Kommentar

Det ble så mange blomster på kulturminister Abid Raja at han mistet noen av bukettene på Slottsplassen. Iselin Nybøe og Erna hjelper gjerne til. 24. januar. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

 

Venstres problem er ikke personene, men politikken. Partiet har en ærerik historie, men utspilte sin historiske rolle da Arbeiderpartiet slo gjennom for 90 år siden. Nå er Venstre en mellomting mellom ingenting og nesten noe. Partiet slites internt mellom dem som ønsker å befeste partiet som høyreorientert, mens mange andre ønsker å flørte og innlate seg med venstresiden. Denne situasjonen har Venstre felles med KrF.

 

Venstre-leder Trine Skei Grande trakk onsdag den konklusjonen som i lengden ikke var til å komme forbi: Hun går av som partileder på kommende landsmøte. Hun trekker seg også som statsråd og gjeninntar sitt Oslo-sete på Stortinget.

Det er bare en uke siden partiets valgkomité enstemmig innstilte henne til gjenvalg, men konstruksjonen som lå under innstillingen var for ustø til at den kunne holde. Hennes posisjon i partiet rundt om i landet var for svak. Valgkomiteens innstilling fikk en mildt sagt blandet mottakelse. Skei Grande var for omstridt til å kunne fortsette. De var for få som stilte opp for henne.

I tillegg kom kanskje også den rent menneskelige faktor. En politiker kan tåle mye kritikk når den kommer fra politiske rivaler, men blir nedbrytende i lengden når den forsterkes av angrep fra egne rekker. Skei Grande har vært yrkespolitiker siden 30-årsalderen og er kanskje kommet til at tiden er inne til å legge et nytt yrkesløp.

Trine Skei Grande overtok ledervervet i Venstre etter det katastrofale valgtapet i 2009 hvor Lars Sponheim erklærte «Heller Jens enn Jensen», noe som førte partiet under sperregrensen og en stortingsgruppe redusert til to. På Skei Grandes vakt har partiet hevet seg over sperregrensen ved to valg og fått gjennomslag for mange Venstre-saker i Regjeringen etter at partiet for to år siden inntok regjeringskontorene. 

Men blant velgerne har partiet mistet tillit og tilslutning. Det siste året har partiet knapt vært målt til en oppslutning over sperregrensen én eneste måned. Partiets indre kaos har smittet over på velgerne, som ser seg om etter noe annet.

Trine Skei Grande har sagt at hun ville trekke sitt lederkandidatur såfremt valgkomiteen kunne lansere et enstemmig forslag på etterfølger. Det klarte ikke komiteen. Derfor ble hun innstilt til gjenvalg – etter å ha utmanøvrert de fremste rivalene ved etter Frexit å gjøre dem til lojale statsråder. 

Men kravet om fornyelse ble for sterkt til at løsningen kunne holde. Abid Raja og Sveinung Rotevatn holdes som favoritter, men har hver sin fylking i partiet og vil umulig virke samlende. Et navn som Guri Melby nevnes også. Orkdalingen forsøkte å bli nominert som 1. kandidat for Sør-Trøndelag Venstre ved stortingsvalget i 2013, men rakk ikke opp. Så dro hun til Oslo. Der er de ikke så nøye på det. Listen ligger lavere der.

Venstres problem er ikke personene, men politikken. Partiet har en ærerik historie, men utspilte sin historiske rolle da Arbeiderpartiet slo gjennom for 90 år siden. Nå er Venstre en mellomting mellom ingenting og nesten noe. Partiet slites internt mellom dem som ønsker å befeste partiet som høyreorientert, mens mange andre ønsker å flørte og innlate seg med venstresiden. Denne situasjonen har Venstre felles med KrF.

Tydelige krefter ønsker at Venstre skal være et liberalt parti for byelitene, men det er gressganger hvor også andre beiter. I distriktene er partiet så å si utradert. Venstres betoning av tilnærmet fri innvandring, pengesløsende klimapolitikk og globalisme er ikke noe som kan gjenreise et parti foran skifterettens dør. Venstres vansker vil vare ved.

Trine Skei Grandes etterfølger blir også omstridt. Det hjelper neppe at Venstre-folk gjør som det statsminister Odvar Nordli bemerket da hans kandidat til ny statsråd ble underkjent av stortingsgruppen: «Hvis en ikke får den en elsker, får en elske den en får».

Kanskje Venstre gjør best i å ta inn over seg Bibelens ord i Forkynneren: «Alt har sin faste tid — en tid til å fødes, en tid til å dø». 

Dette skriftstedet har adresse både til mennesker og politiske partier.

Forhåndsbestill Peder Jensens bok til spesialpris her!