Kommentar

Dagen før Jens Stoltenberg møter i Stortinget for å forklare og utdype hva han legger i løftet om større åpenhet etter 22/7, gir NRK en oppvisning i hva de legger i åpenhet.

Forestillingen igår virket så velregissert at noen må ha planlagt hvordan man skulle kuppe debatten. Hvis NRKs premisser får gjennomslagskraft, hvis NRK kan bestemme rammene for debatten, har man vunnet før debatten er kommet i gang. Dette er en velkjent debatt-teknikk som er utviklet av venstresiden over årtier. De andre blir stående igjen på perrongen.

Det hele begynte med toppoppslaget i Dagsrevyen om at en meningsmåling viste at 25 prosent – hver fjerde spurte – mente det var for mange muslimer i Norge, og nesten like mange – 24 prosent – mente de truet norsk kultur.

Det var en sterk intro, og min første tanke var om NRK nå skulle vise at de turde å rapportere brennbare spørsmål på en direkte måte. Men så gikk reporteren ut på gata og skulle finne representanter for de skeptiske: to unge bygningsarbeidere fra – etter dialekten å dømme – Lesja. De snakket friskt og direkte på kamera. Da meldte motforestillingene seg: Vet disse guttene hva de stiller opp på?

60 % av de 25 % har ikke muslimske bekjente, ble det opplyst. Toleransen er større i Oslo og urbane strøk. Så var det altså bygdetullingene som var ute igjen, de ville fra bygda som ikke er temmet og kultiverte.

Anders Ravik Jupskås forsker på høyreorienterte, og må balansere og avveie mange hensyn. En forsker må formidle sitt budskap til de som bestemmer om han skal slippe til og få midler. Når disse powers that be trenger assistanse, blir Jupskås innkalt for å gi et vitenskapelig skjær. Jupskås har vært flink til å påpeke at høyrepartier som Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti er legitime kanaler for politisk protest. Høyreekstreme står sterkere i Sverige, som inntil nylig ikke hadde noe alternativt høyreparti.

Men det finnes grenser for hva en forsker bør kunne være med på. Igår ble Jupskås bedt om å kommentere at flesteparten av de 25 % kom fra Fremskrittspartiet. Han fikk det ikke som spørsmål, men ble bedt om å bekrefte det. Jupskås dro litt på det, men bekreftet.

Han påpekte også at tallet 25 % faktisk er lavt i forhold til mange andre land i Europa: Motstanden mot muslimer ligger langt høyere i andre land. Det var programleder fornøyd med å høre, men samtidig var dette noe ubehagelig, for Jupskås pekte dermed på en politisk kløft og motsetninger som er lite omtalt i norske medier. Hvis muslim-motstanden i flere land ligger på 50 %, kan man vel ikke si at det er marginale grupper? Da er det snakk om massive tall.

NRK og mediene generelt klarer ikke bestemme seg: Skyldes motstanden et lite antall påvirkere? Er det sannsynlig at f.eks. motstanden i Tyskland kan tilskrives det populære nettstedet Political Incorrect, PI.net? Kan de påvirke opinionen på tross av massiv medial overmakt? Mer problematisk er Thilo Sarrazin og hans fenomenale bestselger Deutschland schafft sich ab, for det å kjøpe en bok er en aktiv handling. Da melder det ubehagelige spørsmålet seg om hans suksess er uttrykk for hva folket virkelig mener, helt av seg selv.

Her dukker et annet moment opp, også det en klisjé fra 60-tallet, og velkjent i sosialismens historie: Hvis «folket» ikke mener det klasseanalysen tilsier, skyldes det at det er manipulert.

Herbert Marcuse var en av studentbevegelsens store tenkere på 60-tallet, og han formulerte tanken om «falsk bevissthet». Marcuse sprang ut av den filosofiske Frankfurterskolen, som var elitær og høykulturell, og mente at kulturindustrien preget folks mentale tilstand slik at de ikke forsto sine egne interesser. Men det gjorde Marcuse og i enda høyere grad studentene og maoistene. Maoistene var predikanter og soldater i den gode saks tjeneste, som snakket om at folk hadde «fluer i hodet». Mens Marcuse kunne analysere distansert, var disse praktikerne mer tilbøyelige til praktisk, anvendt politikk. Og gikk mer håndgripelig til verks, mot dem som ødela eller forgiftet folks bevissthet.

Denne holdningen kan avleses i behandlingen av Thilo Sarrazin. Han må isoleres, hans tanker kompromitteres, og selv bør han ekskluderes fra SPD. Eneste motforestilling er hans store popularitet. Sanksjoner kan slå tilbake. Men hva man ønsket å gjøre med ham hvis situasjonen var mer favorabel, er det liten tvil om.

Denne flaggingen av en fiendtlig konflikt er noe nytt i dagens Europa. Før var den uttalt i forhold til en fiendtlig ideologi forankret i Moskva og Beijing. Nå er den avløst av en konflikt innad i Europa. Det er urovekkende.

The powers that be føler de har moralsk rett til å behandle en del av borgerne på en annen måte enn resten; det vurderes høylytt om de skal sensureres eller utestenges.

Dette ble helt åpent diskutert og fremmet under seansen i NRK igår, først gjennom Dagsrevyens oppslag som skulle legitimere debatten i Aktuelt: Fortjener de å komme til orde?

Det ubehagelige var at dette ikke var teoretisk, det handlet om  en lys levende person i studio: Ole Jørgen Anfindsen. Dagsrevyen hadde forhåndsannonsert at det skulle delta en samfunnsdebattant som mente at «ABB hadde et poeng». Jeg ante uråd. Hadde Anfindsen virkelig tenkt å stille opp på denne arenaen? Det ville være som å gå frivillig inn i en gladiatorkamp.

Det hele var anrettet for maksimal effekt: Bushra Ishaq fortalte om omkostningene ved å stå frem i debatten. Hun har mottatt sjikane og trusler fra første stund. Det slo an tonen. Når kameraet pekte mot Anfindsen, forsto alle hva det var han bidro til.

Anfindsen var på sitt mest tilbakelente, hvor han forsøker å innrømme at motparten har ett eller flere poeng. Men det hjalp ikke denne gangen, for motparten var ikke interessert i noe modus vivendi.

Programleder Ole Torp utmerket seg med en stigende emosjonell holdning til Anfindsen. Introduksjonen er tilsynelatende nøytral, og så rulles kanonene frem: Anfindsen ble omtalt som en pent innpakket rasist. – Er han det, spurte Torp Åse Kleveland. Nei, hun syntes ikke han var innpakket. Det var rett frem.

Litt senere sa hun noe annet: Disse «kritikerne» er pent antrukket og fører et pent språk, men ser man nøyere på hva de sier, så ser man hvor forferdelig det er.

Her rørte Kleveland ved det som er nok et forklaringsproblem for de gode menneskene, de som befinner seg på den riktige siden: De farlige menneskene fremstår i skikkelser som gjør at folk kan bedras, de er pene i tøyet og språket. Man må derfor være skolert for å kunne avsløre dem!

Dette er nok en gjenganger fra kommunistiske/sosialistiske kampanjer: Man kan ikke se på folk at de er klassefiender, så hvordan kan de avsløres? Ved at en spesielt utvalgt elite sprer sine metoder.

Men for å spre sine metoder må man ha makt og ressurser. I dagens Norge har Gutmenschen begge deler.

Ole Torps seanse var derfor en anskuelsesundervisning: Man skulle som Mao sier straffe én og oppdra hundre.

Nå skal det sies at Anfindsen har gitt sine motstandere et potent våpen: Han har rotet seg inn i debatten om intelligens og rase. Ordet rase er toksisk på norsk – giftig. Man må ta i det med hansker. Anfindsen har trodd han kunne introdusere det, just like that. Denne tillitsfullheten hans er forbløffende og merkverdig og grenser til enfold. Han gir motstanderen et skarpt våpen og håper og tror han ikke vil bruke det mot ham.

Igår ble han spiddet.

Torkel Brekke, tilknyttet Civita, var innkalt og leverte de dødelige stikkene om rase og lenker til nazistiske nettsteder.

Det ble mye, selv for Anfindsen.

Torp skled mer og mer over i rollen som anklager. Anfindsen fikk lov å si hvilket «poeng» han mente Anders Behring Breivik hadde, nok en snubletråd Anfindsen har lagt ut for seg selv. Han kritiserte SSB for å ha undervurdert innvandringen. Torp presenterte statistikk fra Pew over antall muslimer i ulike europeiske land. Den viste at muslimene utgjør 3 % av befolkningen, og tallet vil stige til 6 % i 2030. Kan det kalles masseinnvandring?

Det ble en ujevn kamp. En redelig journalist tar seg bryet med å sjekke motforestillinger. Norge og knapt noe europeisk land fører statistikk over religiøs tilhørighet, og etter annen generasjon går ikke-europeere over i rollen som «nordmenn» på linje med alle andre. Tallene er derfor beheftet med stor usikkerhet. Et tall over innvandrerbefolkningen i Norge i 2060 som Kaj Skagen har sitert i sine artikler i Dag og Tid, er mellom 15 og 19 prosent muslimer. Det er en enorm befolkningsendring på meget kort tid. Vi snakker om en utskiftning av befolkningen og en endring av den kulturelle, etniske og religiøse profilen til Europa, på rundt 75 år.

Trolig er det denne endringen folk er bekymret for når de på Dagsrevyen sa at «Norge er et kristent land». Men av NRK ble de hengt ut som idioter.

Spørsmålet er hvem seerne stoler mest på, sine egne sanser eller NRK.

Sannsynligheten er stor for at de stoler på sin egen forstand. Det betyr en stor tillitskløft og et demokratisk underskudd.

Det reiser spørsmålet om ytringsfrihet, og Ole Torp stilte det på spissen: Skal «de» få slippe til? Han omtalte Anfindsen som om han var en ikke-person eller et umælende dyr, en som ikke hadde noe han skulle ha sagt.

Til å besvare dette hadde NRK innkalt Anders Giæver fra VG, som overbærende kunne si at det ikke er mulig å stenge «dem» ute pga internett. Teknisk er det umulig. Selv om man, underforstått, gjerne skulle gjort det.

Men så kunne ikke Giæver la anledningen gå fra seg til å tryne «dem» – dvs. Anfindsen – ned i søla: De sutrer og jamrer over at de ikke slipper til, inntara offerrollen og martyriet. Men det var grunn til å spørre om ikke redaktørene ga dem for stor plass, ut fra dårlig samvittighet pga det evinnelige gnålet om utestengelse, for hvis man ser på deres ytterst marginale antall, får de altfor stor plass.

Dette så ut til å falle i god jord hos dem rundt bordet – Brekke, Ishaq, Kleveland og Torp.

En debatt om «dem» er ikke fullstendig uten å nevne Fremskrittspartiet, som har fått ny innvandringspolitisk talsmann, Morten Ørsal Johansen, som i tråd med den nye linjen tok litt skyld, men ikke all. Partiet gjør fremdeles et skille mellom moderate og radikale muslimer, og sistnevnte og mediene har seg selv å skylde for folks skepsis.

Ishaq fikk skutt inn at Frp hadde introdusert ordet «snikislamisering», og det sa alt om hvilke hensikter de hadde. Man fikk inntrykk av at det er mye som ikke kan sies hvis Ishaq får definere debatten.

Avslutningsvis sa Torp til Anfindsen: Du får veie dine ord, for det er kan hende det er lenge til neste gang du blir invitert.

Da hadde debatten lenge vært så ujevn at Anfindsen begynte å få seernes sympati bare pga behandlingen, og Torps avskjedsreplikk etterlot ingen tvil. Anfindsen var en illeluktende fisk.

Skal man forstå budskapet, må man se innslagene i sammenheng: De var nøye orkestrert. Fra meningsmålingen via forskeren til bygningarbeiderne fra Lesja, den krenkede muslimen, og det gode borgerskapet i studio som tok avstand fra dette vemmelige vesenet og hans meninger. Bak spørsmålet: skulle han få slippe til? kunne man like gjerne føye til: Skal han få beholde jobb, sosial aktelse, har barna rett til lekekamerater?

Torp, Brekke, Giæver og Kleveland ville aldri innrømme at de har slike hensikter. Men det er konsekvensene av den politiske utstøting de foretok for åpen skjerm.

Samtidig som muslimske Ishaq med den største selvfølgelighet ble forsikret at hun tilhører Det store Vi.

Jeg tror ikke NRK helt har tenkt over hvem de utstøter og hvem de inkluderer. Jeg tror ikke de helt forstår hva de holder på med.

Men slik går det når man er overbevist om at man har moralsk rett til å degradere andre meninger og menneskene som fremsetter dem. Ut fra behandlingen i studio var det umulig å se forskjell på uenighet og sjikane.

Var det ikke integrering og fellesskap dette skulle handle om?

 

Les også

Demokratisk debatt -
Perspektiv -
ABB har ikke et poeng -
Instruktiv seanse III -
Instruktiv seanse III -