Kommentar

En risiko ved å se på nyhets- eller kommentarprogrammer på TV er at man får assosiasjoner i mange underlige retninger, eventuelt at man provoseres av programlederens fortrukne vinkling på stoffet hvis tematikken bare er så noenlunde kontroversiell. Sjelefreden fordufter. For få dager siden – jeg skriver dette tidlig i april, altså litt før 74-årsdagen for invasjonen av Norge – skjedde det igjen, begge deler, og nå tar jeg frustrasjonen ut på dere lesere. Saken var den at jeg så på «Aktuelt» på NRK2 hvorfra både deltagernes kommentarer og Ole Torps ledelse fikk meg til å assosiere ikke bare tilbake til de historiske begivenhetene man sneiet innom i programmet, men også, og ikke minst, til Frank Årebrots direktesendte «200 minutter»-forelesning fra februar i år der han kondenserte Norges-historien mellom 1814 og 2014 til et seervennlig format.

I begynnelsen av Aktuelt-programmet hadde Mayzyar Keshvari fra Fremskrittspartiet – han er partiets innvandringspolitiske talsmann og vet, også i kraft av sin bakgrunn fra Iran, et og annet om politisk undertrykking – gjort rede for sine tanker om begrenset legehjelp til personer som oppholder seg illegalt i Norge. Det er ingen overdrivelse å si at ordene falt på steingrunn i studio. Programleder Torp var høflig, det skal han ha, men det var tydelig hva han mente om menneskesynet til den politiker og det parti som vurderte å fremme slike «inhumane» forslag. Det ble da også påpekt rundt bordet at forslagets sjanse til å få støtte på Stortinget fra andre enn en og annen villfaren Frp-representant, var mindre enn minimal.

Så kom den delen av programmet som for alvor fanget min interesse, og Torp hadde nå som sine gjester Trine Skei Grande og Sindre Hovdenakk; foranledningen var Venstres nært forestående landsmøte. Førstnevnte er jo partiets nåværende leder mens sistnevnte nylig har begått en biografi om Johan Ludwig Mowinckel, Venstres store mann i mellomkrigstiden da han ledet tre regjeringer, og den som til sist gav makten over til Nygaardsvold som i 1935 dannet Arbeiderpartiets første ordentlig mektige regjering; jeg regner da bort Hornsruds korte visitt innom regjeringskvartalet i 1928. Det ble sagt mye pent om Mowinckel og han var utvilsomt en ytterst interessant og innflytelsesrik politiker i sin samtid. Jeg iler til med å bekjenne at jeg ennå ikke har lest Hovdenakks «Johan Ludwig Mowinckel: Mannen i midten» og følgelig ikke kan si noe som helst om boken. Det interessante her er imidlertid hvordan Hovdenakks nærvær ble benyttet av programlederen til å trekke sammenligninger mellom politikken da og nå, selvsagt godt supplert av den nåværende Venstre-lederen hvis hovedperspektiv så ut til å ligge helt i tråd med det Torp gav uttrykk for.

Mowinckel_omslag__4_

Man konsentrerte seg nemlig om to ting: at Mowinckel stod for en midtenpolitikk og at han tok fullstendig avstand fra all ekstremisme, hvilket var utlagt alt som hadde med nazismen og fascismen i Norge så vel som Europa å gjøre. Hvordan stod dette Mowinckels politiske hovedprinsipp seg målt opp mot det moderne Venstres holdning til regjeringsdannelser i og med at de nå hadde hjulpet Fremskrittspartiet inn i regjering for første gang, ville Torp vite? Underforstått: Hadde man ikke sveket Mowinckel og det gamle Venstres steile front mot høyreekstremismen?

Det var til å få hakeslepp av. Skei Grande grep begjærlig fatt i Torps gjentatte invitter og bedyret at oppfatninger om innvandring og innvandrere, legale eller ei, som de Keshvari nettopp hadde gitt uttrykk for, slikt var det som gjorde at Venstre fremdeles ikke var klar til å entre en regjering med Frp som et fremtredende medlem; på dette området var hennes parti i dag like krystallklart som da Mowinckel vendte seg mot Fedrelandslaget og Nasjonal Samling og alt annet som smakte av antidemokratisk høyrepolitikk på 30-tallet. Skei Grande var urokkelig, programlederen billiget hennes moralske ståsted, og Fremskrittspartiet som altså på dette tidspunkt ikke hadde noen til å forsvare seg i studio, var atter en gang klistret opp mot fascistoide bevegelser fra mellomkrigstiden. Hele seansen fremstod sånn sett som et temmelig klassisk Ole Torp-stunt.

Men hva ville skjedd om programlederen hadde hatt kunnskap eller vilje til å trekke frem andre aspekter ved Mowinckels politikk for 80 år siden? Er det ikke mulig, endog sannsynlig, at det er andre vinklinger som kan være minst like korrekte og interessante for moderne mennesker, og som kan ha like stor overføringsverdi til dagens politiske problemer? Eller er det virkelig så at Torps sosialdemokratiske perspektiv der Mowinckel var mannen som endelig innså at Arbeiderpartiets tid som ledende og ansvarlig parti var kommet, mens Venstres periode som statsbærende organisasjon var forbi, er det eneste sanne eller til og med det eneste mulige?

Svaret på spørsmålet er så til de grader nei. Jeg skal trekke frem noen sider ved Mowinckels politikk som illustrerer av han slett ikke var noen utvetydig velsignelse for hverken samtiden eller ettertiden. Den nasjonale kampen om makten på 1930-tallet var mer komplisert enn som så.

Først og fremst må man se på Mowinckels holdning til og behandling av det norske forsvaret under de tre periodene han var regjeringssjef (siste gang 1933-1935), men også ellers i den politiske debatten på den tiden. Mowinckel bidrog vesentlig til at forsvaret ble nedbygget, punktum. Man kan si at han var en velviljens mann, en mann med instinktiv uvilje og klar profil mot militarisme og totalitarisme, men effekten av hans politikk var norsk nedrustning mens det internasjonale trusselbildet bygget seg opp. Dette var i første rekke forbundet med den minimalistiske hærordningen av 1933 som ble gjort enda mer utilfredsstillende ved at man ikke etterlevet endog minimumskravene som der var trukket opp, men uansett ble sluttresultatet manglende norsk evne og vilje til å oppfylle sine nøytralitetsforpliktelser og, da Tyskland fant ut at de ikke kunne stole på en balansert norsk politikk overfor de krigende stormaktene, en fullstendig håpløs respons på det tyske angrepet mot oss 9. april 1940.

Dette angrepet kom ikke ut av det blå, det var slett ikke hverken uforutsigelig eller uforutsagt og de krav krigsscenariet stilte til den sivile og militære stat, var temmelig klare. Likevel: Nær sagt intet ble gjort for å forberede det egne landet på en mulig krig, ikke av Mowinckel i regjering og storting, og ikke av Arbeiderparti-regjeringen som avløste ham. Pensjonert generalmajor Torkel Hovland (mannen bak Fleischer-biografien) hadde i 2001 en fin sammenfatning av de ledende politikernes unnlatelsessynder i Norsk Militært Tidskrift («Historieløshetens pris»). Han tar utgangspunkt i en vurdering general Ruge (øverstkommanderende for de norske styrkene under krigen i 1940) gjorde i 1947. Her gikk generalen i rette med dem som hadde hatt samfunnsmakten på særlig tre hovedpunkter: 1. De hadde aldri tatt høyde for at de egne optimistiske (og som det viste seg, feilaktige) vurderingene av både den internasjonale og den nasjonale sikkerhetssituasjonen, inklusive krigsfaren, kunne være feil. 2. De satte seg ikke inn i forsvarsspørsmål selv om det var de som fattet beslutninger på området. 3. Ingen av de ulike nedrustende regjeringene hadde forklart for folket hva den langvarige anti-militære holdningen og nedrustningen kunne innebære. Man hadde stukket hodet i sanden og nektet å se. De måtte ha hatt ufortjent flaks om det skulle gått godt; det hadde de ikke.

Mitt poeng her er ikke først og fremst enda en gang å filleriste de ledende politikerne den gang, men å poengtere hvor komplett uvillig ledende krefter i dag er til å ta lærdom av denne vår egen norske historie. Torp ville ikke eller kunne ikke snakke om disse sidene ved Mowinckels politiske virke, han var mer opptatt av mannens sinnelag, at han hadde vært konsekvent motstander av høyreekstremismen i Europa. At han trass i dette de facto medvirket til en politikk som spilte så til de grader falitt, og som nettopp bragte krig til landet, var liksom uaktuelt å ta opp, for slikt snakk er dårlig forenlig med den nåværende tornerosesøvnen. Da heller ta enda en runde med brunbeising av Fremskrittspartiet, det er tross alt slikt som er default-reaksjonen blant de ledende journalistene på Marienlyst.

Torps program minnet stygt om historiker og Ap-mann Frank Årebrots 200-minutters gjennomgang av Norges-historien siden 1814: Ikke et ord ble sagt om de ledende politikernes systematiske naivitet under tiåret før krigsutbruddet, om neglisjeringen av vårt forsvar psykologisk, treningsmessig og hva gjelder materiell, unnlatelsessynder som fikk slike alvorlige konsekvenser for vårt land. Den folkekjære og pedagogisk dyktige professoren valgte i stedet å snakke om etableringen av mødrehygienekontorene rundt omkring i landet under samme tid, samt dessuten litt om hvordan sosialdemokratiet, altså Arbeiderpartiet, konsekvent tok avstand fra Stalinismen som var tidens venstreekstremisme, mens derimot høyresiden, og i særdeleshet Fedrelandslaget, ikke tilsvarende ville eller maktet å distansere seg fra Hitlerismen. Det var ganske selsomt å høre og se på for den som vet at datidens venstreside kun få år tidligere hadde vært involvert i Sovjetunionens ekspansive program for å spre den kommunistiske revolusjonen også til Vesteuropa. Med facit i hånden kan man si at Arbeiderpartiet utviklet seg i moderat retning, det er riktig, men dette er etterpåklokskap av verste skuffe. På 30-tallet fantes langt fra garantier for slikt, og det var etter manges mening ikke engang overveiende sannsynlig.

Historiefortellinger inneholder alltid valg av perspektiver. Noen av dem finner man berettiget eller interessante og viktige, andre er det lett å se bort fra. Min kritikk er altså ikke rettet først og fremst mot herrene Torp og Årebrot denne gang – jeg vet jo siden lang tid tilbake at de står for et politisk syn som er fremmed for meg – men snarere mot et samfunns- og medieklima som later som om den sosialdemokratiske virkelighetsoppfatningen og historiefortellingen de to hyller, har en slags naturlig førsteprioritet i det moderne Norge. Deres beskrivelser av vår nære historie har store huller; den kunne vært ganske annerledes om de hadde villet, og ikke mindre kompatibel med ubestridelige og veletablerte fakta for det. Men hvilke historier som løftes frem og fortelles, avhenger av den enkelte journalists eller historikers grunnholdninger, annerledes kan det ikke være.

Det holder ikke lenger å late som om folk som Årebrot og Torp forteller Historien når det bare er en av flere mulige historier de gir til beste. Den eneste mulighet som finnes for å bringe mer balanse i bildet, er å etablere alternative medier som venner folk til at Ap-versjonen av norgeshistorien hverken er den retteste eller den eneste mulige. Jeg skulle ønske at den sittende regjeringen kunne vise større initiativ i denne nye runden av de facto monopolnedbryting vi nå må gjennom. Vi kan rett og slett ikke være bekjent av å ha en så ensrettet medievirkelighet lenger.

Les også

-
-
-
-
-
-