Kommentar

Under julehøytiden «mistet» europeisk politikk ett parlamentsvalg, men fikk samtidig tilført et annet. Begge var såkalte ekstravalg eller nyvalg, altså slike som kommer «utenfor tur,» utskrevet på grunn av en uhåndterlig parlamentarisk situasjon. Denne muligheten finnes i de fleste land, men ikke i Norge. Valget som forsvant, var det i Sverige; situasjonen der var og er såpass underlig at jeg skal la være å si noe om saken. Valget som kom til, vil finne sted i Hellas 25. januar. Det er til den politiske og økonomiske situasjonen der jeg vil knytte noen kommentarer.

Faste lesere vil vite at det ikke er første gang jeg skriver om temaet; ikke minst gjorde jeg det her. Helt siden finanskollapsen i 2008 har økonomien i Hellas vært i dyp krise og det samme har politikken. Tilliten til samfunnssystemet er minimal selv til et Middelhavs-land å være. Lønninger og pensjoner er for vanlige folk redusert med rundt en tredjedel. Arbeidsløsheten er på en dryg fjerdedel, men med enda flere ledige blant de unge. Helsevesenet halter. Kriminaliteten er betydelig. Folk har en nagende og trolig berettiget følelse av at statens maktorganer – politiet og andre – ikke sørger for borgernes sikkerhet. Sistnevnte poeng henger sammen med det store innslaget av illegale immigranter som finnes i Hellas – hvor mange vet ingen, men rundt 10 % av landets totalbefolkning på 12 millioner er et typisk anslag – og som bidrar vesentlig til utryggheten i hverdagen og til den svarte økonomien. Dette underkommuniseres massivt i internasjonale mediers rapportering der «hatkriminalitet mot utlendinger» er det dominerende fokus i den grad man nevner slike spørsmål overhodet, men grekerne selv merker problemet på kroppen. De sliter, og slitet er ikke mindre nå enn for få år siden da den europeiske oppmerksomheten rundt krisen var større og snakket gikk hett i mange land om en eventuell «grexit,» altså en gresk uttreden av EUs monetære og andre økonomiske strukturer og kanskje til og med av EU selv.

Den konkrete foranledningen til det greske nyvalget nå var at storkoalisjonen mellom Nytt Demokrati (ND; grekernes Høyre oversatt til norske forhold) og PASOK (Hellas’ Arbeiderpartiet) ikke fikk tilstrekkelig støtte i den lovgivende forsamlingen for valg av NDs Stavros Dimas som president selv om han var den eneste kandidaten. Prosedyrene er kompliserte, men enkelt sagt ble parlamentet oppløst for å sette fart i prosessen; konstitusjonen krever at det skal finnes en president som formelt statsoverhode.

Det helt dominerende spørsmålet i gresk politikk under de siste årene er og forblir imidlertid et annet: Skal man akseptere innstramningspolitikken som foreskrives grekerne av den internasjonale Troikaen – altså representantene for EU, Verdensbanken og Den europeiske sentralbanken – eller skal man på et eller annet vis nekte, kanskje rive Hellas løs fra eurosamarbeidet og iallfall søke nye gjeldsforhandlinger med utenverdenen, en mulighet mange grekere insisterer på fortsatt må finnes trass i klare nei fra kreditorene. Skal man rett og slett slutte å betale det man skylder og reetablere gresk økonomi med drakmer som ny-gammel og separat valuta; er noe slikt gjennomførbart i en økonomisk tett sammenfiltret verden? Både på venstre- og høyresiden forholder man seg på ulikt vis til disse spørsmålene som også kan formuleres på følgende måte: Skal man fortsette med nedskjæringer styrt fra utlandet eller skal man satse på en annen og mer nasjonal vei ut av uføret? Kampen om Hellas reflekteres i svarene som gis.

På venstresiden er Syriza det dominerende partialternativet for dem som ikke vil kutte mer. Denne «Koalisjonen av radikale venstre» er satt sammen av et drygt dusin ulike organisasjoner som neppe har mye mer til felles enn et allment venstre-lenende politisk perspektiv (men varierende fra trotskister til euroskeptiske sosialdemokrater) og den før nevnte nok er nok-holdningen til de økonomiske nedskjæringene. Uansett så har Syriza vokst mye under den politisk-økonomiske krisen, først og fremst ved tilsig av velgere som har forlatt PASOK, og de ligger nå an til å få minst en tredjedel av stemmene ved valget og bli det klart største partiet. De vil sikkert bli store, større enn ND som i dag innehar lederposisjonen, men det fortoner seg usannsynlig at de skal kunne få en egen majoritet, selv med de 50 ekstrasetene i parlamentet som gis i styringstillegg til største parti.

På høyresiden er det to partier som sier klart nei til den nåværende samarbeidslinjen med Troikaen, nemlig Gyllent Daggry og ANEL. La oss se litt på begge.

Gyllent Daggry, det mest høyreradikale av de store greske partiene, er blitt bekjempet på nær sagt alle måter som tenkes kan under også foregående år. De fleste parlamentsmedlemmene så vel som øvrige innen partiledelsen er arrestert anklaget for å bidra til vold og for å stå bak en ulovlig organisasjon, men om – og i så fall når – sakene kommer opp for retten, forblir usikkert. Hvordan det voldsomme trykket og politiaksjonene mot toppsjiktet innen Gyllent Daggry vil påvirke oppslutningen om partiet ved januarvalget, er usikkert selv om meningsmålingene tyder på en viss tilbakegang. Min hjemmelsmann i landet forteller at folk ikke sier rett ut hva de mener lenger, man holder synspunktene for seg selv i langt større grad enn før, for ingen vet hvem som lytter og hva konsekvensene kan bli av å ha «feil» oppfatninger i politiske spørsmål. Meningsmålingene blir dermed upålitelige, omtrent på samme måte som de har vært det for Sverigedemokraterna her oppe i nord.

Utvilsomt er det derimot at vanlige grekere, som jevnt over har like lite sympati for nynazistiske tanker og organisasjoner som det nordmenn har, reagerer negativt på den udemokratiske forskjellsbehandlingen og forfølgelsen som blir Gyllent Daggry til del. Vold har vært en del av gresk politikk lenge, og den går slett ikke bare ut over folk på venstresiden. Man spør dessuten seg selv og andre: Alle politikerne som i årevis har hatt sugerørene sine langt nede i den greske statskassen, og som har beriket seg i utallige halvlovlige, kvartlovlige og det som verre er transaksjoner både før og etter at Hellas sluttet seg til eurosamarbeidet, hvorfor blir ikke de straffeforfulgt? Hva med selveste «capo di tutti capi,» Georgios Papandreou, den foreløpig siste i den suverene lederklanen innen PASOK, men som nå har startet en ny sosialdemokratisk partivariant for å distansere seg fra krisen: Er han uten skyld? Ikke i folkets øyne, og enda en gang knyttes nevene i bukselommene på gatene i Athen og andre byer. At fraværet av likebehandling – ja, alminnelig fairness – bidrar til radikalisering på den greske høyresiden, forekommer meg åpenbart.

ND var det statsbærende borgerlige partiet som, sammen med sosialdemokratene, i grekernes øyne bar det innenlandske hovedansvaret for den økonomiske nedturen fra 2008 av. Partiet ble rett nok ikke oppslutningsmessig desimert som PASOK ble det, men støtten sank sterkt og også en organisatorisk avskalling fant sted, blant annet ved at det nye partiet ANEL ble etablert. Sistnevnte partinavn betyr noe sånt som «Uavhengige grekere» og politikken deres er sentrert rundt gresk-nasjonale, patriotiske verdier, men med hovedkonklusjonen overfor utenlandske kreditorer at nok nå er nok. Man vil ikke lenger la vanlige, hederlige grekere bære byrdene for berikelsen den politiske overklassen, «kleftes» (tyvene), har nytt godt av, og nekter å betale det de ser som andres gjeld. Man vil ha tilbake det som på godt norsk heter sjølråderetten over eget land, hvilket også innebærer at man ikke aksepterer at det samme landet flømmes over av uønskede utlendinger.

ANEL er et høyrenasjonalt parti som samtidig legger avstand til nasjonalsosialistisk ideologi og historie på en helt annen måte enn Gyllent Daggry gjør det, og ingen bestrider da heller ANELs rett til å fungere trygt innenfor det lovliges grenser slik disse defineres i Hellas. Partiet vil ha et selvstendig og uavhengig Hellas utenfor Troikaens rekkevidde, enten nå en slik stat blir fattigere eller rikere enn tilfellet er i dag. Fattig er én ting, det har grekere vært før, men ufrihet vil man ha seg frabedt. For å si det mildt, så preges ikke holdningen til de økonomisk sterke statene innen Troika-samarbeidet og EU – i særdeleshet til Tyskland – av medgjørlighet eller kompromissvilje.

ANEL er lite med bare 12 representanter i parlamentet før dette nå ble oppløst. Kanskje vokser de ved valget, men oppslutningen kan også bli mindre, og i så fall ligger ikke sperregrensen på 3 % langt unna. Partiet representerer imidlertid etter mitt beste syn i dag det mest naturlige alternativet for dem som hverken vil ha sosialistisk eller kapitalistisk globalisme, men som samtidig vil markere avstand til alt som smaker av nyfascistisk ideologi i gresk tapning.

Hva blir valgresultatet? Om få dager vet vi svaret, skjønt de økonomiske og politiske følgene, både for Hellas og EU, kan forbli uklare lenge; politikere har en egen evne til å endre både mening og kurs straks de får ferten av makt. Meningsmålingene hittil er bare klare på én ting, Syriza vil gå frem og bli det største partiet. Trolig vil det bli et flertall i parlamentet for partier som har forpliktet seg på ikke å akseptere den fra utlandet styrte innstramningpolitikken, men som hva alt annet angår vil være en blanding av hummer og kanari.

Det nye flertallet vil måtte klare å enes om en president og en iallfall noenlunde felles politikk må utmeisles. Vanskelig blir det helt sikkert, kanskje umulig. Det mest realistiske resultatet – bedømt i forkant av valget, det skal presiseres! – ser ut til å være en økonomisk sett pragmatisk venstre/høyre-koalisjon med et kraftig Nei til ytterligere forverring av folks levestandard som viktigste felles ståsted. Mot dem, støttet av EUs og verdensøkonomiens tyngste skyts, står tilhengerne av fortsatt innstramningspolitikk i henhold til Troikaens krav.

En annen måte å se det greske skismaet på er som en kamp mellom patrioter og globalister. Legger man dette perspektivet på saken, kan Hellas’ politiske krise og valg ha fremtidig informasjonsverdi også for andre europeiske land.

Les også

-
-
-
-