Kommentar

Det ville seg så underlig at mens jeg gikk og smågrunnet over hvordan jeg skulle legge opp denne kommentaren, så kom det på rappen to andre artikler som også etterlyste den konservative dimensjonen i norsk politikk. Den tidligere generalsekretæren i Norsk Presseforbund og nåværende lederen av Kringkastingsrådet, Per Edgar Kokkvold, skrev 26. oktober i Aftenposten «Ære være de konservative: Men hvor er det blitt av dem?», mens Asle Toje som nå er forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt, fulgte opp i samme avis en måned senere med «Hvor er de konservative?»; sistnevnte kronikk ble også trykket og omtalt her. Begge anbefales.

Nå kan konservativisme og konservative være så mangt, selv i Norge, og jeg har tidligere forsøkt å forklare hvilken variant jeg selv føler mest samklang med, nemlig verdi- eller nasjonalkonservativismen. Jeg skal prøve å sette det konservative politiske forsvinningsnummeret i historisk sammenheng samt bidra til å få slutt på merkelappforvirringen vi nå opplever på norsk høyreside. Det er aldri bra når politiske organisasjoner seiler under misvisende, for ikke å si falske, flagg. Alt bør omtales med sitt rette navn.

Man treffer ennå på i hovedsak eldre mennesker som svever i den villfarelse at Høyre er Norges ledende konservative parti og at Aftenposten er vår ledende konservative avis. Andre har skjønt at så ikke lenger er tilfellet, men står rådville igjen og lurer: Hvem mon har overtatt? I følge den retorisk begavede, tidligere Høyre-lederen Jan Syse skal Arbeiderpartiet i sin tid – sånn på 1980-tallet omtrent – ha «stjålet Høyres klær mens de badet.» Påstanden inneholder minst en unse av sannhet, men kanskje er det også så at Høyre frivillig kastet vekk som ubrukelig og utidsmessig en hel del av det som før preget dem, både hva gjelder offentlig opptreden – klærne i metaforen – og av den egne intellektuelle bagasjen? Må vi innse at vi ikke lenger har hverken konservative partier eller aviser igjen i Norge? Hva skjedde med dem vi hadde, i så fall, og er det virkelig sant at en konservativ grunnholdning ikke lenger er del av den norske folkesjelen?

Mellom første og andre verdenskrig opplevde Norge en brytningstid på mange områder. Liberalisme, sosialisme og konservativisme strebet etter ideologisk overherredømme, nasjonalisme sto mot internasjonalisme, mens kristendom og ulike former for fritenking konfronterte hverandre i en åndskamp vi i dag kun med vanskelighet kan leve oss inn i. Rikdommen og fattigdommen var ujevnt fordelt; dette skjerpet motsetningene. Mot den gamle tids verdier kjempet nye ideologier om europeernes oppmerksomhet, hjerter og hjerner; først og fremst var det nasjonalsosialistene i Tyskland, fascistene i Italia og de internasjonale sosialistene i Sovjetunionen som målbar den nye tids dynamikk. Det er lett å glemme når man ser tilbake på disse årene, at man da intet visste om den store krigen som var i kjømda, og som vendte opp ned på politiske og samfunnsmessige maktforhold etter at galskapen vel var over.

Selvsagt ble konservative verdier ivaretatt i flere av de toneangivende politiske partiene på 20 og 30-tallet, ikke bare i Høire som man da stavet partinavnet, men det var to andre og for mellomkrigstiden typiske organisasjoner som særlig forbindes med nasjonalistisk høyrepolitikk slik den da manifesterte seg. Begge ble skandalisert i og med andre verdenskrig og alt det denne katastrofen betydde for også det norske politiske landskapet, men berettigelsen av fordømmelsen hadde etter mitt syn ulik validitet for de to.

Fedrelandslaget ble etablert i 1925 for å samle borgerlige og nasjonale krefter til motstand mot sosialismens fremvekst. Utålmodighet med den rørete partipolitikken på borgerlig side var en vesentlig bidragende faktor til at Christian Michelsen og Fridtjof Nansen lånte sine navn til initiativet, og bevegelsen ble da også uglesett av de tradisjonelle mer eller mindre konservative partiene som var representert på Stortinget, ikke minst av Høire selv og enda mer av Venstre. Ikke desto mindre arbeidet den fungerende lederen for Fedrelandslaget, den USA-utdannete Bergens-ingeniøren Joakim Lemkuhl, og hans unge hjelpere hardt og hadde betydelig suksess, i alle fall frem til og med stortingsvalget i 1930, til tross for sterk motstand fra mange hold.

Fedrelandslaget fikk i etterkrigstidens konsensusoppfatning hard medfart for sin uforsonlige motstand mot norsk venstresides politisk-ideologiske fellesskap med marxismen eller bolsjevismen som var kommet til makten i Russland etter revolusjonen der i 1917. Organisasjonen ble stemplet som minst halvfascistisk, og det skal innrømmes at det ikke er vanskelig å finne sitatmessig belegg for en slik konklusjon; stemningene og tenkningen var sånn i mellomkrigstiden. Historien kan imidlertid oppfattes og fortelles også på en vesentlig mer balansert måte, jamfør Andreas Norlands interessante bok fra 1973: «Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk.» Visst fantes det medlemmer i Fedrelandslaget som etter rikskommisær Terbovens maktovertagelse i Norge høsten 1940 gikk over til å støtte det nye styret, men så vidt jeg kan skjønne ikke flere enn det man hadde i de fleste politiske flokker; man fant en blanding av medløpere og motstandsmenn overalt. Men Arbeiderpartiet vant kampen om den norske politiske historien etter at de ble totaldominerende fra høsten 1945 av og så beholdt makten i flere tiår fremover, og en av konsekvensene var vegg-til-vegg brunskvettingen av Fedrelandslaget. Det må ha vært underlig for menn som Anders Lange – sekretær i Fedrelandslaget under læremesteren Lemkuhl, men han forlot organisasjonen i 1938 i protest mot innflytelsen Nasjonal Samling hadde oppnådd og under okkupasjonen var Lange en motstandsmann som flere ganger ble arrestert av tyskerne – å oppleve etter krigen hvordan deres tidligere meninger og innsats ble systematisk fortegnet.

Hva så med Nasjonal Samling selv, var ikke dette partiet selve paradeeksempelet på en nasjonalistisk, konservativ organisasjon som gikk fiendens ærend? Jo, på sett og vis var de det, og skadevirkningen etterpå for alt som måtte minne om nasjonalkonservativ ideologi i Norge ble langvarig. NS’ fører var en landsforræder som fortjente sin dødsdom om slik straff overhodet skal anvendes, og også ellers er det utvilsomt at partiet som sådant og mange av dets medlemmer, men slett ikke alle, opptrådte forrædersk. Bildet av partiets sammensetning, meninger og politikk er imidlertid langt mer komplisert enn man later som, hvilket man blant annet kan la seg informere om ved å lese Hans Fredrik Dahls Quisling-biografi fra begynnelsen av 90-tallet. Partiet var en boblende gryte av motsetninger til tross for at det søkte å etterleve førerprinsippet. I tillegg til den kristen-konservative hovedfløyen som Quisling selv tilhørte, fant man i NS også en mindre, nasjonalsosialistisk fraksjon rundt tidsskriftet «Ragnarok» og dessuten delvis innflytelsesrike venstreelementer med bakgrunn i fagbevegelsen på 30-tallet. Bare i ettertid ble bildet jevnt og tydelig.

Hva skjedde med konservativismen i Norge etter krigen? Utenfor partiverdenen hadde man stiftelsen Libertas som forsøkte å spille en delvis lignende rolle som Fedrelandslaget hadde gjort før 1940. Stiftelsen var aktiv fra 1947 til 1988 og støttet på ulike måter borgerlige verdier mot sosialisme og sosialdemokrati. Man drev ukebladet Nå og dagsavisen Morgenbladet, kursgården og forlaget Elingård, ukemagasinet Farmand, en radiokanal og andre organisasjoner, samt ydet allmenn hjelp til tiltak og enkeltpersoner som delte Libertas’ økonomiske liberalisme koblet med et politisk syn for øvrig som i norsk målestokk fremstod som mørkeblått. Samarbeidet med det ledende konservative politiske partiet under samme periode, som nå hadde tillempet den nye tids rettskrivning og kalte seg Høyre, var i blant bra, men ikke sjelden det motsatte; friksjonspunktene var mange.

Dette hang selvsagt sammen med at Høyre gjennomgikk et hamskifte omtrent på denne tiden, særlig fra 70-tallet og utover. Vi som hadde rukket å bli voksne alt den gang, og som følgelig ved selvsyn har kunnet overskue hele tidsspennet, så at partiet beveget seg fra å være konservativt til å bli mer og mer rendyrket liberalt. Balansen mellom fokus på individ contra folk og mellom det nasjonale og globale perspektivet endret seg; mens Arbeiderpartiet beveget sitt sosialdemokrati til å inkludere typisk liberale verdier samtidig som den økonomiske sosialismen ble fjernet, gjorde Høyre tilsvarende ved å kvitte seg med det meste av sitt konservative arvegods.

Fra å representere distinkte politiske ytterpunkter for 50 år siden, grodde de to partiene meningsmessig sammen i sentrum av norsk politikk; politisk makt og forvalterperspektivet for velferdsstaten ble det viktigste, det eneste viktige kunne man si, og i dag er det nesten bare dialekten og retorisk-historiske rester som gjør det mulig å skjelne mellom fru Solberg og herr Støre. Hvem de brede lag av folket tror er de mest effektive til å administrere offentlige goder, later til å være det eneste spørsmål av interesse når velgerne bestemmer seg.

At konservativismen er byttet med liberalisme vises også i ståstedet til de ulike tenketankene som tar mål av seg til å lede an i den ideologiske debatten på borgerlig side. Civita som ble etablert i stor grad ved hjelp av restene av den kapital som ennå i 2003 fantes etter konservative Libertas, og som oppfattes som den viktigste idésmien på norsk høyreside, kaller seg selv en liberal institusjon; alt fokus er på individ, intet er på folk eller nasjon. For Civitas leder Kristin Clemet er det uakseptabelt å begrense menneskers frie rett til migrasjon stater imellom ut fra ønsket om å bevare nasjonale særtrekk; en slik «gruppeinndeling av mennesker» er for dagens liberale makthavere med hjemstavn i Høyre like utenkelig som det er for ledelsen av SV eller KrF.

For det nye partiet på høyresiden, Fremskrittspartiet, er omfavningen av liberale standpunkter enda tydeligere både i partiets praksis og ideologiske grunnlag slik dette er nedfelt i partiprogrammet. Når de så tydelig beskriver seg selv som et liberalistisk parti, er det vanskelig å kritisere dem for at politikken blir deretter. Rett nok har partiet alltid blitt slitt mellom liberalistene og en fløy med mer konservativ legning, og sistnevnte ved Carl I Hagen kastet til og med de førstnevnte ut av partiet for 20 år siden på Bolkesjø, men siden har liberalistene krøpet tilbake og ser nå ut til å sitte med både bukten og begge endene i samarbeidsregjeringen med Høyre. Partitillitsvalgte som Tybring-Gjedde tillates å bjeffe innimellom slik at man fremdeles kan fremstå som småfolks beste venn og bevarere av norske verdier, men reelle brudd med den rådende sosialdemokratisk/liberalistiske sentrumspolitikken ser de ikke ut til å ha hverken vilje eller evne til å avstedkomme.

For de øvrige partiene på det som tradisjonelt har vært kalt borgerlig side, er situasjonen enda tydeligere. Senterpartiet målbærer til tider nasjonale synspunkter av verdi, særlig hver gang Norges forhold til EU aktualiseres, men har slått sine pjalter sammen med venstresiden hva regjeringsspørsmålet angår og sørger derigjennom for at Arbeiderpartiets mulighet for regjeringsmakt forbedres. Hva dette angår får man en aldri så liten déjà vu-følelse tilbake til kriseforliket i 1935. Kristelig Folkeparti er etter mitt syn hverken kristelig eller et parti for folket lenger; de har utviklet seg til et slags SV-light for folk med sans for kristne tradisjoner. Endelig har man Venstre som i sin tid hadde en frilynt fraksjon med nasjonalkonservativt islett, særlig på Vestlandet, men som i dag er noe helt annet, noe som iallfall ikke er konservativt.

Da partiene steg opp på stranden igjen igjen etter det politiske fellesbadet for en to-tre tiår siden, ble mange rare klær etterlatt; trolig skjedde det bevisst snarere enn ved skjødesløshet eller glemsel. Omtrent alle bar nye og stilrene drakter av internasjonalt snitt, de var etter kommunismens fall blitt globalliberale folkepartier som man kunne skjelne fra hverandre kun ved hjelp av navnet, historikken og holdningen til noen få gjenværende symbolsaker av marginal betydning. Ingen av dem ville lenger aksle den konservative mantelen som også lå igjen ved vannkanten, pent brettet sammen som høyrefolk har for vane.

Men konservative holdninger og tankemåter dør aldri, selv når de for en tid er blitt umoderne eller har «faded away» for å radbrekke et general McArthur-sitat. Og fra naturfilosofien kjennes uttrykket «horror vacui,» at naturen ikke aksepterer et tomrom. Prinsippet gjelder også i samfunnslivet og politikken; et ideologisk vakum fylles etter hvert opp på nytt.

En gang i tiden var det vanlig å snakke om «den tause majoriteten» innen politikken; uttrykket ble særlig brukt på 60-tallet om vanlige amerikanere som støttet, ikke protesterte mot, USAs Vietnam-politikk. Min påstand er at det nå finnes en betydelig stille minoritet, kanskje endog en majoritet, av ignorerte og frustrerte konservative i Norge. Vi har ingen partier som representerer oss på Stortinget, og våre synspunkter ringeaktes og hånes i mediene.

Denne situasjonen vil ikke vare evig. Om det vil dukke opp nye partier på konservativ grunn eller om eksisterende partier vil bli tatt over innenfra, vet jeg ikke. Men ingen politiske spillere med sans for makt vil i lengden bli ved med å neglisjere det betydelige velgergrunnlaget av norske konservative kvinner og menn som nå forblir i det nærmeste utappet. Det skal bli spennende å se hvem som først griper sjansen og begynner å tale vår sak.