Kommentar

“Oh, East is East and West is West,
and never the twain shall meet”

Det er slett ikke sikkert at et Kipling-sitat er den mest inkluderende måten å begynne en omtale av forholdet mellom venstresidens og høyresidens virkelighetsoppfatninger i dagens Norge – den gamle diktergiganten virker jo som en rød klut på noen – men jeg kunne bare ikke dy meg. For man får virkelig inntrykk av to uforenlige verdener, to oppfatningssfærer med få om noen berøringspunkter, når man ser på de mediale etterdønningene etter de siste ukers vitneførsel i rettsaken mot Anders Behring Breivik (ABB). Oppfatningene om hva som er kloke og hva som er ukloke ekspertvurderinger, spriker sterkt. Da går jeg vel å merke – jeg ønsker å presisere dette innledningsvis – som selvsagt ut fra at begge eller alle parter er fullstendig subjektivt ærlige og snakker sant etter beste evne. Fra politiarbeid og rettssaker vet man erfaringsmessig at ulike vitner ikke sjelden ”har sett” helt ulike ting, og innen journalistikken og politikken er det åpenbart ikke annerledes.

Statsviter og Arbeiderparti-mann (han er visstnok til og med æresmedlem i AUF) Frank Årebrot vitnet som sakkyndig om den påståtte venstreslagsiden i norske medier, et tema han selv har forsket på. Jo, fortalte han, det var riktig at det fantes en betydelig overrepresentasjon av journalister og redaktører med venstrelenende sympatier, endog medlemsskap i disse partiene (særlig markant var overvekten for SV og Venstres vedkommende mens Frp var sterkt underrepresentert), men dette gav seg ikke utslag i noen skjev dekning av norsk eller internasjonal politikk. Grunnen til dette var at journalistene er profesjonelle, de lar ikke sin gjerning påvirkes av egne politiske preferanser hverken hva gjelder temavalg eller –vinkling. Videre uttrykte samme Årebrot bekymring over at flere og flere nå tyr til internett som sin primærkilde for nyheter og kommentarer. Dermed får de ikke ”journalistisk kvalitetssikring” av det de leser og hører.

Årebrot og jeg lever i helt ulike yrkesverdener (forskning innen humaniora versus forskning innen medisin) også hva habilitet angår. Det kniper å ikke ironisere over hans påstander og bekymringer, så fjerne synes de meg, men jeg legger altså til grunn at han er absolutt ærlig i sin vurdering. Som påpekt av blant andre Ole T Eriksen på Vårt Lands Verdidebatt, fremstår da forskeren og politikeren Årebrot som en levende selvmotsigelse, en illustrasjon av sin egen blinde ideologiske flekk. Såpass må man ha lov å si.

Hva både habilitetsaspektet og den ”journalistiske kvalitetssikringen” angår ønsker jeg å illustrere dagens norske praksis med medias håndtering av de vitneprovene som fulgte nærmest etter Årebrots eget. I lys av dette blir ikke det innledende Kipling-sitatet mindre relevant.

Retten fikk et politisk-ideologisk bakteppe for terroristens forestillinger og handlinger gjennom vitneprovene fra de sakkyndige Øyvind Strømmen, Lars Gule og Mattias Gardell, som alle politisk befinner seg på venstresiden, og Ole Jørgen Anfindsen, som står på høyresiden i norsk samfunnsdebatt. Alle var innkalt av forsvarerne, og alle skulle bidra til, om jeg forstår forsvarets strategi rett, å vise at ABBs tankeunivers ingenlunde er så aparte at det må forklares med sinnsykdom.

Strømmen er journalist (kåret til årets frilansjournalist høsten 2011), oversetter og forfatter og ble riksberømt i etterkant av 22. juli 2011 som ekspert på norske politiske høyrestrømninger. Han har skrevet boken ”Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa” som nettopp omhandler det tittelen sier. Strømmen er også samfunnsdebattant og blogger, og han er styremedlem i Miljøpartiet De Grønne og i Naturvernforbundet i Hordaland.

Gule er filosof, lærer og postdoktorstipendiat ved Høyskolen i Oslo. Han er en aktiv og hardtslående samfunnsdebattant (også på blogger, ikke minst på Verdidebatt i senere år), brukes mye av NRK som ekspert på flerkultur, islam og ekstremisme, og han kom i år ut med boken ”Ekstremismens kjennetegn – ansvar og motsvar”. Blant meget annet er Gule også kjent og dømt for på 1970-tallet å ha forberedt terrorisme i Midt-Østen, og han har forblitt en hard kritiker av Israel. Han var i noen år generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Hans politiske ståsted er sosialistisk.

Gardell er religionshistoriker og professor i sammenlignende religionsvitenskap i Uppsala. Han har et anarkistisk/frihetlig sosialistisk ståsted og var på 1990-tallet aktivt med i Antifascistisk Aktion (AFA). I 2009 mottok han ”Jan Myrdals stora pris – Leninpriset”. Han var initiativtager og språkrør for ”Ship to Gaza”. Hans seneste bok er ”Islamofobi”.

Anfindsen er informatiker og ansatt som forsker i Veritas, men er mest kjent som samfunnsdebattant, redaktør for nettstedet honestthinking.org og forfatter av boken ”Selvmordsparadigmet: Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet” (2009). Han har skrevet mye om innvandringen og dens demografiske konsekvenser, også på bakgrunn av moderne forskning omkring biologiske forskjeller mellom etniske grupper (raser).

Man kan være enig eller uenig med alle disse fire svært meningsføre herrene, og ikke minst kan man være enig eller uenig med ABBs forsvarere og retten som innkalte dem som vitner i den pågående rettssaken. Men så skjedde nå, og etter en del om og men bestemte man også at vitnemålene skulle kringkastes. Deler av dette lyttet og så jeg på med et halvt øre og øye, til tross for tidligere løfter til meg selv om ikke å beskjeftige meg mer med ABB-stoff enn absolutt nødvendig. Mitt bestemte inntrykk var at de alle fire gjorde den jobben de var bedt om av Lippestad og hans medhjelpere. Noe syntes jeg var klokt, annet mindre klokt, noe var jeg enig i og noe var jeg uenig i. Slik er det som regel.

Men så fulgte medienes ”kvalitetssikrede vurdering” av vitnemålene eller ekspertfremleggene, hva man nå skal kalle dem. For å sammenfatte: Strømmen, Gule og Gardells innsatser ble omtalt med behørig respekt, Anfindsens ble det definitivt ikke. Jeg var uenig, men ikke overrasket. Det faller svært naturlig å vurdere eksempelet i lys av Årebrots lovprising av pressens/medias upartiskhet og profesjonalitet.

Anfindsen ble omtalt som den ”høyrevridde bloggeren”. Jo, man kan selvsagt uttrykke seg slik, men man kunne også omtalt ham som ”informatiker”, ”doctor scient”, ”forsker” eller ”forfatter”, betegnelser som alle er saklig korrekte og uten odiøs klang, særlig når man aldri skriver ”venstrevridde bloggere” om de andre sakkyndige vitnene. Eventuelt kunne man brukt ordet ”ekspert” som åpenbart sitter ganske løst i journalistenes vokabular, når det passer seg. Enn videre kunne man unnlatt å kalle Anfindsen ”hobbysakkyndig” om man ønsket å vise respekt for et vitne forsvaret hadde valgt å kalle inn, endatil et vitne som faktisk har en mer solid informatikk- og statistikkbakgrunn enn noen andre i rettssalen, om ikke annet så for å vise at man ønsker å opptre med alminnelig folkeskikk i egne avisspalter. Men nei, man valgte annerledes, man lesset på med hånlige/nedlatende/belærende kommentarer for å bruke Anfindsens egne ord på honestthinking.org.

Samtidig lot man som om de øvrige tre representerer en slags objektiv, akademisk uangripelig standard hva gjelder tolkning av norsk og europeisk virkelighet og politisk meningsklima. Man kan gjøre slikt dersom man har uangripelig definisjonsmakt, dersom man ikke risikerer at noen fremholder at et venstresosialistisk ståsted bare med store vansker er forenlig med en balansert vurdering av meningsmotstandernes eventuelle feil og fortjenester. Ingen med makt må forstyrre den offentlige konsensus slik mediene tegner den, ingen må si at man opererer med ett sett normer for Loke og et annet for Tor.

Medienes behandling av Anfindsen viser atter en gang at det tydeligvis er kurant å uttale seg nedlatende om dem hvis meninger man ikke liker. Selvsagt rammes ikke omtalen av injurielovgivningen, og noen vil kanskje til og med hevde at den er en frisk og naturlig del av det offentlige ordskiftet, men etter mitt syn er den grunnleggende ”unfair”. Også avisenes omtale av psykiaterne Husby og Sørheims åpenbart uvelkomne rapport og konklusjon om ABBs mentale tilstand rinner en i hu; forsøkene på å frakjenne disse to erfarne fagfolkene profesjonell kompetanse og integritet var mange og intense. Man merket heller ingen avstandstagen fra ”hobbysakkyndige” den gang, for å si det meget mildt, mange var de psykiatriske ”eksperter” som da ville gi sitt besyv med og få sine ”15 minutes of fame”.

La meg derfor si følgende til Frank Årebrot og journalistkorpset: Det strider mot min grunnleggende rettferdighetssans å se hvordan norske journalister opptrer overfor meningsmotstandere. Jeg betakker meg videre for deres ”journalistiske kvalitetssikring” som, med noen hederlige unntak, etter min mening stort sett dessverre ikke holder mål. Jeg skal ha meg frabedt å få min åndelige føde førtygget av andre, presumptivt mer kompetente ”menere” før jeg selv setter tennene i den; jeg trenger det ikke og jeg synes at deres ”track record” nesten bokstavelig talt lukter av ”bronsvidd flesk”.

Det er underlig hvor liten tillit meningseliten har til folket. Kanskje er det et malapropos, men jeg kan ikke la være å tenke på at vi i dagene nettopp opphørte å ha den evangelisk lutherske tro som statsreligion. Et særtegnende trekk ved lutheranismen er at den oppfordrer den enkelte kristne til selv å lese i Bibelen (som Luther gjorde tilgjengelig gjennom sin berømte oversettelse) og granske sin samvittighet for å finne ut hva som er rett og galt. Man skulle tro at moderne, vel utdannede nordmenn da kan lese blogger, aviser, se TV og lytte til foredrag og taler og hva det nå måtte være uten å bli holdt i hånden og veiledet av journalister som luker ut det feilaktige og/eller skadelige. Å tro noe annet vitner om en svært nedlatende holdning.

Jeg har skrevet det før: Les selv! Se hva som sies, men også hvordan det sies. Man kan jo eksempelvis lese hvordan Mattias Gardell forholdt seg til den drapstruete Ayaan Hirsi Ali under sin opptreden i retten (dekket nylig av Hans Rustad her) eller hvordan Lars Gule omtaler meningsmotstandere en vanlig dag på Verdidebatt, og så spørre seg om man ønsker å feste lit til disse to ideologenes vurderingsevne. En ting er sikkert: Driver maktfulle medier eller enkeltpersoner med systematisk hån av noen, så bunner det ofte i problemer med å gjendrive vedkommendes synspunkter og argumenter.