheim beskrev i sine første møter: Behring Breivik ubearbeidet, usensurert.

Det er derfor nødvendig å sitere Lippestad på det som har med tilregnelighet å gjøre, for å vise bredden i refleksjonene, og konsistens over tid. Beskrivelsen av Behring Breiviks oppførsel i første avhør er vesentlig:

Midt i fortellingen spurte han plutselig om det var lenge til lunsj og om det var mulig å få pizza og cola. Så fortsatte han like uanfektet å beskrive selve gjennomføringen av attentatet, da han kjørte den hvite kassebilen inn foran høyblokka, parkerte og stilte inn utløsermekanismen på bomben. Han var like lite påvirket underveis som om det gjaldt en høyst ordinær varelevering. Det eneste han sa at han hadde vært nervøs for da han spaserte rolig oppover Grubbegata forkledd som politimann i stridsutstyr, var at bomben ikke skulle ha nok sprengkraft og gjøre stor nok skade.

….

Etter en lunsjpause hvor han spiste pizza og drakk cola med god appetitt, takket Breivik høflig for maten. Så begynte han å fortelle om skuffelsen han hadde følt da det viste seg at bomben i regjeringskvartalet sannsynligvis hadde hatt for liten sprengkraft. Han registrerte at alle bygningene fremdeles sto etter eksplosjonen, og at det dermed måtte være begrenset hvor mange som var omkommet. Det var en stor skuffelse, fortalte han. Målet hadde vært mange hundre, helst tusen. Det var da han bestemte seg for å gjennføre plan B: Utøya.

Jeg opplevde allerede situasjonen som temmelig surrealistisk. Jeg måtte nesten klype meg i armen for å minne meg selv om hvilke side jeg egentlig var på under avhøret. Der satt en tilsynelatende alminnelig ung mann og fortalte helt rolig at han ville ta livet av tusen mennesker. Ut fra måten han snakket på, kunne det ikke være tvil om at han var oppriktig lei seg for at det første og best forberedte forsøket åpenbart hadde mislykkes i så henseende. Ikke bare var han blitt forsinket, så det var færre mennesker enn planlagt på kontorene sine, men han angret åpenbart på at han ikke hadde laget en enda større bombe. Det var som om det var ham det var synd på, som en idrettsutøver som i årevis har trent til et avgjørende mesterskap, og så greier han ikke engang å kvalifisere seg til finalen.

Dette er samme inntrykk som Husby og Sørheim hadde i sine første samtaler: massive drapsfantasier, hvor Behring Breivik sitter og tenker drap. Han fantaserer om tusentalls drepte og psykiatrene inngår også på drapslisten. Selv et ord som manglende empati blir fattig: Behring Breivik oppfatter drapene nærmest som en konkurranse, et mesterskap hvor han skal ta gull. Dette bildet sier noe vesentlig om Behring Breiviks mentale tilstand.

Som om ikke det var nok, beskrev han uoppfordret de mest blodige detaljene ved skuddene. Og så – midt i de verste beskrivelsene, uten en gang et taktskifte eller den minste lille endring i stemmeleie – spurte han plutselig høflig og litt forsiktig om han kunne få lov til å gå på WC.

….

Han fortalte at han bare hadde sagt at de ikke behøvde å være engstlige; og at han var politi og ville beskytte dem. Så fort de kom nær nok og han var sikker på at han ville greie å ta alle, fyrte han løs til de lå livløse på bakken. Han beskrev handlingene like rolig som om han skulle fortalt om en luftetur med hunden i Frognerparken. Noen av ungdommene hadde bedt for sine og vennenes liv, før han skjøt dem rett ned. Han gjenga til og med ordrett hvordan en jente hadde tryglet ham: «Kan jeg få leve?» før han rettet pistolen mot hodet hennes og trakk av.

I neste øyeblikk spurte Breivik avhørslederen om han kunne få litt mer pizza og cola, for nå begynte han å bli sulten og tørst igjen.

..

Breivik hadde i grunnen bare én alvorlig bekymring, og det var for et bitte lite sår på fingeren. Han trodde det kunne være liten beinsplint fra en eksploderende hodeskalle som hadde boret seg inn i fingeren fordi han skjøt på kloss hold og ikke hadde husket å ta på seg hansker. Nå fryktet han at såret var i ferd med å bli betent og vendte stadig tilbake til behovet for å få det stelt.

 Hinsides

Denne detaljen kan stå som sinnbilde på Behring Breivik: han har en bensplint fra en av de han drepte i fingeren og han er bekymret for infeksjon. Det er i samme kategori som nazi-bødlene som etter dagens dont på seleksjonsrampen gikk hjem og hørte på klassisk musikk. Dette er ikke barbari eller råskap, slik mange later til å tro. Det er hinsides råskap. Det er ondskap 2.0, på et annet nivå, hvor selve den mentale tilstanden er en annen. SS og Behring Breivik lever på en annen planet.

Fordi Lippestad har en familie på åtte å ta vare på, hvorav  to handikappede barn, representerer han stikk motsatt pol: han kjenner livets sårbarhet og svakhet, og behovet for beskyttelse og kjærlighet. Stort fjernere fra Behring Breivik er det ikke mulig å komme. Derfor er Lippestads observasjoner og assosiasjoner dyrebare.

Lippestad måtte beskytte seg.

Jeg skulle også senere merke mange ganger hvor viktig det var å etablere en ekstra avstand til denne klienten, ikke bare politisk og ideologisk, men også rent menneskelig.

En viktig erkjennelse. Det å omgås Behring Breivik truet sjelen. Det var noe vi som overvar rettssaken også merket. Men pressen ville i liten grad ta dette inn over seg. De var for det meste opptatt av det politisk-ideologiske, også der hvor det åpenbart hadde morbide trekk.

I det breivikske univers fantes det bare en sol:

 I hans verden var det bare ett eneste menneskes velbefinnende som hadde noen betydning, og det var hans eget.

Lippestads observasjoner står til tider i strid med det han ellers skriver, men det beviser bare hvor sterke inntrykkene var. De gikk gjennom også Lippestads filtre. Behring Breivik strålte med en helt egen glans og Lippestad hadde ballast nok til å se den for hva den var.

Tilregnelig – utilregnelig?

Blant de bisarre kravene Behring Brevik stilte rett etter pågripelsen var at norske myndigheter skulle innføre dødsstraff. Selv regnet han også med å bli henrettet.

På fengslingsmøtet 25. juli, da han hadde ønsket å bli fremstilt i full gallauniform med medaljer, var stilen den samme: uten anger og empati, «nesten mekanisk fortalte han hva han hadde  gjort og hvorfor».

Breivik hadde håpet å gjøre rettssaken til en rettssak mot de ansvarlige for samfunnsutviklingen. Han ville innkalle landets sittende og tidligere ledere som vitner. Lippestad & Co måtte bruke mye tid på fortelle ham at dette var umulig.

Han la til grunn at det var hans lov, ikke norsk lov, som skulle gjelde. Spørsmålet om utilregnelighet hadde han ikke spesielle synspunkter på. Han så både fordeler og ulemper ved begge deler. Han refererte stadig til vår første avtale:

– Når det gjelder jussen, Lippestad, er det du som tar deg av den.

Ikke enige

Lippestad avslører at teamet ikke var enig i synet på klientens tilregnelighet. Meningene var så sterke at selv da klienten skiftet syn og ville bli kjent tilregnelig, sto noen av de fire fast ved at han var utilregnelig. Vi får ikke vite hvem det var som mente så sterkt at Behring Breivik var utilregnelig:

Bare én gang følte vi at det var på hengende håret (red.: at han ville skifte forsvarere). Det var på et senere tidspunktl da vi gikk fra ham med beskjed om at ikke alle fire kunne konkludere med at vi ville gå for hans ønske om å bli dømt som tilregnelig. Vi ble egentlig aldri helt enige verken med oss selv eller hverandre om tilregnelighetsspørsmålet.

Uttrykket «med oss selv» tyder på at Lippestad enten selv var i tvil eller at han følte så sterkt at klienten var syk at han kjente det som en plikt å fortelle ham det. En megetsigende detalj. Hovedforsvarer var ikke inneforstått med at klientens ønske om tilregnelighet. Da arbeider samvittigheten sterkt.

Gevinst

Lippestad skriver godt om at arbeid må være forankret i prinsipper og verdier. Nå alle føler eierskap til disse verdiene tåler man uenighet. Man er enige om målene og man tåler motgang og feil. Gevinsten kommer i en eller annen form fordi man gjør det rette.

Det var en helt annen gevinst Behring Breivik ønsket å høste, og Lippestad ser til sin forskrekkelse at Behring Breiviks ønsker gikk i oppfyllelse jo lenger prosessen varte. Denne utviklingen skjøt fart da kampanjen for å få nye sakkyndige og å få kjent Behring Breivik tilregnelig ble lansert.

Og slik utholdt vi det som var adskillig mer alvorlig og mye tyngre: møtene og avhørene med Breivik, der han nå ofte smilende, fremdeles uten snev av anger, beskrev sine bestialske handlinger i detalj, som om han allerede var i ferd med å høste gevinsten av sin gjerning gjennom den voldsomme oppmerksomheten de daglig var gjenstand for.

Egen planet

Konklusjonen i den første psykiatrirapporten kom ikke overraskende på Lippestad:

Vi hadde ennå ikke fått noen erklæring fra de psykiatriske sakkyndige, men hellet jo allerede sterkt til at han kvalifiserte mer til psykisk helsevern enn til fengsel. Etter å ha vært til stede under alle avhørene var jeg ikke i tvil om at dette var et spørsmål som kom til å stå sentralt i saken.

Hele høsten hadde jeg nokså utilslørt argumentert for Breiviks utilregnelighet, uten å bruke det ordet direkte. Jeg snakket om hans verdensbilde, hans univers og om hva som foregikk inni hodet hans, som var en egen planet i et eget solsystem.

Lippestad tilkjennegir at det ikke bare ville være strafferettslig fornuftig å erklære seg utilregnelig. Det var også hans personlige overbevisning.

Selv om vi på den tiden aldri definerte det som noe mål i seg selv å få ham kjent utilregnelig tok vi det nesten for gitt at det var det vi skulle bygge forsvaret opp rundt.

Metoden

Avhørene konsentrerte seg mer om motivene for terroren. Breivik sa det var for å skape oppmerksomhet rundt hans politiske ideer.

– Jeg ville skape et fyrverkeri for mitt manifest mot den multikulturelle samfunnsutviklingen, svarte han på direkte spørsmål fra avhørerne om hvorfor han først sprengte bomben ved høyblokka og deretter dro til Utøya.

– Men hvorfor drepte du så mange?

– Det var for å trenge gjennom sensurmuren, svarte Breivik, like selvfølgelig som om han skulle ha stått utenfor en valgkampbod på Karl Johan og delt ut løpesedler til forbipasserende.

Her ser man at det er lett å forveksle hans politiske ideer med Metoden, spesielt hvis man går etter hva som ligner Breiviks ideer, f.eks. de hvis ideer han stjal. Den fellen er det lett å gå i. Skal man sannsynliggjøre en slik forbindelse må man i det minste kunne dokumentere at de menneskene hvis tanker Breivik stjal argumenterte for bruk av vold. Ellers går man i den fellen Breivik la: den sensurmuren disse samfunnskritikerne opererte med var en helt annen enn den Breivik mente da han sprengte regjeringsbygget og dro til Utøya. Her er Metoden=innhold. Å gjøre disse ansvarlige for Breiviks Metode er å gå inn på hans premisser.

Intuisjon

Lippestad har bevart sin intuisjon i møte med klienten og omgivelsene.

Rent intuitivt er det nesten umulig å forestille seg annet enn at det bak disse syke tankene og handlingene lå en eller flere alvorlige personlighetsforstyrrelser. Breivik selv var på sin side så innforlivet i sin egen tankeverden at det ikke hadde streifet ham at det å bli ansett som utilregnelig ville svekke saken hans betraktelig. Men med tiden begynte han å få brev fra meningsfeller rundt omkring i verden som sa at det var dumt å bli ansett som utilregnelig.

Brevskriverne fortalte ham at han ville gå inn i historien som en gal massemorder hvis han ble kjent utilregnelig. Hvis hans ideer og handlinger skulle bli tatt alvorlig måtte han bli kjent tilregnelig. Det forsto Breivik og han la om strategien: fra nå av skulle alle og alt være gearet mot å bli kjent tilregnelig.

For ham ble tilregnelighet et spørsmål om politikk, ikke om personlighet.

Så skriver Lippestad, og dette er oppsiktsvekkende, med tanke på de politiske implikasjoner og konsekvensene for prosessen:

Jeg vet ikke hvor mange bistandsadvokater, journalister, kommentatorer og redaktører som var klar over hvilken gavepakke det var til terroristen og hans høyreekstreme meningsfeller at de holdt liv i denne diskusjonen. De så jo aldri hvor bredt han smilte hver gang han leste om det i avisene. Jo høyere diskusjonen bølget, og jo sterkere kravet ble om at han måtte straffes og stå til ansvar for sine handlinger, desto mer tilfreds ble han. Og jo flere støtteerklæringer fikk han fra fjern og nær. Lenge før erklæringen fra de sakkyndige kom, var det som de allerede været at dette kom til å gå Breiviks vei.

Her formulerer Lippestad at kampanjen som nektet å anerkjenne Breiviks utilregnelighet og følgelig forlangte et annet resultat, hadde samme mål som ham, selv om de inntok stikk motsatt politisk standpunkt: deres hat mot høyreekstreme kunne ikke godta noe annet enn tilregnelighet, slik at det kunne bli en prosess også mot politikken. Men derved oppfylte de Breivik og hans tilhengeres fremste mål: Tilregnelighet for Breivik var det samme som å bli anerkjent som politisk tilregnelig. Akkurat denne siste slutning overså kampanjemakerne, men Lippestad så den på nært hold.

Så klart er ikke denne dynamikken blitt beskrevet før, og det av en som som så den innenfra, fra klientens synspunkt.

Meningsfeller?

Paradoksalt nok greide heller ikke Lippestad å være logisk og konsekvent. Han ser ikke forskjell på virkelige meningsfeller, dvs de som skrev brev til Breivik, og skribenter som Fjordmann. Lippestad later til å tro at skribenter som sistnevnte bærer ansvar for Breiviks radikalisering. Men spørsmålet som melder seg er om Fjordmann og andre refererer til virkelige samfunnsendringer eller innbilte. Ikke på noe tidspunkt antyder Lippestad at det kan være problemer forbundet med det nye Norge som berettiger alvorlig kritikk.  Det han ser på nært hold – hans egen klient og omgivelsene – har han greie på. Hans synspunkt på Fjordmann og andre synes å være bygget på dårlig kunnskap og feilslutninger. Det gir en inkonsistens i Lippestads bok som også var synlig i rettssaken: han dro inn vitner som skulle illustrere et farlig miljø. Bortsett fra Vigrid-lederen var påstanden dårlig fundert. Men politiske motstandere fikk lov å briljere. Lippestad synes ikke å forstå at han selv inngikk som ledd i den logiske bevisføring han i sin bok overraskende tar avstand fra: at rettssaken ikke måtte bli en politisk prosess. Slik inntok Lippestad samme posisjon som kampanjemakerne, og det falt ut til fordel for Breivik og hans virkelige meningsfeller, ikke de innbilte.

Lippestads bok er med å tydeliggjøre denne viktige forskjellen.

Ikke skyldevne

Forsvaret hadde helt frem til fremleggelsen av første psyk.rapport lagt opp til at Breivik skulle erklære seg utilregnelig:

I forsvarsteamet hadde vi nå bestemt oss for å bygge forsvaret av Breivik på strafferettslig utilregnelighet. Ideelt sett burde vi kanskje ha ventet med å offentliggjøre denne strategien til de sakkyndige la frem sin erklæring. Men etter det vi hadde opplevd gjennom alle samtalene og avhørene med vår klient, anså vi det som en reell mulighet at de sakkyndige ville komme til samme konklusjon. Vi ville uansett si at vi tok forbehold om at de sakkyndige kunne komme til en annen konklusjon.

Etter befaringen på Åsta gård 28. oktober sa forsvarerne for første gang at det kunne være deres klient ikke kunne ta ansvar for sine handlinger, ganske enkelt fordi han ikke hadde skyldevne, dvs. at han var utilregnelig. Breivik var orientert om deres utspill og hadde godkjent strategien.

29. november 2011

Da de to dyktige og erfarne rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby la fram sin sakkyndigerapport 29. november, pustet vi på mange måter lettet ut. Deres konklusjon var at vår klient var psykotisk både på gjernings- og observasjonstidspunktet i henhold til straffelovens § 44, medførte jo at vi kunne bygge videre på den forsvarsstrategien vi allerede hadde staket ut.

Den som så pressekonferansen med statsadvokatene Inga Bejer Engh og Svein Holden vil huske overraskelsen pressen møtte rapporten med: Holden måtte gi noen eksempler på hva som lå bak konklusjonen: testing av alle nordmenn for å finne etterkommerne av Harald Hårfagre, valg av ny regent, og nødvendigheten av å eliminere store grupper av befolkningen. Men allerede da kunne det merkes reaksjoner. Bejer Engh måtte minne om at norsk rettspraksis helt siden middelalderen gikk ut på at man ikke dømte folk som ikke var tilregnelige. Det var et rettsprinsipp.

Når Lippestad ellers roser journalister og beskriver dem som enten «dyktige eller svært dyktige», fremstår det som underlig. For det gikk bare noen dager før kampanjen for å få omstøtt den første rapporten var i gang. Kjente kommentatorer snudde på en femøring. Per Anders Madsen i Aftenposten skrev at så fikk den britiske eksperten rett som hadde sagt at det kanskje var mannen som var på utkikk etter ideer, og ikke ideene som fant mannen. Psyken var det avgjørende. En uke senere var alt glemt. Nå begynt et råkjør for å få oppevnt et nytt team. Presset mot riksadvokaten var betydelig. Kampanjemakerne ville bare godta ett resultat: tilregnelig.

Terskel

Forsvarerne var redd at synliggjøringen av Breiviks patologiske tilstand, slik som regentplanene, kunne få ham til å slå contra og vanskeliggjøre deres arbeid. Det skulle vise seg å holde stikk.

Utad sa vi at vi ikke var overrasket, og at rapporten virket grundig og veloverveid. Den var på hele 243 sider. Vi syntes mange av beskrivelsene i rapporten stemte med våre egne lekmannsobservasjoner, spesielt mangelen på empati. Hans totale innlevelse i sin egen spesielle tankeverden virket forenlig med diagnosen paranoid schizofreni. Men med de tiltagende signalene fra Breivik selv og hans politiske meningsfeller om at hans sak ville være bedre tjent med en diagnose som tilregnelig, ble vi urolige for om en så klar sykeliggjøring av hans mentale tilstand kunne virke mot sin hensikt på Breivik selv – altså at han ville insistere på å stå til ansvar for sine gjerninger og dømmes for det han hadde gjort.

Forsvarerne var helt avhengige av at deres klient var med på deres premisser. Breivik kunne når som helst gi dem sparken og velge andre, og de sto i kø for å overta saken.

Sammenfallende interesser

Breivik hadde noe til felles med sine motstandere: de ønsket begge en politisk rettssak. En begjæring om utilregnelighet ville ødelegge en slik strategi.

 Breivik så aldri på seg selv som kriminell. Derfor så han heller aldri saken sin som en straffesak, men som en politisk prosess der han selv satt i førersetet.

Kampanjen kunne late som om hans tankegods var det samme som de han siterte. De sto jo i manifestet. At det var tyvgods forbigikk de i stillhet. Det var en tilsnikelse. Men den var effektiv. Det ble laget en syllogisme, og konklusjonen var klar: Breivik omsatte bare i handling det de hadde sagt i ord. Det var umulig å forsvare seg mot en slik fremstilling når mediene samlet gjentok den.

At kampanjemakerne hadde samme interesse som Breivik fremstår med tydelighet i Lippestads bok. De fikk en politisk prosess, på den kritiske offentlighets bekostning.

Journalister som f.eks. Kjetil Stormark har i fullt alvor påstått at politiet ikke har gjort jobben sin og at det godt hende det finnes et Knights Templar.

Kriminalitet og galskap

Samspillet mellom kampanjen og Breivik om bakpå forsvarerteamet. Breivik fikk et mye større spillerom enn de hadde forutsett. Der de så kriminalitet og galskap, så de andre politikk. Og de fikk gjennomslag.

Jeg kan godt se nå at dette var en dimensjon (red: «I egne øyne var han ingen morder…. «) vi ikke hadde tatt fullt høyde for da vi la opp vår utilregnelighetsstrategi. I våre øyne var alle grufullhetene Breivik brettet ut i avhør og samtaler, og ikke minst måten han fortalte om dem på, en kombinasjon av grov kriminalitet og den reneste galskap. Vi hørte ham jo stadig argumentere politisk og kjente hans massive manifest. Vi hadde et bedre innsyn enn de fleste i hva han hadde gjort og i hans høyst spesielle univers. Likevel hadde vi ikke forutsett hvordan han ville kjøre løpet på sin måte helt til siste slutt.

Til å begynne med var det forsvarerne som bestemte det juridiske løpet, og det tilsa begjæring om utilregnelighet. Men den massive reaksjonen på første psykiatrirapport sammenfalt med hva hans tilhengere rundt om verden sa: du må ikke bli kjent utilregnelig! Dermed ble forsvarerne utmanøvrert, fra to hold. Det spesielle er at Lippestad ser og beskriver denne knipetangsmanøvren, og ser at det var de høyreekstreme som fikk gjennomslag, de kreftene han vil bekjempe. Han ser ikke at de oppnådde dette fordi medier og eksperter skulle ha ett bestemt resultat og ville benytte alle midler for å oppnå det.

Litt større edruelighet, litt flere motforestillinger kunne gjort det vanskligere å gjøre dommen til en walkover.

Breivik hadde åpenbart heller ikke kalkulert inn utilregnelighetsfaktoren, siden han innledningsvis ikke brydde seg om spørsmålet – ikke før hans påpasselige ideologiske sufflører minnet ham om det etter at brev – og besøksforbudet og medieforbudet var opphevet. Både de og han fikk større uttelling for sin listige feighet enn de selv sannsynligvis noensinne hadde våget å drømme om.

 Omslaget

Lille julaften 2011 møter et samlet forsvarerteam Breivk på Ila. Den rettsmedisinske kommisjon har nettopp godkjent den første psykiatrirapporten. Nå sier plutselig Breivik at han må gripe inn i jussen: Han vil ikke bli kjent utilregnelig. Han spør hver enkelt hva de mener, og forsvarerne svarer ærlig og oppriktig. Noen mener han er tilregnelig, andre ikke. Det er ok. Breivik er sikker på at han skal klare å overbevise retten. Etter at medieforbudet er opphevet kan han følge debatten. Han har fått permer med utklipp av forsvarerne. Han ser hvilken vei vinden blåser. Kampanjen for omstøting av første rapport går hans vei.

Takket være den enorme støyen rundt tilregnelighetsspørsmålet var han i ferd med å få det akkurat som han ville.

Det var en paradoksal situasjon:

I stedet har vi altså en erklært psykotisk klient som insisterer på å være tilregnelig og som likevel ikke vil la seg undersøke av nye sakkyndige!

Fra nå av er det noe resignert over Lippestads beskrivelse av prosessen videre: han står løpet ut, han gjør sin plikt – å følge rettstatens prinsipper. Men han forfølger ikke konsekvensense av de valg som ble tatt. At resultatet kunne vært et annet.

Riktig rekkefølge

Det viktige må være fakta, eller tilnærmet fakta: Lippestad så det samme som Husby og Sørheim – en mann som levde i sitt eget univers. Et slikt menneske er utilregnelig. At det i neste omgang også ville gjort det vanskeligere å gjøre ham til en politisk aktør er et bifenomen. En konsekvens av et juridisk faktum.

Men kampanjemakerne snudde rekkefølgen på hodet. For dem var det ikke psykiatrien som var viktigst. Det var resultatet: politikken. Det ville ramme alle de som Breivik hadde sitert eller som han hadde vært i forbindelse med. Fordi forbindelsen inkriminerte ville det bli til et damoklessverd over alle med meninger som ble definert som farlige.

Dommen var helt eksplisitt på dette punkt: Breiviks forestillinger var ikke vrangforestillinger, de var vanlige i en bestemt politisk subkultur. Hvis man satte likhetstegn mellom Breiviks stjålne tanker og hans egne, var slutningen bevist. Men dette var ikke Breiviks «tanker»: det var den tredje boken i Manifestet som var hans, og de beskrev et eget univers.

Husby forsøkte med styrke å fortelle om dette universet i sin forklaring: Breivik trodde at Manifestet ville bli større enn Bibelen. Han trodde at det ville virke som en app: at folk ville bli omvendt bare de åpnet den. Automatisk. Magisk.

Men denne fantastiske og unike siden av Breivik overhørte, eller ignorerte Oslo tingrett. I stedet ble hans vrangforestillinger normalisert.

Juss eller politikk?

Dette til tross for at Inga Bejer Engh i en stjerne performance hadde kommet under huden på Breivik og avslørte hans fantasiverden og plukket den fra hverandre bit for bit. Han kunne stått ribbet tilbake.

Men Lippestad hadde innkalt vitner som skulle illustrere at Breivik ikke var alene. Ole Jørgen Anfindsen, Ronny Alte, Arne Tumyhr ga vitneprov av varierende kvalitet. Men de var ikke gale. Kun Vigrid-leder Tore Tvedt kunne passe i den kategorien, og mediene lot som om han representerte noe som helst.

I sin prosedyre hev Lippestad dem under bussen: de var eksempler på den subkultur Breivik hadde hentet sine ideer fra. Han hadde også innkalt såkalte sakkyndige, politiske motstandere som, bortsett fra Brynjar Lia, uhemmet svinet til høyresiden. En fyr som Matthias Gardell åpnet med å klistre Ayaan Hirsi Ali oppetter husveggen for noe hun slett ikke hadde sagt. Ingen leet et øyelokk, ingen sjekket hva hun virkelig hadde sagt ved mottakelsen av Axel Springer-prisen.

Dette var de sakkyndige som domstolen siterte i sin dom.

 Ironisk

Lippestads egne vrangforestillinger om den politiske høyresiden gjør ham blind for konsekvensene av denne strategien. Han skriver om dekningen:

I bunnen lå det en journalistikk som tydelig viste at vi var ett folk, én nasjon, og at vi hadde felles interesser og felles mål: å bekjempe totalitær tankegang og forsøke å plassere ansvaret der hvor det hører hjemme, nemlig hos gjerningsmannen selv.

Men poenget var at pressen, eksperter, politikere, musikere, forfattere osv. ville plassere ansvaret mye bredere: fra Frp og utover på høyresiden. Derfor ble det ikke «ett folk, én nasjon», denne kampanjen splittet og det var meget uheldig gitt den nasjonale katastrofen. Det ble ikke like lett å sørge for folk som leste i avisen at de var ansvarlige. Her gjenstår en helingsprosess som ingen medier foreløpig har vist at de forstår.

Men Geir Lippestad har indirekte levert et bidrag til at en slik prosess kan komme igang. Han er en fin fyr, men synes ikke helt å overskue landskapet, til det sto han for midt oppe i situasjonen.

 

Geir Lippestad
Det vi kan stå for
192 sider
Aschehoug forlag
299 kroner

Les også

Rett, vett og psykiatri -
Meningsfeller? -
Holder det? -
Innlysende? -
Rettsfølelse -
Premiss for dommen -
Tor-Axel Busch - en værhane -

Mest lest

Vendepunktet

Les også