Kommentar

Bildet: Takk Stalin! Den glattslikkede stalin-kulten kan ha en viss overføringsverdi i våre dager hvor mediene har gått inn i en good guy/bad gay-dikotomi. Den amerikanske president fremstilles som the bad guy nesten på linje med Erdogan og Putin. Men man kan spørre om ikke dyrkelsen av et nytt globalistisk menneske, en Homo Novus, har paralleller til Homo Sovieticus, og at rotfestede menneskene reagerer. De merker at grunnen rives vekk under føttende deres. Vi kan snakke om en ny akse i politikken, en ny konstellasjon.

De språklige røttene til det litt pussige høyre/venstre-skillet i politikken går i følge denne artikkelen tilbake til en stolplasseringstilfeldighet i England på 1500-tallet, senere fulgt opp av hvordan franske deltagere i samfunnsdebatten under revolusjonsåret 1789 satt til høyre respektive venstre i salen avhengig av om de var royalister eller revolusjonære. Da moderne partipolitikk begynte i vårt land med parlamentarismens gjennombrudd i det nesten-orwellianske året 1884, fikk de nye grupperingene navn reflekterende den ovennevnte vanen; først ble Venstre stiftet, senere etablerte embetsmannsregimets støttespillere Høire. Deretter gikk det slag i slag med særlig sosialismens og Arbeiderpartiets fremvekst – en tid da «forholdet til produksjonsmidlene» typisk avgjorde hvor man befant seg på høyre/venstre-aksen – til vi havnet i den nåværende suppen der det slett ikke er like lett lenger å klassifisere noe som værende til venstre og noe annet til høyre innen den politiske kampen om idéer og makt.

Det hadde seg jo så at etter den rabiate venstrebølgen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, så kom reaksjonen i form av en høyrebølge på sent 70- og 80-tall. Gro Harlem Brundtland tok Ap-tøylene etter en urolig forutgående periode i partiet. Hun var det som fikk luftet ut det gamle ideologiske tankegodset som satt i veggene på Youngstorget, som forandret «ørnens» flyvemønster og skapte et moderne sosialdemokratisk parti der ingen maktnære kadre lenger maste om statlig overtagelse av enn det ene, enn det andre innen næringslivet. Visst fantes det fremdeles mange som refleksmessig messet om «kollektive løsninger» innimellom, også i næringslivssammenheng, men stort sett har Høyre og Ap i tiden siden ikke vært til å skille hva økonomisk politikk angår. Alltid munnrappe Jan P Syse klaget da også ironisk over at Arbeiderpartiet hadde «stjålet Høyres klær mens vi badet,» og han hadde mye rett i det han sa.

Samtidig fant imidlertid også det resiproke tyveriet sted, for Høyre benyttet også anledningen til å «modernisera upp sig» ved å bytte ut nedarvet konservativt tankegods med noe lyseblått og håpefullt noe, med retorikk og planer som var mer tidsriktig liberale, individrettede samtidig som de var globale i snittet. Alle menneskers tilnærmet ubegrensede friheter og rettigheter, i særdeleshet fri flyt av alt som er, fra alkoholholdige drikker til kapital til arbeidstakere, ble den nye politiske grunnrefleksen. De engang konservative gikk over til å bli liberale for deretter å ende som liberalister.

Nå da de gamle partimessige hovedmotstanderne hadde gått opp i hverandre i en postmoderne syntese – de ble så å si «ett kjød» for å bruke en annen, ikke tidsriktig terminologi – hva ble så de viktigste skillelinjene innen samfunnsdebatten? For selvsagt vokste noe annet frem – utviklingen og motsetningene stopper aldri opp – og det viste seg da også snart at det fantes mange som hverken hadde nytte av eller sympati med det forutgående skiftet.

Det nye politiske hovedskillet som har etablert seg, har flere fasetter hvorav de fleste ligger i spenningsfeltet mellom dem som omfavner globalismen, og andre hvis hovedsakelige tillit er til nasjonalstaten. En liten forklaring på hvorfor jeg ikke lar også sistnevnte element eller tendens representeres av et nærliggende isme-ord, altså nasjonalismen, er på sin plass: Så mange ugreie historiske assosiasjoner er klistret til «nasjonalisme» i godtfolks oppfatning at jeg ikke gidder å avklare fyllestgjørende hva jeg eventuelt mente eller ikke mente med ordbruken, men jeg snakker altså om nasjonalsinnede menneskers naturlige godhet for egen hjemstavn og nasjon, med andre ord deres patriotisme, ikke om noen aggressiv og fiendtlig holdning overfor andre folk, land og nasjoner. Vi vet alle at begge varianter finnes, for selv de beste krefter i menneskets sinn kan forvrenges og misbrukes, men nok nå om alskens terminologiproblemer.

Patriotiske, nasjonalkonservative, alminnelige mennesker skjønner i økende grad at storkoalisjonen mellom internasjonale sosialister, ditto kapitalister, liberalister, globalister, politiske ingeniører, Davos-elitens Én verden-drømmere og hva man nå skal kalle dem alle sammen, arbeider for en aktiv endring av samfunnet der nasjonalstatene skal frakjennes verdi, mens isteden overstatlige organisasjoner (EU, FN og andre) overtar styringen. I dette prosjektet inngår ikke bare de facto fjerning av grenser stater imellom, men like mye oppløsning av de ulike europeiske folks karakter og identitet, følelsen av at vi er franskmenn mens dere er tyskere, for eksempel, alt sammen i den påstått gode saks tjeneste: slik skal den evige freden skapes menneskene imellom. I det sistnevnte perspektivet inngår som et viktig element befolkningsutveksling mellom de selvsamme statene samt, enda viktigere, at de alle skal motta et stort antall nye innbyggere fra også ikke-europeiske land, særlig fra Midt-Østen og Nord-Afrika (MENA-landene), hvis inklusjon i det nye samfunnet med nødvendighet må føre til en endring av gamle nasjonale identiteter til noe nytt og nasjonsuspesifikt. Slik skal Homo Internationalensis skapes som en mellomstasjon til det endelige målet, Homo Globalensis. Ulike varianter av Det Nye Mennesket eller Homo Novus er forsøkt skapt før av mange ambisiøse grupperinger, gjentatte ganger og med røtter helt tilbake til Romerriket, men nå er det altså De Internasjonale Godes tur til å fremme utopien.

Mot denne samtidens politiske tsunami står genuint konservative mennesker som slett ikke vil ha noen slik ovenfra-og-ned tukling med sine respektive fedreland fra politiske busy bodies’ side; motstanden finnes over hele Europa, men er av ulik styrke avhengig av historiske så vel som dagsaktuelle forskjeller nasjonene imellom. Vi gjør så godt vi kan i motargumentasjonen, vi som ikke bøyer nakke og aksepterer det nye tøvet, blant annet forsøker vi omatt og omatt-atte å forklare at det å være nasjonalkonservativ er milevidt fra å være nazist (sic: slike presiseringer er hele tiden nødvendige i og med at brunskvetting er en av våre meningsmotstanderes favoritteknikker), og prøver i det hele tatt å la hevdvunnet folkevett få tilbake sin rolle som kjøl under samfunnsutviklingen trass i de selvbevisste tuklernes stadige forsøk på å endre og «forbedre.» Dette ofte utakknemlige arbeidet er av sisyfos-karakter; ingen vet i hvilken grad det kommer til å bære frukter.

Også andre innser nå at den internasjonale kapitalismens og sosialismens fellesstrategi for å bestemme over folk og land og slik avgjøre hvordan menneskene skal leve sine liv – altså gjennom overstatlige juridiske og politiske direktiver i stedet for innen nasjonalstatenes demokratiske rammer – er en stor fare. Jeg snakker om de sønderrevne restene av den gamle europeiske arbeiderklassen som engang var sosialdemokratiske partiers hovedsakelig velgergrunnlag, men som så ble skjøvet ut i mørket som mindre interessante for «moderne sosialistpartier.» Saken er jo at de nevnte «venstre»-partiene har fått nye jaktmarker, de retter heller sin oppmerksomhet mot såkalt internasjonal solidaritet enn lønns- og arbeidsforhold lokalt, og de er fremfor alt mer interessert i ulike utgruppers kamp for en plass i solen – LGBT-organisasjonenes og flyktningeindustriens stadige mas er lett å tenke på – enn norske og andre europeiske arbeideres vanlige, daglige strev for å ha gode og trygge liv både på arbeidsplassen og hjemme. Arbeiderne ser at de utkonkurreres av lavtlønte andre steder fra i den globaliserte økonomien – enten av slike som har tatt jobbene i hjemlandene fra dem, eller ved at virksomheter av rent bedriftsøkonomiske grunner er blitt «outsourcet» – og selv blir de stående tomhendte igjen. Disse menneskene er de mest direkte taperne når næringslivet internasjonaliseres, når kapital og arbeidstakere får flyte fritt, samtidig som deres nabolag fylles med nyankomne som krever ekstra ytelser fra både NAV og samfunnet for øvrig.

Aksen bemidlede-ubemidlede finnes altså fremdeles og tar opp i seg mye som tidligere lot seg naturlig innplassere langs den gamle høyre/venstre-aksen. Det ligger i sakens natur at mange som slik berøres, føler, snarere enn ser og skjønner, hva det er som foregår; medlemmer av samfunnets stille majoritet er tross alt mer opptatt av å leve vanlige liv med vanlige utfordringer, problemer og gleder enn hva som gjelder narscissistene i de kronisk snatrende klasser. Men ting henger sammenog bemidlet-ubemidlet problematikken er alt annet enn uavhengig av internasjonalist-patriot skillet. Politikk, også økonomisk politikk, har konsekvenser, og noen får føle dem på kroppen. Det er ikke den internasjonale «eliten» som slik straffes.

Kun et samfunn med samholdskraft tuftet på nasjonal tillit mellom borgerne kan i lengden ta hånd om sine vanskeligstilte i et solidarisk vekselspill mellom dem som får til og kan, og dem som bare dårlig klarer seg. Blir det for mange som forsøker å snike i et slikt system støttet opp av tillits-lim, så faller byggverket – les: velferdsstaten – sammen. Nasjonalstaten har i Nord-Europa vist at den makter å skape et bærekraftig samfunn der noen bærer tyngre bør enn andre, men fortsetter likevel fordi de klarer det; under slike forhold kan et genuint «yte etter evne, få etter behov»-samfunn skapes og bevares, for nasjonen har gått inn som et meningsfullt organisasjons- og solidaritetsnivå over familien og klanen. Blir ulikhetene derimot for store etnisk, kulturelt, religiøst og historisk, dersom samfunnet blir for heterogent, da sprekker den tillitsbaserte organiseringen og økonomien, gjerne etter en vaklende overgangsperiode der man ennå en stund later som om alt er ved det gamle, men der færre og færre tror på besvergelsene.

Høyre/venstre-aksen er altså ikke forsvunnet fra de europeiske samfunn, men den er dels svekket, dels forandret. Samfunnskampen er ikke lenger hovedsakelig bilateral eller -polar – jeg ber om å bli trodd på at ordet brukes i strikte ikke-psykiatrisk betydning – men multipolar. Motsetningene er andre og mer komplekse enn før, for alt finnes ikke lenger langs én akse, men fremdeles kan både motstandere og forbundsfeller identifiseres.

Patrioter og nasjonalkonservative av alle de slag, hvori opptatt mange av dem som har lidd økonomiske tap som følge av den pågående globaliseringen, altså de begrædelige, har felles interesser og må finne sammen i motstanden mot globalistene, mot anti-nasjonalistene. Den nye alliansen vil romme folk med tydelig ståsted på den gamle høyresiden innen politikken, jeg er selv blant dem, men like naturlig mange som en gang mente seg å tilhøre venstresiden, men som har opplevd at deres gamle partier – Ap er paradeeksempelet – har forlatt dem. Mye skiller oss, ikke minst hva gjelder økonomisk tenkning, skattepolitikk og kollektive versus individualistiske politiske reflekser, det ville være naivt å innbille seg noe annet, men vi trues alle av den samme faren: den flerkulturelle ødeleggelsen av samfunnenes nasjonale særpreg og derav følgende mulighet for å bygge opp solidariske ordninger på grunnlag av sterkt internt samhold. For nordmenn er det lett å tenke på velferdsstat, nasjonal solidaritet og patriotisme i samme slengen. Vi må nå innse at alle disse sidene ved det norske samfunnet er truet, for de er gjensidig avhengige av hverandre.

Når farlige situasjoner oppstår – og kombinasjonen av masseinnvandring og overstatlig maktovertagelse utgjør en fare for selve det nasjonale fundamentet i vårt land – må velmenende nordmenn innse hvem som er deres venner, og hvem er fiender. Man står sammen med de førstnevnte mot de sistnevnte. I slike baner må vi tenke når valget nå nærmer seg, uansett hvor vanskelig og lite fristende det føles å skulle stemme når ingen riktig gode partialternativer finnes. Vi vet i alle fall hvem som står for det vi ikke ønsker å støtte. Så får vi handle i henhold til denne innsikten selv om noen av oss må holde seg for nesa når valgseddelen droppes i urnen.