Kommentar

Så er den endelig over, i alle fall er første akt over. Nattevinden kan sope med seg det som måtte være igjen av «farvellets rester» (unnskyldning til Ibsen for radbrekkingen) og ekspertkommentatorer. Skulle det vise seg nødvendig, vil de sikkert bli stablet opp foran kameralinsene igjen til nye økter, de villige og ivrige, skjønt vi kan jo håpe og be om at så ikke skjer.

Jeg snakker selvsagt om rettsaken i Oslo tinghus der dommerne nå har trukket seg tilbake for å vurdere det fremlagte bevismaterialet. Dommen mot Anders Behring Breivik (ABB) skal falle 24. august.

De 10 ukene med rettsforhandlinger ble langt fra noe sirkus slik enkelte fryktet. Inntrykket er stort sett at hovedaktørenes har gjort en utmerket jobb: Tingretten som organisasjon, dommerne, aktoratet og forsvarerne har alle bestått prøven. De har opptrådt ryddig og verdig, arbeidet grundig og ført seg på en måte som det står respekt av.

Det store – kanskje eneste – stridsspørsmålet har vært om tiltalte er strafferettslig tilregnelig eller ikke. Jeg vil gjerne si litt om dette, samt også noe om hvordan behandlingen har vært av innkalte ekspertvitner. Rett nok besitter jeg ingen juridisk eller psykiatrisk spesialkunnskap, men slikt fravær er åpenbart ikke diskvalifiserende fra diskusjonen hverken innenfor eller utenfor rettssalen. Det jeg tar opp er kun utvalgte punkter, slike som har fanget min interesse og der jeg kanskje har en viss tilleggskompetanse utover det den jevne borger har. Jeg pretenderer langt fra å være heldekkende og heller ikke utstudert balansert.

Noen ord først om dommerne, aktoratet og forsvarerne. Så vidt jeg kan forstå, var statsadvokatene Svein Holden og Inga Bejer Engh strøkne i sin opptreden, profesjonelle til fingerspissene. Det samme gjaldt dommerne Wenche Elizabeth Arntzen og Arne Lyng, med en liten «skjønnhetsfeil» som jeg merket meg: Arntsens kommentar til Anfindsen («vi er ikke interessert i dine meninger»; Anfindsen var innkalt av forsvarerne for å hjelpe dem med å sannsynliggjøre at ABBs syn på det norske samfunnet ikke er sinnsykelig betinget) slo meg som unødig og nedverdigende overfor et vitne som ikke på noen måte gikk utover sitt mandat. Det kan godt være at Arntzen ikke deler Anfindsens oppfatninger på viktige områder, for å si det forsiktig, men rettssalen er neppe rett sted å markere dette. Jeg håper og velger å gå ut fra at hennes bemerkning bare var en «glipp», et tilfelle av at munnen i farten sier noe som ikke har vært innom hodet først.

Forsvarer Lippestad overrasket meg i blant. Helt tidlig uttrykte han skråsikkert: ”Anders Behring Breivik er gal” («completely mad» er ordene jeg minnes). Ja vel, tenkte jeg, da er dette strategien forsvarerne vil legge seg på for å gjøre en best mulig jobb for sin klient. Selv trodde jeg ikke da at ABB var gal, ikke på den psykiatriske måten, men gikk ut fra som selvsagt at en forsvarer ikke sa noe slikt som en spontan og uprovosert kommentar.

Den første psykiatrirapporten påstod, uventet for meg og mange andre, at ABB led av paranoid schizofreni. Etter fremleggelsen oppstod massiv kritikk og et betydelig mediedrev ble igangsatt for å få rapporten omstøtt. Først ute var, som så ofte før, VG og Anders Giæver. «Kan vi leve med dette?» skrev han allerede timer etter at Husby og Sørheims konklusjoner var blitt kjent, og det var tydelig hva hans eget svar var. Retten gikk til sist til det uvanlige skritt å bestille en ny judisiell observasjon ledet av psykiaterne Terje Tørrissen og Agnar Aspaas, som i sin tur konkluderte med at nok led ABB av alvorlige personlighetsforstyrrelser, men schizofren eller psykotisk var han ikke. Følgelig var han tilregnelig i lovens forstand.

Mens dette pågikk, hentet mediene fram den ene etter den andre ”eksperten” (hos noen av dem var den psykiatriske spesialkompetansen alt annet enn tydelig, men la nå det fare) som angrep Husby og Sørheims rapport fra de forskjelligste vinkler. Stundom ble de nærmest latterliggjort og både fremgangsmåte og slutninger ble frakjent gyldighet. De to sakkyndige selv avstod fortjenstfullt fra å delta i dette spillet og unnlot å forsvare seg mot angrepene, men påpekte at oppdraget de hadde fått var fra retten og at det var der de skulle si det de hadde å si. Det gikk så langt at avisene begynte å spekulere på om de ikke ville gå tilbake på konklusjonen og diagnosen når deres tur kom i rettssalen.

Så skjedde langt derifra. Husby og Sørheim forsvarte sin undersøkelse og sine konklusjoner grundig og med åpenbar faglig tyngde. Etterpå var det Tørrissen og Aspaas som gjorde det samme, også de lavmælt, men med kraft og tydelig profesjonalitet. Sitasjonen var vanskelig og beklagelig i og med at man nå hadde to judisielle observasjoner som konkluderte motsatt i tilregnelighetsspørsmålet; slikt er ikke kjekt for psykiatrifagets anseelse og heller ikke, hva viktigere er i den konkrete sammenhengen, for dommerne som til syvende og sist må bestemme seg for om den tiltalte skal kalles tilregnelig eller ei. Denslags valg er bestemt ikke lette, hvilket også ble illustrert av aktoratets tvilspregete prosedyre.

Forsvarerne, allmennheten og kommentariatet har ikke forholdt seg til tvilen omkring tilregnelighetsspørsmålet på samme balanserte vis. Forsvarerne kan tilgis i sammenhengen ettersom deres jobb er å arbeide for ABBs ønske om å erkjennes som en politisk kjempe og ikke en syk mann. Lippestads prosedyre var velformulert, men etter mitt syn stedvis manipulerende i valg av perspektiv og forhold som ble drøftet. Stundom var presisjonsnivået diskutabelt. La meg bare ta et lite utsnitt fra noe som har opptatt meg, nemlig omtalen av ekspertvitnene Strømmen, Gule og Anfindsens bidrag (takk til Rustad som gjorde råteksten fra prosedyrene tilgjengelig for leserne). Hva klager jeg over? Jo, hverken Strømmen eller Gule er professorer, ingen grunn til å gi dem slike autoritetsfremmende titler, og Anfindsen har helt enkelt rett i at SSBs prognoser viste seg å undervurdere innvandringen, det er udiskutabelt. At Lippestad ikke deler Anfindsens mistanker om politisk kokkelimonke bak feilvurderingene, er en annen sak. Når det blir for mange «småfeil» i en bestemt retning i omtalen av et politisk omstridt vitnes innsats, så får man inntrykk av at det er bevisst snarere enn utslag av tilfeldig slurv (jamfør dommer Arntzens bemerkning ovenfor og, ikke minst, mediomtalen av Anfindsen som jeg diskuterte her). Da glir det hele over fra forsvarsprosedyre til å bli et politisk innlegg, og det synes iallfall jeg skjemte en ellers solid innsats.

Ytterligere tre poenger omkring Lippestads forsvar kan være verd å nevne. Så vidt jeg har fått med meg har han ikke selv forklart, og er heller ikke blitt presset på, hvorfor han har forlatt sin tidligere oppfatning om at ABB var/er sinnsyk; dette er merkelig. At han derimot under sluttprosedyren så tilsynelatende utstudert glemte å påstå primær frifinnelse for sin klient med nødrett som begrunnelse, trass i dommer Arntzens spørsmål og påminnelse, var rart, men kan vel forklares med at mannen var grundig trett og lei av alt sammen. Helt til sist finner jeg det uprofesjonelt at en forsvarer klapper i retten for noe et vitne forteller, uansett hvor rørende historien er. Som djevelen har også Breivik rett til en advokat, og da en som unnlater å ta offentlig avstand fra sin klient.

Medienes lettvinthet hva angår det rettspsykiatriske hovedspørsmålet har vært pinlig å bivåne. Redaktøren for document.no har vært unødig bastant i sin støtte til utilregnelig-konklusjonen. Enda mer enøyd har, ikke overraskende, de aller fleste hovedmediene vært, men i motsatt retning: Ønsket har vært at ABB skal kjennes tilregnelig og straffes, ikke dømmes til tvunget psykisk helsevern. At en slik konklusjon ville gjøre det langt lettere å understreke massemordenes politiske dimensjon, er åpenbart. Dette er imidlertid ikke mitt anliggende nå.

På mange måter er det, ved siden av aktoratet, de to psykiaterparene selv som hittil har kommet best ut av striden og uenigheten. Begge besitter uomtvistelig faglig kompetanse, begge har gjort så godt de har kunnet, og de later til å ha levert samvittighetsfulle og kvalifiserte vurderinger selv om Den rettsmedisinske kommisjon hadde noen innsigelser mot den siste av de to (at Tørrissen kalte document.no høyreekstremt, velger jeg å tilgi; han er ikke den eneste med slike misoppfatninger). Litt rart synes jeg det da er at man ikke har understreket enda sterkere tidsaspektet (Husby/Sørheims undersøkelser lå mye nærmere ugjerningene i tid) og muligheten for at ABB bevisst har dempet seg for å gi det siste psykiaterparet et mer normalt inntrykk etter å ha sett den første rapporten og reaksjonene på den; han viste jo under rettssaken betydelig evne til å tilpasse seg og modifisere adferden for ikke å oppfattes som alt for avvikende. Det kan altså være at den faglige avstanden mellom de to vurderingene ikke er fullt så stor som det synes.

Som nevnt ovenfor er jeg ingen psykiatriekspert, men jeg vet en del om medisinsk diagnostikk i alminnelighet og også noe om diagnostisk historikk. Det er verd å merke seg at man nok er blitt noe mindre tilbakeholdende med diagnosen schizofreni de siste tiårene i og med at man også i norsk og europeisk praksis er blitt mer «amerikansk» i ordbruken. Schizofreni er en typisk syndromdiagnose, altså en sekkebetegnelse som man har mange av i medisinen, og der man må regne med betydelig heterogenitet hva sykdomsmekanismer (patogenese) angår. Dette er også grunnen til at man bruker diagnoseskjemaer med kvantitative «treffkrav». Endelig er det en smule enerverende når selv eksperter som uttaler seg, ikke skjelner skarpt mellom «symptomer» (det pasienten selv opplever, men som ikke kan erfares av andre; hallusinasjoner er et eksempel) og «tegn» (altså det som er objektivt verifiserbart, for eksempel at pasienten isolerer seg). Skillet er fundamentalt i all medisinsk diagnostikk, somatisk så vel som psykiatrisk. Et samlebegrep for symptomer og tegn eller funn er «manifestasjoner».

Hva jeg selv mener om ABBs helsetilstand er ikke særlig viktig, men jeg synes nok schizofrenidiagnosen virker mer sannsynlig i dag enn den gjorde da jeg først hørte Husby og Sørheims konklusjon. Det er heller ikke slik at ingen kunnige mennesker støtter den. Per Steinar Runde, som har mangeårig allmennlegeerfaring, listet på Verdidebatt opp vettuge argumenter for diagnosen. Også fremtredende psykiatere finnes som støtter Husby/Sørheims syn, jeg nevner her bare professor og schizofreniforsker Larsen i Stavanger. Den tilsynelatende massive overvekten mot Husby og Sørheim skyldes først og fremst medienes kampanjejournalistikk, men også at aktoratet ikke fant å ville føre vitner til støtte for den første rapporten. Forsvarerne valgte en annen strategi, og iallfall hva gjelder inntrykket i allmennheten må man si at de lyktes med kampen for tilregneligheten.

Kanskje er det å øve vold på virkeligheten å prøve å presse ABB inn i de eksisterende diagnostiske kategoriene, det være seg forstyrret virkelighetsoppfatning av type schizofreni, andre former for psykose eller karakteravvik. Jeg tror det var enten Tørrisen eller Aspaas som sa rett ut at ABB var unik, et eksemplar som ikke lignet noe de hadde erfaring med tidligere. For jussen er slikt kan hende uakseptabelt, men jeg har stor forståelse for psykiaterens hjertesukk.

Den tiltaltes følelsesmessige kulde og malplasserte smil i rettssalen gjorde et sterkt inntrykk. Husbys bemerkning om at jo mer ABB fikk lov å snakke og utfolde seg, desto klarere gikk det fram at han var gal, har absolutt noe for seg. ABBs sluttreplikk usannsynliggjorde heller ikke Husbys påstand. Dårligere balanse mellom det viktige (drap på 77 uskyldige) og det i sammenhengen trivielle (sangartisters hjemstavn og TV-programmers innhold) skal man lete lenge etter. I vanlig språkbruk er slikt galskap, og vanlig språk er ofte godt nok.