Hellas kan utløse en krise i Europa som kan true hele EU-prosjektet, i det minste planene om en fordypning av samarbeidet i retning av en europeisk forbundsstat under tysk ledelse.

De planene, som bla EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker, er en ivrig tilhenger av, kan i løpet av kort tid fremstå som en illusjon.

EU kan ikke gjøre som før – fortsette fordypningen som før. Nå er det svakhetene i selve strukturen som kommer til syne.

Meanwhile, in Athens, the levels of hatred towards the Euro-establishment from supporters of the “No” side are remarkable; it is hard to see how any meaningful negotiations will ever be possible if Syriza remains in power. For all of those deluded Europhiles who believed that enforcing an artificial, imperfect currency on 19 different, divergent nations was a good idea that would help bring about peace, friendship and prosperity, the events of the past few weeks have surely been devastating.

For det første har EU vist at det ikke kan håndtere en venstreorientert, nasjonalistisk regjering. EU forstår ikke at nasjonale hensyn kan trumfe overnasjonale. Når Tyskland sitter som den sterkeste kan det utløse nasjonalisme som gir motsetningene et helt annet forløp enn de ellers kunne hatt. Det virker som om det er slike krefter i sving, med nasjonalisme på begge sider. Bildzeitung arrangerte folkeavstemning blant sine lesere om grekerne fortjente mer tyske skattekroner. Gjett riktig svar!

hellas.tsipras
Foto: EU og den indre eurokjerne hadde ikke sett for seg at en regjering kunne opptre så «hensynsløst» som den greske. Da Tsipras reiste hjem og tillyste folkeavstemning ble de tatt på sengen. Samtidig følte de seg personlig sveket og ydmyket. «Hvem tror disse grekerne at de er egentlig?» var stemningen. Men man skal ha svært dårlig kjennskap til europeisk historie og Hellas for ikke å forstå hva kommandoene fra Brussel og Berlin har gjort med grekerne. Tsipras visste hva han hadde å spille på og da han ble presset gjorde han det. At EU sentralt ble så outraged sier noe om måten de driver politikk på. De er fremmed for, eller forstår ikke at politikk kan drives på en annen måte enn den blodløse konsensus de praktiserer. Welcome to the real world.

En høyreorientert regjering ville aldri hatt en sjanse til å utrette det Syriza har klart. Men EU var sårbart for en venstreorientert. Den hadde nasjonal oppbakking og var uhemmet nasjonalistiske, slik venstresiden i Norge var under folkeavstemningene om EU. «Brussel» utløser noen sterke motkrefter i visse land med lang kolonial fortid, som Norge og Hellas. Folk liker ikke å bli tråkket på. At det er venstresiden som er katalysator for slike nasjonale følelser er interessant. Det er mer stuerent enn om det er høyresiden. Men de er nasjonale uansett.

ANNONSE

Lanseringen av eurounionen i 2001 var hasardiøs, selv under de beste forhold. Men i stedet for å fokusere på svakhetene har EU trodd at man kan løse dem ved retorikk.

Som Allister Heath skriver: Man trodde at bare godviljen var der ville euroen skape fred, fordragelighet og velstand. Man ignorerte at Europa består av nasjoner med helt ulike tradisjoner og økonomier. Når krisen inntraff tok tyskerne frem ordensreglene. En union med så forskjellige økonomier kan ikke være en one size fits all.

Det er lett å fokusere på Hellas og den situasjonen de har satt seg i. Men EU burde være mer opptatt av forstå hva som brakte Hellas opp i dagens situasjon, og mindre opptatt av å ha rett.

Ellers kan det være at det blir grekerne som får rett.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629