Nytt

Telegraphs Ambrose Evans-Pritchard forteller samme story som New York Times: Eurogruppen skjerpet torsdag 25. juni kravene til Hellas, uten å nevne gjeldslette. Utad fremstilte man det som at Hellas ikke hadde vist tilstrekkelig vilje til å være imøtekommende.

Alex Tspiras sa det slik til sine nærmeste medarbeidere: – Jo mer vi beveger oss mot dem, jo lenger trekker de seg unna.

Konklusjonen var klar: Europagruppens ledende land ønsket Hellas ut.

Hvis man da ikke tillegger tyskerne og de andre i eurogruppen et ønske om å ydmyke og påføre grekerne smerte. Det daværende finansminister Ianis Varoufakisk kalte «fiscal waterboarding».

Så irrasjonelt opptrer neppe politikerne. Men EU-lederne drev et skittent spill. De forsøkte å hindre IMF å offentliggjøre rapporten som ga grekerne rett: Gjelden var uoverkommelig. Hellas var dømt til å bli en gjeldsslave i generasjoner.

Kombinasjonen av strengere krav til Hellas og hemmelighold av rapporten kan bare bety én ting: Hellas skulle ut.

Det er viktig å ha denne historikken med seg når man skal forstå det som skjedde.

Ultimatum

Det var fredag 26. juni – samme dag som Tunisia-massakren – at Tsipras samlet sine nærmeste rundt seg i 25 etage på et hotell i Brussel. Møtet var så lukket at de måtte legge fra seg mobiltelefonene.

As Mr. Tsipras paced and listened on the 25th floor of the hotel, his top aides argued that neither Germany nor the International Monetary Fund wanted an agreement and that they were instead pushing Greece into default and out of the euro.

Kvelden før hadde Tsipras møtt ledelsen for eurogruppen og spurt Angela Merkel om mulighetene for gjeldslette. Han fikk blankt avslag.

The night before, at a meeting of eurozone leaders at the European Union’s headquarters, Mr. Tsipras had asked Chancellor Angela Merkel of Germany about including debt relief with a deal, only to be rebuffed again.

Da var det Tsipras ble tvunget til å erkjenne at det ikke var noen løsning. De andre ville ha Hellas ut.

This is going nowhere, the 40-year-old Greek leader said in frustration, according to people who were in the room with him. The more we move toward them, the more they are moving away from us, Mr. Tsipras said.

Spør folket

Hva kunne Hellas stille opp med? Det  var da Tsipras kom opp med forslaget om folkeavstemning om en uke over tilbudet fra eurogruppen. EU forsøkte igjen å fremstille det som om grekerne var utakknemlige og uansvarlige, at de var umedgjørlige. Både New York Times og Ambrose Pritchard Evans forteller noe helt annet. De forteller om et EU som driver systematisk dobbeltspill for å kjøre et annet medlem i senk. De behandlet Hellas som en fiende.

But a close look at the events of the last week — based on interviews with some of the participants and others briefed on the discussions — reveals an accumulation of slights, insults and missed opportunities between Greece and its creditors that led the prime minister to conclude that a deal was not possible, regardless of any concessions he might make.

Styrestil er blitt vane

Denne behandlingen av Hellas – ikke bare Syriza-regjeringen – er noe grekere har fått med seg. Trolig også mange andre. Disse skjebnessvangre ukene vil bli gransket nøye. Vi snakker om skjebnetid for Europa og EU. Man lurer hvordan det er mulig å drive politikk på en så utspekulert måte. Manipulasjon synes å ha gått dem i blodet.

Det lover ikke godt for EUs fremtid. Denne styrestilen kalkulerer med at de alltid vil vinne. Til slutt. Som i en Hollywood-film. Da Tsipras gjorde det uhørte, trappet EU-lederne opp retorikken. EU-parlamentets leder Martin Schulz satt mandag på en pressekonferanse og benektet at han hadde sagt at grekerne hadde forspilt retten til å bruke euro, og at regjeringen burde skiftes ut. Reuters gjentok sitatene.

Prokuratorknep

EU forsøkte å rive vekk grunnlaget for folkeavstemningen ved å si at det grekerne ble bedt å stemme over – innstrammingstiltakene fra EU – ikke lenger gjaldt siden Hellas ikke innfridde sine forpliktelser til Pengefondet 30. juni.

Tilbudet sto ikke ved lag, så grekerne stemte over noe som ikke fantes. Ikke rart at den tyske finansminister Wolfgang Schäuble ble fremstilt som Dracula som sugde grekernes blod.

A pedestrian looks at a poster depicting German Finance Minister Wolfgang Schauble and reading "5 years he drinks your blood, tell him NO", ahead of a controversial bailout referendum, on July  2, 2015. The Greek government led by Prime Minister Alexis Tsipras is fiercely campaigning for a 'No' vote, believing rejecting the bailout conditions would strengthen its hand in negotiations with creditors. Greece's radical left government suggested it would resign if it fails to get its way in a make-or-break referendum on July 5 that could decide the country's financial future.. AFP PHOTO/ Louisa GouliamakiLOUISA GOULIAMAKI/AFP/Getty Images

En folkeavstemning ble fremstilt av EU som noe uanstendig, i landet som er demokratiets vugge. Norske politikere og medier har kastet seg på fordømmelsen. Det sier noe at man fullstendig har mistet orienteringssans, historisk og kommunikativt. Grekerne forsto selvfølgelig hva som ble sagt, og det er neppe tvil om at det var denne behandlingen som var medvirkende til et så solid nei. På et eller annet punkt slutter folk å bry seg om konsekvensene av å stemme mot makten.

Tatt på sengen

Hvilke krav var det eurogruppen stilte. Her har Evans-Pritchard flere detaljer, og de er «grusomme»:

This ultimatum came as a shock to the Greek cabinet. They thought they were on the cusp of a deal, bad though it was. Mr Tsipras had already made the decision to acquiesce to austerity demands, recognizing that Syriza had failed to bring about a debtors’ cartel of southern EMU states and had seriously misjudged the mood across the eurozone.

Instead they were confronted with a text from the creditors that upped the ante, demanding a rise in VAT on tourist hotels from 7pc (de facto) to 23pc at a single stroke.

Creditors insisted on further pension cuts of 1pc of GDP by next year and a phase out of welfare assistance (EKAS) for poorer pensioners, even though pensions have already been cut by 44pc.

They insisted on fiscal tightening equal to 2pc of GDP in an economy reeling from six years of depression and devastating hysteresis. They offered no debt relief. The Europeans intervened behind the scenes to suppress a report by the International Monetary Fund validating Greece’s claim that its debt is «unsustainable». The IMF concluded that the country not only needs a 30pc haircut to restore viability, but also €52bn of fresh money to claw its way out of crisis.

Maktskifte?

Ikke noen regjering kunne leve med slike krav, og slett ikke en venstreorientert. Var hensikten å fremprovosere et maktskifte i Athen?

Evans-Pritchard mener at Tsipras tillyste folkeavstemningen fordi han var sikker på å tape. Da kunne han kaste kortene med ren samvittighet og la opposisjonen gå med på ydmykende krav.

Det lyder ikke helt overbevisende. Tsipras og Varoufakis drev kampanje for fulle mugger. De ville vinne.

Men de hadde kanskje en illusjon om at de med en overbevisende seier ville stille sterkere i neste forhandlingsrunde, og at de kanskje kunne få med seg de andre debitornasjonene – Italia og Spania?

Det slo ikke til. Det finnes sympati for grekerne i Italia og Frankrike, men ikke så sterk at de vil utfordre Berlin og forbundsfeller.

Hvorfor smilte da Tspiras så strålende onsdag etter møtet i eurogruppen?

Obama mot Merkel?

Kan det ha vært fordi Obama har inngått en allianse med Frankrike mot Tyskland om å få situasjonen under kontroll, dvs. gjøre noe med sparepolitikken?

Men da kommer Washington på kollisjonskurs med Berlin. Reglene skal følges. Det skal ikke gjøres unntak.

Italias Matteo Renzi støtter en slik linje:

The Franco-American push is backed by Italy’s Matteo Renzi, who said the eurozone has to go back to the drawing board and rethink its whole austerity doctrine after the democratic revolt in Greece. He too now backs debt relief.

Det vil være et opprør mot Angela Merkel, Schäuble og Nederland.

Det finnes ikke noe tegn på at de er ved å komme på andre tanker.

Yet 15 of the 18 governments now sitting in judgment on Greece either back Germany’s uncompromising stand, or are leaning towards Grexit in one form or another.

..

Mark Rutte, the Dutch premier, spoke for many in insisting that the eurozone must uphold discipline, whatever the financial consequences. «I am at the table here today to ensure that the integrity, the cohesion, the underlying principles of the single currency are protected. It is up to the Greek government to come up with far-reaching proposals. If they don’t do that, then I think it will be over quickly,» he said.

Politikken ligger fast. Hvis Obama forsøker å få skuta til å endre kurs, var dette et svar også til ham.

Verden ser annerledes ut fra Washington. Hvis Obama skal gjøre noen forskjell må han forstå konfliktlinjene i dagens Europa. Det er det mye som tyder på at han ikke gjør.

Ulike forståelser

Partene snakker ut fra ulike premisser, og de snakker forbi hverandre. Det fremkaller frustrasjon og sterke følelser.

The two sides are talking past each other, clinging to long-entrenched narratives, no longer willing to question their own assumptions.

En grexit vil bli dyr, men det er småpenger mot hva en oppløsning av EU vil koste, også sikkerhetspolitisk.

The result could be costly. RBS puts the direct financial losses for the eurozone from a Greek default at €227bn, compared with €140bn if they bite the bullet on an IMF-style debt restructuring.

Trussel innenfra

EU lever med en motstander i øst som har sprengt sikkerhetsordenen som ble bygget etter annen verdenskrig. Forstår ikke EU-lederne at Hellas-krisen truer ordenen innenfra?

But that is a detail compared with the damage to the European political project and the Nato alliance if Greece is thrown to wolves against the strenuous objections of France, Italy and the US.

It is hard to imagine what would remain of Franco-German condominium. Washington might start to turn its back on Nato in disgust, leaving Germany and the Baltic states to fend for themselves against Vladimir Putin’s Russia, a condign punishment for such loss of strategic vision in Greece.

Store ord, men «alt» er i bevegelse, og lederne ser ikke ut til å vite hva som skjer eller hvor de vil. Eurokrisen er først og fremst en test for Tyskland som ledernasjon i Europa. Det ser allerede ut som om Frankrike spiller annenfiolin. Det kunne være Hollande fant sin rolle i å utfordre tysk dominans. Det vil igjen åpne noen gamle konfliktlinjer i Europa, som det europeiske prosjekt skulle skrinlagt for godt. Antiamerikanisme er heller ingen ukjent størrelse, heller ikke i Tyskland.

 

 

http://www.nytimes.com/2015/07/03/business/dealbook/hopeful-start-to-greek-debt-negotiations-quickly-soured.html?_r=0

 

http://www.telegraph.co.uk/finance/economics/11724924/Europe-is-blowing-itself-apart-over-Greece-and-nobody-can-stop-it.html?WT.mc_id=e_DM29865&WT.tsrc=email&etype=Edi_FAM_New&utm_source=email&utm_medium=Edi_FAM_New_2015_07_08&utm_campaign=DM29865