Kommentar

Når jeg tenker på den politisk-økonomiske krisen i Hellas, dukker et bilde av Sisyfos opp i hodet. Myten forteller at denne kongen av Korint – byen ligger på landtungen mellom det nordlige fastlandet og halvøya Peloppones, altså der de to hoveddelene av Hellas er bundet sammen – oppførte seg alt annet enn anstendig, hvilket til sist resulterte i straffarbeidet forbundet med hans navn. Etter å ha opptrådt grådig, brutalt og uærlig i levende live var ikke Sisyfos snauere enn at han lurte også dødsguden Thanatos da denne kom for å hente ham; han fikk til og med lenket guden fast så han ikke kunne utføre oppdraget sitt. Krigsguden Ares (Mars i romersk terminologi) kom etter hvert sin kollega til hjelp, fikk befridd Thanatos og sendt Sisyfos ned til dødsriket der han etter endt liv rettelig hørte hjemme. Men den slue kongen gav seg ikke og klarte nå å føre selveste Hades bak lyset: Konen gjennomførte ikke de forskrevne ofringene, klaget han, og kunne han ikke bare få reise kortvarig tilbake en siste gang for å bringe orden i sysakene før han returnerte for godt? Permisjon ble innvilget, men Sisyfos holdt ikke sin del av avtalen. Det endte med at enda en gud, Hermes denne gang, måtte tvinge ham tilbake til dødsriket. Nå var det slutt på tålmodigheten og forhandlingsviljen, og som straff fikk Sisyfos et evighetsarbeide. Han skulle rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nesten hadde lykkes, braste steinen ned igjen, og så var det bare å begynne på nytt. Det var et meningsløst og evig slit.

Man kan sikkert ha synspunkter på steinrulling som straffemetode – antikkens Hellas var arnestedet for mye, men ikke for moderne kriminologiske tanker om tilgivelse og rehabilitering – men hvis det er feil mann som må rulle stein, da blir det urettferdig. De moderne grekerne mener de nå straffes for noe de ikke har gjort; det var de rike politikerne, de fleste av dem for øvrig godvenner med EU-pamper i også andre land, som beriket seg på ulike tvilsomme måter etter Hellas’ inntreden i Euro-sonen ved årtusenskiftet, ikke den menige greske arbeider, funksjonær og pensjonist. Kleftes (tyver) var de, politikerne, en del av det internasjonale kleptokratiet. Det har de styrende for øvrig nesten alltid vært, mener man på gaten i Athen, og heller ikke de seneste generasjonene av maktmennesker er å regne som annet enn det evige forræderiets barn, Efialtes’ etterkommere. Folkene i toppen av samfunnspyramiden er eksperter på spillet rundt tjenester og gjen-tjenester som gagner dem selv, men også politikere og forretningsfolk i andre land, inklusive det økonomisk mektige Tyskland (jamfør Siemens-skandalen), har dratt nytte av virksomheten. Pengene er i all hovedsak forsvunnet ned i politikernes og de økonomiske bakmennenes lommer, sier menigmann, men ennå er ingen fra denne herskerklassen dømt til være seg steinrulling eller annet. I stedet reposisjonerer de seg, sosialisten Georgios Papandreou er erkeeksempelet, for på nytt å kunne bryte overflaten i det plagete landet når høvet måtte by seg.

Den jevne greker må derimot rulle stein i fjellskråningen, oppover og oppover, uten antydning til bedring i den nasjonale økonomiske situasjonen selv om offentlige lønninger og pensjoner nå er redusert med en tredjedel (min sykehusansatte venn i Athen har 40 % lavere lønn) og arbeidsløsheten er vokst til rundt 50 % blant ungdommen, 25 % totalt. Det går med andre ord bare dårligere og dårligere for folk flest – økonomisk, sosialt og hva den voksende kriminaliteten angår – samtidig som krav om ytterligere innsparinger er det eneste de får høre fra de internasjonale långiverne: Kutt mer, enda mer slik at penger gjøres tilgjengelig til neste avdragstermin! Det er i sannhet «life on the edge» de nå lever i Hellas. Tålmodigheten er slutt, tilværelsen føles som en håpløs og ydmykende blindgate.

Skal man da la tyske, nederlandske og andre nord-europeiske skattebetalere ta regningen for det som er en håpløs samfunnsorganisering i et sør-europeisk land? Jeg har stor forståelse for manglende vilje til å gjøre så, også utenom argumentet om at andre mer eller mindre fallerte økonomier (Spania, Portugal, Italia og snart også Frankrike kan nevnes; påstanden om forbedringer der i det siste tar jeg med en stor klype salt) straks vil følge etter med krav om «lettelser i antrekket» dersom Hellas innrømmes grid for mislighold av egne finanser. At det var en gigantfeil å la politisk integreringsvilje innen EU trumfe økonomisk edruelighet da man i sin tid etablerte Euro-samarbeidet og lot som om nasjonaløkonomiene sto på like fast grunn i nord som i sør, er åpenbart. Dét er likevel noe annet; nå er situasjonen som den er, og de lånte pengene må enten tilbakebetales eller erkjennes som tapt.

Ser man krisen fra de steinrullende grekernes perspektiv, så er en avklaring på den ene eller andre måten for lengst overmoden; man kan ikke holde på i det uendelige med mislighold etter mislighold, brutt tidsfrist etter brutt tidsfrist, tilstanden er så deprimerende at den går ut over langt mer enn betalingsevnen. Som man sier på kansler Merkels og finansminister Schäubles språk: «Lieber ein Ende mit Schrecken als ein Schrecken ohne Ende.» Dette gjelder uavhengig av hvordan det foreløpig seneste kappløpet mot „deadline“ som vi nå i dagene står midt oppe i, ender.

Kravet om å få en slutt på galskapen rettes enda mer til de egne politikerne enn de utenlandske finansielle og politiske formynderne i EU, Den europeiske sentralbanken og andre institusjoner. Hvis långiverne ikke gir etter, hvilket intet tyder på, så må man enten akseptere total utenlandsk overtagelse av gresk økonomisk råderett og nye runder med nedskjæringer, «austerity measures,» eller så må Hellas forberede en snarlig grexit, en uttreden av Euro-samarbeidet og eventuelt også av EU om så blir nødvendig. Dette er de to hovedmulighetene. Man kan ikke late som om uendelige «forhandlinger» (les: utdragne greske tiggerier om bedre betingelser) vil føre frem; dette har vært forsøkt om og om igjen, men har ikke ledet til noe.

Trer Hellas ut, vil det i praksis være like med en erklæring om at de er statsbankerott. De kan da innføre sine egne penger igjen, de gamle drakmene, men disse vil være lite eller null verdt i utlandet. Importen av varer til Hellas vil skrumpe brått og alvorlig inn, for grekerne vil ikke ha hard valuta å betale med. Samtidig vil innenlands virksomhet, ikke minst jordbruk, reise seg av asken. Folk må ha noe å leve av og i alle land til alle tider lærer nød naken kvinne å spinne. Turismen vil blomstre, for Hellas vil igjen bli et skammelig billig ferieland. Uttreden vil altså for grekerne bli en hestekur uten like, men fortoner seg likevel som mer og mer sannsynlig. Samtidig vil en slik ikke-løsning av samarbeidsproblemer europeiske nasjoner imellom være en knust rute i fasaden på EU-drømmeslottet som er skapt; de mange fusjonsfantastene i Brussel vil forsøke alt før de innrømmer en slik fiasko.

I Hellas snakkes det nå mer og mer om at et nyvalg er nødvendig for at folket skal kunne bestemme retningen fremover. Syriza vant siste valg, men fremholdt da at de ikke ville akseptere innsparingskravene fra EU samtidig som de heller ikke ville trekke Hellas ut av Euro-samarbeidet; den kombinasjonen ser nå ikke ut til å være mulig. Hovedspørsmålet ved et eventuelt nyvalg blir derfor: Skal man akseptere fortsatte «austerity measures» eller skal man forlate Euro-sonen og velge en nasjonal vei? Grekerne står igjen overfor Odysseus’ valg mellom Skylla og Kharybdis. Men det er dette som står til buds, alternativene er fiktive. Både folket og politikerne må omsider realitetsorienteres.

Noen prinsipielle sider ved den aktuelle greske krisen fortjener større oppmerksomhet enn er blitt viet dem. Mens materialister på både høyre og venstresiden har sett økonomi som et grunnfjell for politisk styring og endringer, altså at politikken i betydelig grad kan reduseres til økonomi, eksemplifiseres i dag det motsatte i Hellas: Psykologien, hvori opptatt tillit eller mistillit mennesker imellom, stikker dypere, er et viktigere lim enn økonomi for samholdet i samfunnet. Man fristes til å omskrive til sin motsetning et av presidentkandidat Clintons berømte utsagn fra 1992-valgkampen: «It’s not the economy, stupid;» iallfall om man setter inn et «only» etter negasjonen. For Hellas og grekerne er nå ved å komme helt ned på grunnfjellet, til der bare samhold lokalt og innen den egne nasjonen gir kraft til å stå imot elendigheten.

I dette perspektivet er den store og likevel stadig voksende populasjonen av innvandrere i landet, vurdert til rundt 10 % av en totalbefolkning på noe over 10 millioner og mange av dem illegale, et økende problem hva både økonomi og kriminalitet angår. Denne glohete poteten vil imidlertid globaliseringstilhengerne med maktbase i Brussel overhodet ikke ta i når Hellas-krisen diskuteres.

Det siste poenget jeg ville ta opp, er en lite omtalt side ved det nåværende styret i Athen. Den dominerende partneren i den greske regjeringen, Syriza, er et såkalt venstreparti eller snarere en koalisjon på venstresiden. Det er de som hittil har pukket på at det er mulig å unngå de verste nedskjæringene i blant annet vanlige folks pensjonsavtaler samtidig som Hellas får nyte godt av andre Euro-lands økonomiske styrke; denne muligheten må man nå fortelle velgerne ikke er realistisk. Å underslå de grimme realitetene vil være grav venstrepopulisme. Syriza er for tiden avhengige for flertall i parlamentet av en samarbeidspartner på høyresiden, ANEL, et lite, nasjonalkonservativt parti som er helt uten populismefakter. Felles for Syriza og ANEL er at begge fronter et gresk-patriotisk perspektiv på de aktuelle konfliktene; de nekter å gi etter for innsparingskravene fra Troikaen, altså Den europeiske sentralbanken, EU og Det internasjonale pengefondet.

Er dette et eksempel på nye allianser som vil komme til å dominere fremtidig europeisk politikk? Vil vi på den ene siden få se sementert en koalisjon av høyre-venstre globalister som representerer de nåværende maktstrukturene innen EU og politikken generelt, i Norge Høyre og Arbeiderpartiet, men som støter an mot folkelig motvilje målbåret av nasjonale partier som krysser de tradisjonelle grenselinjene mellom høyre og venstre? Vil høyre-venstre (globalister) stå mot høyre-venstre (patrioter)?

Det ser unektelig slik ut. Vi går definitivt spennende tider i møte på vårt gamle kontinent. Sjansene er store for at de ikke blir fredelige og heller ikke behagelige. At den nye demokratiske krisen flammer opp nettopp der demokratiets vugge i sin tid sto, befester hos alle historieinteresserte inntrykket av at vi står på randen av noe skjellsettende.

Mest lest

Meyer på jordet