Kommentar

Suksessen til Brexit Party var nesten like imponerende som folkeavstemningen. Foto: Henry Nicholls/Reuters/Scanpix

Flere ganger under senere år har jeg opplevd det smått underlige for en samfunnsinteressert nordmann at utenlandske valg og folkeavstemninger har interessert meg mer enn våre egne. Og da refererer jeg ikke til særheter som kirkevalg der jeg ikke kjenner en døyt til kandidatene eller hva de mener om ulike spørsmål, men om ordentlige greier som kommune-, fylkestings- og stortingsvalg. Særlig betatt ble jeg først av britenes Brexit-avstemning i 2016, men også valget av Trump i 2016 gav meg en søvnløs, spenningsfylt og glad natt. Nå nylig (23.-26. mai) har vi så hatt valgene til EU-parlamentet, og igjen er sansene blitt skjerpet og hjerterytmen skrudd opp. For det er ikke småtterier, det som skjer innen europeisk politikk for tiden, og ingen skal fortelle meg at valgresultatene ikke vil få konsekvenser også for oss når bare norske politikere får summet seg og innser hva som via urnene er blitt meddelt deres utenlandske herskerkolleger. 

Da jeg hadde en liten forhåndsgjennomgang av hvilke politiske endringer man kunne forvente i de aktuelle EU-valgene, lot jeg med hensikt være å inkludere Storbritannia i omtalen, først og fremst fordi britene jo hadde bestemt seg for å gå ut av unionen. Imidlertid har det åpenbart budt på store vansker å få «the right honourable members of Parliament» til å forstå at Nei faktisk betyr Nei også i spørsmål om «remain» eller «leave», hvorfor den gamle «leave»-kjempen Nigel Farage igjen slapp det han hadde i hendene og organiserte et nytt Brexit Party for å sikre at man nå endelig måtte sette handling bak ord. Hans initiativ utviklet seg i en takt man nesten skal tilbake til The Big Bang for å finne maken til. Både Brexit-tilhengernes og andre «høyrepopulisters» fremganger på meningsmålingene i forkant av valgdagene i uke 21 fikk alltid «ansvarlige» NRK til å legge ansiktene i særlig alvorlige folder når nordmennene skulle informeres. Man malte opp et bilde av Europa som oste av høyrefrykt og –skepsis; det var «fascistane kjem, no kjem dei!»-stemning i studio. Ingen skulle være i tvil om at fra statskringkastingens lokaler ble kun «true news» formidlet. Herfra skulle man i anstendighet og alvor advare Ola og Kari Nordmann om at nå stod stygge-Adolf ante portas.

Så kom og gikk EU-valgene og de fleste kunne finne noe å glede seg over om man bare gikk til «rett land» etter trøst og oppmuntring; det er gjerne slik når en fasade av profesjonell optimisme skal bevares trass i at hovedbudskapet fra europeiske velgere var langt unna tommel opp-tegnet som den internasjonale «eliten» ville foretrukket. Men selv om man ikke opplevde noen høyrepopulistisk jordskredseier og også andre grupperinger, som diverse grønne partier og EU-vennlige liberaldemokrater, flere steder gjorde det godt, så er det ikke til å komme fra at «nasjonalistene» kom vesentlig styrket ut av mannjevningen. Deres samlede resultat over alle 28 medlemsstater ble i følge NRK 15 % sammenlignet med 10 % ved forrige valg, eller en økning på 50 % i henhold til min matematikk. Følgelig vil de fremover kunne mønstre enda sterkere motstand mot globalistenes forsøk på å lede de uvaskede europeiske masser inn i en «trygg og mangfoldig flerkulturell fremtid», skjønt «de ansvarlige» i Brussel sikkert vil gjøre sitt ytterste for å isolere dem mest mulig, helst fryse dem ut. Hovedtendensen var likevel tydelig: «Ytre høyre» styrket markant sin stilling. Noen særlig informative eksempler på nasjonalkonservative partiers fremgang kan bidra til å gi sammenligningene kjøtt på beina. 

Storbritannia leverte et «one of a kind»-snuteslag til de etablerte partiene, en politisk avklapsing så knusende at jeg ikke kan huske maken. Brexit Party , som altså ble etablert for uker snarere enn måneder siden i protest mot parlamentarikernes manglende evne og/eller vilje til å gjennomføre «leave»-beslutningen fra 2016, ble suverent største parti i De forente kongeriker med nesten en tredjedel av stemmene. På andre plass kom de EU-vennlige liberalerne med en femtedel av den totale oppslutningen fulgt av Labour (14 %), Green (12 %) og – på en historisk dårlig femteplass – Tories med ikke mer enn 8 %. Valgresultatet var et politisk jordskjelv, intet mindre. Vanlige engelskmenn, walisere og andre har gitt en svært klar melding om hvor lite de liker politikernes forsøk på å ignorere deres stemmegivning fra for tre år siden. Det kan umulig bli like lett fremover å hevde i parlamentet at «brexit er for vanskelig til å gjennomføres».

I ledende latinske land som Frankrike og Italia har høyrevinden likeledes vært sterk nok til å påføre de tradisjonelle kristelig-demokratiske og/eller sosialdemokratiske makthaverne smertefulle nederlag. Salvinis Lega samlet over 30 % oppslutning om sin migrasjonsavvisende og EU-skeptiske politikk. Aller mest fantastisk var det at oppslutningen om partiet også i sør, i områder som tidligere sjåvinistisk ble omtalt som «Afrika» av partiets norditaliensk-separatistiske kadre, nå var massiv. Alle de øvrige partiene lå på litt over 20 % eller lavere.

Le Pens Rassemblement National oppnådde rundt 23 % av stemmene ved det franske EU-valget, hvilket rett nok er en svak tilbakegang sammenlignet med tallene fra for fem år siden, men likevel mer enn hva president Macrons parti samlet sammen. Øvrige partier – og disse var det som inntil for få år siden styrte Frankrike – lå klart lenger bak.

Det fantes som ovenfor nevnt – det er tross alt Europa vi snakker om her – betydelige variasjoner fra land til land hva oppslutning angår, med alle de velsignede mulighetene dette innebærer for å vinkle dekningen slik at eget grunnsyn ikke settes i forlegenhet. Nyhetsmedier som TV2 og NRK, som sjelden lar en anledning gå fra seg til å markere hvem som er kloke og gode innen politikken, dvelte lenge ved De grønnes fremganger i særlig Tyskland og Dansk Folkepartis tilbakegang i Danmark; begge deler var uttrykk for at valgene slett ikke var blitt den fremgang for høyrepopulismen i Europa som man hadde fryktet (jo da, nettopp slike ord er det «balanserte» Marienlyst-journalister og deres TV2-«konkurrenter» bruker, og dét med største selvfølgelighet). Greit, slik kan man naturligvis se saken, men man kunne også lagt vekt på Sverigedemokraternas betydelige fremgang i vårt østlige granneland mens Socialdemokraterna gikk tilbake til enda et historisk lavmål, eller hvorfor ikke fokusere på at de høyrenasjonalistiske regjeringspartiene i Ungarn (Fidesz) og Polen (PiS)  fikk hele 51 % og 39 % oppslutning, respektive? De sentraleuropeiske Visegrad-landene fortsetter i det hele tatt å utgjøre et bolverk mot vesteuropeisk lettvinthet og naivitet innen politikken, men dette er et perspektiv som norske medier konsekvent velger å fortie eller fortegne. Ordene man isteden bruker i omtalen av de ulike partigrupperingene og landene, later ingen tvil tilbake om hva som anses for å være verdig og anstendig innen europeisk politikk, mens det øvrige faremerkes for sarte norske lesere, lyttere og seere. Men uansett språklig innpakning forblir hovedfaktum følgende: De nasjonalkonservative kreftene i Europa opplevde en markant fremgang i og med de nettopp avholdte valgene, selv om fremgangen kunne vært enda mer tydelig etter mange utålmodiges mening, særlig i store land som Tyskland og Spania. At Danmark ved valget til Folketinget like i etterkant av EU-valgene tok et stort skritt til venstre, endrer heller ikke dette. Europa er et mangfoldig kontinent, som sagt, og noen land går alltid i utakt.

Visse ikke-europeiske sider ved den pågående nasjonale renessansen fortjener å understrekes. Aller viktigst i sammenhengen var selvsagt valget av Donald Trump til USAs 45. president, en hendelse som har fått folk på venstresiden til nærmest å gå av skaftet uansett om de arbeider i Akersgata, i ledende amerikanske medier eller innen andre deler av det global-liberale etablissementet. For disse menneskene innebar The Donald’s suksess en dobbel uforskammethet, minst, kanskje endog et opprør mot selve naturens orden: Hillary, kvinnen med alle de tidsriktige meningene, tapte, mens hennes rake motsetning, den uavhengige sleivkjeften som hadde «the nerve» til å kritisere mediene og alt det de står for, vant. Det var i sannhet et knallhardt og uventet slag, men kunne kanskje vært utholdelig som en enkelthendelse. 

Etterpå har imidlertid nasjonalkonservative kandidater vunnet makten i flere store, men vidt forskjellige, land som Brazil, Australia og India, stater som internasjonalt er enda viktigere enn de humanitære stormaktene (sarkasmevarsel!) Norge, Danmark og Sverige. Da er det vanskelig å komme fra at her gjør en verdensomspennende trend seg gjeldende, især når altså Europa-valgene gir beskjed om at samme vinder blåser også på vårt kontinent. De skjelver nok aldri så lite i buksene nå, de mange i Brussel og Davos som mener at organiseringen av befolkninger i nasjoner er noe som hører fortiden til, at vi alle burde være kommet lenger enn til noe så primitivt. 

Vi andre som mener det motsatte, altså at nasjoner er «best by test» i menneskenes historie, ser oss nå om etter muligheter til å forsterke de internasjonale tendensene. Særlig ønsker vi at denne nygamle politiske nasjonalismen skal fylle også vårt folk, nordmennene, med selvtillit og optimisme. For det må da være mulig å revitalisere nasjonalkonservativ tenkning også i vårt land, må det ikke? Tidsånden kan da vel ikke stoppe opp ved Svinesund eller i Skagerak slik at fredelige, men litt trege, Kari og Ola Nordmann forblir upåvirket av det som skjer?

Selv ser jeg ingen gode grunner til at Norge skal forbli et evig annerledesland i så måte; tvert imot er det rimelig å anta at nasjonalkonservativ tenkning igjen vil bli en naturlig politisk kjøl under også norsk samfunnsutvikling, kan hende uten at det ens blir særlig snakk om saken. Spørsmålet er mindre om enn når og hvordan skiftet kommer. Selvsagt kreves arbeid og organisering fra vår side for å vinne over ett eller flere av de gamle partiene til et mer nasjonalkonservativt ståsted, eventuelt for å skape noe helt nytt. Førstnevnte alternativ er klart det enkleste; det er vesentlig lettere å endre og forbedre noe som alt finnes, enn stampe noe opp av intet. Men de ovennevnte utenlandske eksemplene viser at også sistnevnte er laseggjørlig, at partier faktisk kan skapes av intet, eksnihileres, og dét i løpet av forbausende kort tid om bare de rette personene tar rett grep og vrir den folkelige frustrasjonen i rett retning. Et vellykket, nytt og dynamisk parti kan da bli resultatet. Likevel: Det finnes gode grunner til at sjeldne fenomener er nettopp sjeldne, og oftest er det best å ha oddsen på sin side under sjansespill.

Også i Norge kan folkelig frustrasjon kanaliseres over i politisk makt i løpet av forbausende kort tid. Det aner meg at vi kan gå inn i spennende tider fremover. Slike er alltid farlige, slik er spenningens vesen, men de er samtidig løfterike. De politisk-tektoniske platene er i ferd med å røre på seg og skli mot hverandre, og da er resultatet vanskelig å forutsi.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her