Kommentar

For nøyaktig ett år siden skjedde det et politisk jordskjelv i Europa. Ved valgene til Europaparlamentet ble Front National det største partiet i Frankrike, og United Kingdom Independence Party (UKIP) det største i Storbritannia. I Danmark gjorde Dansk Folkeparti et godt valg, det samme gjorde Syriza i Hellas, mens femstjernersbevegelsen befestet sin stilling i Italia, noe Sverigedemokratene (SD) også gjorde i vårt naboland.

Politiske bevegelser som er skeptiske eller avvisende til EUs sentralmakt, opplevde altså fremgang. I året som er gått kan vi konstatere at valgene som har funnet sted siden, i stor grad bekrefter den manifesterte EU-skepsisen.

Ved riksdagsvalget i september 2014, økte SD sin oppslutning til 13 %, mens resultatet ved Europavalget var 10 %. Ved parlamentsvalget i Hellas i januar 2015, vant Syriza med en oppslutning på 36 %, mens resultatet ved Europavalget var 27 %. Ved riksdagsvalget i Finland i april 2015, ble Sannfinnene det nest største partiet med en oppslutning på 18 %, mot 13 % ved Europavalget. Partiet var også en stund i regjeringsforhandlinger.

I Storbritannia tok det konservative partiet, som har lovet britene en folkeavstemning om medlemskap i EU, makten alene takket være et brakvalg for et par-tre uker siden.

Mot dette bakteppet ser man nokså klart at de siste dagenes valg i Spania og Polen bekrefter en trend som neppe blidgjør særlig mange i Brussel.

Ved lokalvalgene i Spania på søndag gikk den samlede oppslutningen om de to dominerende partiene – Partido Popular (PP) til høyre og Sosialistpartiet til venstre – ned fra to tredjedeler til halvparten av velgerne. Podemos, som er motstander av EUs sparepolitikk, vant i landets nest største by og økonomiske kraftsentrum Barcelona, og endte nokså jevnt med PP i hovedstaden Madrid. Dette er symbolsk meget viktig, og kan godt peke i retning av enda større fremgang ved parlamentsvalget, som må holdes innen den 20. desember.

Men den klareste bekreftelsen på trenden kommer fra presidentvalget i Polen, som er den største økonomien og folkerikeste staten blant de østeuropeiske EU-landene. Lov og rettferdighetspartiets kandidat Andrzej Duda vant overraskende over den sentrumsorienterte sittende presidenten Bronislaw Komorowski. For EUs apparatsjiker må Dudas parti representere en rød klut, sosialt konservativt, nasjonalsinnet, hardcore katolsk og motstander av europeisk integrasjon som det er. Polen skal ha parlamentsvalg i oktober. Et godt valg for Lov og rettferdighetspartiet der vil kunne sette grå hår i hodet på EU-sentralistene.

The Telegraph bemerker at tilbakegangen for de dominerende partiene i Spania og Polen har skjedd til tross for at begge land i det siste har levert nokså brukbare økonomiske resultater.

In both countries the results came as a surprise. In both, the incumbents delivered reasonable growth.

Men økonomisk vekst kommer ikke alle til gode, og økonomi er heller ikke alt:

What they did not deliver was the sense that they were governing primarily for their own people. They were punished as a result. The people of Europe are indeed voting. Their feelings are clear.

Hvis det er sånn at følelsene begynner å spille større rolle, er det dårlig nytt for folk som EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker, en pampepamp fra et skatteparadis som synes manglende gjennomsiktighet i den europeiske forvaltningen er et gode – hvilket gjør at han aldeles utmerket personifiserer og representerer hele EU-sentralismen.

Den observerte trenden kan altså betraktes som en demokratisk oppvåkning hos de europeiske folkene. De har ikke lenger følelsen av å være herrer i eget hus, og de tror ikke at lederne deres arbeider for deres eget beste. Hvis velgerne skulle sette foten ned for alvor, ville det være fare på ferde for oligarkiet.

Spørsmålet er hvilken defekt oligarkene er hardest rammet av: den ideologiske standhaftigheten eller trivselen i sine privilegerte posisjoner? Hvis det er det siste, vil de kanskje se seg nødt til å dempe den første. I så fall kan det tas som et tegn på at demokratiet virker hvis de samme personene klarer å lime bakenden fast til taburettene mens det politiske jordskjelvet pågår. I sannhet et paradoks.

Det rapporteres om en mer forsonlig tone mellom Juncker og Cameron under deres siste møte. Tilpasningen er kanskje begynt allerede.

Men skjer den i tide? I 2017 skal britene etter planen stemme over EU, og Frankrike skal velge ny president. Marine Le Pen er i siget, og mens EU krangler om fordelingen av menneskene som strømmer over Middelhavet, flyr tiden. Om det på halvannet år skjer større hendelser som terrorangrep eller annet, skjer ikke det nødvendigvis i politisk disfavør av EU-opprøret.