Kommentar

En fugl flyr nær statuen av Alexander den Store i Thessaloniki 29 september 2018. Foto: Yiannis Kourtoglou/Reuters/Scanpix

Utover sommeren i år kom flere meldinger i ulike norske medier om at krisen i Hellas var over. Allerede ved Sankt Hans-tider var E24 ute med å kunngjøre nettopp dét, og av NRK fikk vi vite at «Eurogruppen hyller «historisk» avtale med Hellas».

Dette lyder jo fint, for hvem kan være mot at kriser går over? Skjønt sjelden har det vært mer betimelig å spørre som Supertramp gjorde en gang på 1970-tallet: «Crisis? What crisis?» Snakker man i sammenhengen utelukkende om økonomi og gjeld, som mange har for vane, eller trekker man inn også mer kilne nasjonale kvalitetsparametere som befolkningens allmenne livsvilkår, inklusive deres opplevelse av utrygghet og manglende tillit til staten, spørsmål om innflytting og utflytting samt mye annet som helst bør inn i totalligningen når spørsmålet om krise eller ei skal vurderes? Og hvis det virkelig er sant at krisen, alternativt en av dem, er over, for hvem er himmelen nå blitt gresk skyfri og blå? Hvem er det som eventuelt merker at «nu går alt så meget bedre»?

Avblåsingen av krisen sommeren 2018 gjaldt ganske riktig økonomiske forhold slik mediene fremstilte det, i alle fall i hovedsak, markert og til og med feiret ved at toneangivende europeiske finansministere fattet er formelt vedtak om å gi Hellas et økonomisk håndslag på 15 milliarder euro i forbindelse med at det åtte år gamle kriseprogrammet for landet nå ble avsluttet. Pengene skulle, nær sagt som vanlig, benyttes til nedbetaling av gjeld hos blant andre Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ECB), så da vet vi dét. I tillegg fikk Hellas ti års forfallsutsettelse på visse lån, skrev E24, samt diverse andre lettelser. Men deretter skulle landet igjen selv få bestemme over sin finansielle politikk, ikke lenger være under administrasjon av Troikaen, altså IMF, ECB og EU-kommisjonen. Tro det den som vil.

De fete kattene øverst i hierarkiet ytret mange vakre ord i sakens anledning som vanen er i slike sammenhenger. «Dere greide det,» skrev EU-president Tusk liksom-begeistret på Twitter (når man er blitt riktig stor, er kvitring nå den foretrukne ytringsmåten, later det til), før han la til: «Gratulerer til Hellas og landets folk for å ha avsluttet programmet med finansiell støtte». Mario Centeno, Portugals finansminister og lederen av eurogruppen, sa det på følgende måte: «For første gang siden 2010 kan Hellas stå på egne ben». Stemmer dette? La meg først og fremst formidle et gresk perspektiv på krisen eller krisene, for Hellas er et land som står meg svært nært selv i sin moderne, skakkjørte utgave, men jeg vil også antyde noe om hva bakgrunnen kan ha vært for slik «rundhåndet» støtte til grekerne fra deres europeiske alliansepartnere.

Klassekampen hadde en etter min mening innsiktsfull gjennomgang av den økonomisk-politiske siden ved sommerens gresk-europeiske hovedbegivenhet. Tittelen «Forlater Hellas på bunn»gav konklusjonen, hvilket helt stemmer overens med mitt inntrykk. Blant grekere jeg kjenner, finnes ingen som har annet enn hånlig latter til overs for «krisen er over»-flaggingen. De ler uglad og skjønner ikke at vettuge, ærlige mennesker, hvis det nå overhodet finnes sånne i ledelsen for det europeiske unionsprosjektet og i de ledende avisene, kan påstå noe som så massivt motsies av de daglige erfaringene til dem som står midt oppe i elendigheten. Virkeligheten må tydeligvis underordnes de politisk-ideologiske målene som omfavnes av de europeiske bossene, ellers slår drømmeslottet sprekker.

For økonomisk og annen elendighet finnes fremdeles blant menig mann i Hellas, derom kan det ikke herske tvil. I løpet av de siste årene er statspensjonene redusert med en tredjedel og intet tyder på at de igjen skal stige; staten og futen drar inn penger der de kan, og pensjonister er vesentlig lettere å ha med å gjøre i så måte enn drevne politikere og folk i toppen av næringslivet. For sammenligningens skyld skal nevnes at literprisen på bensin i Athen har ligget rundt 1,6 euro i sommer mens gjennomsnittlig melkepris på supermarkeder i Athen er 1,2 euro, så vi snakker ikke om noe førhistorisk prisnivå selv sammenlignet med norske forhold. Mange alminnelige mennesker lever fra hånd til munn nærmest bokstavelig, og dersom noe uventet og utrivelig inntreffer – aller verst: sykdom – så går de under. Gal diagnostikk og ditto behandling på grunn av manglende betalingsevne hos den syke og dennes familie forekommer hele tiden. Mennesker fortviler over situasjonen, og med all mulig grunn. Ingen bedring er å spore for den jevne greske mann og kvinne hva dette angår, det er sannheten. At arbeidsløsheten er gått marginalt ned fra skyhøye nivåer (angivelig nå for første gang på lenge under 20 %, men selvsagt høyere blant ungdom), får ingen til å danse i gatene. Hellas’ økonomi har skrumpet mens statsgjelden ennå er høyt der oppe et sted, så enorm at mange både greske og internasjonale økonomer sier at den umulig kan nedbetales på «normal» måte. Men en nedskriving, enn si sletting, av gjelden er like politisk umulig som før.

Jeg ønsker ikke å gjennomgå på nytt grekernes og andres skyld i at det ble som det ble, hverken grekernes kreative bokføring forut for inntreden i EU og euro-fellesskapet eller hvorvidt man fra EUs side egentlig «hjalp» Hellas for derigjennom å redde sine egne (hovedsakelig tyske og franske) banker og bedrifter, men vil i stedet se litt på andre elementer i landets kroniske krise, elementer som kan sammenfattes i ordene «tillit» og «demografi». Hva skjer med befolkningsutviklingen? Hva er hendt med tilliten menneskene i mellom og overfor dem som styrer greske finanser og politikk?

Når man snakker med grekere om stoda, hører man mye bitterhet overfor særlig tyskerne (igjen: Vi lar ligge i hvilken grad dette er berettiget), men sannelig er omtalen av egne «fat cats» enda mer full av forakt. Ord som «kleftes» (tyver) og «efialtes» (opprinnelig navnet til forræderen fra Thermopylene. for to og et halvt tusen år siden, men nå et allmennord hvis betydning også inkluderer oppgitthet over uorden, sosialt kaos og alt fra trafikkork til manglende køkultur) svirrer fort i luften når frustrasjonen luftes over hvordan anstendige borgere behandles. Respekten for politikerne er ikke det spøtt bedre enn før, og da skal man være klar over at grekerne (kanskje ved siden av italienerne og russerne) fra gammelt av er europamestere i politikerforakt. Slik kronisk manglende vertikal tillit  er nødt til å ha funksjonelle konsekvenser i et samfunn.

Oppførselen til den nåværende regjeringen har bidratt til å holde forakten oppe og har endog gjort den mer uttalt, i alle fall blant dem på den politiske høyresiden. Tsipras’ venstrekoalisjon (Syriza) vant et valg på å være høye og mørke overfor EUs långivere, hvoretter de umiddelbart gav etter straks de vel var installert i regjeringskontorene. Nødvendig eller ikke nødvendig: Slike politiske u-svinger kan ikke annet enn skape avsky for dem som karrer seg frem til maktposisjoner, og i tillegg kommer så en hel del annet også, inklusive korrupsjon og nepotisme, som jeg velger å la ligge. I sum gjelder følgende: Har det skjedd endring i folks respekt for og tillit til de egne politikerne under de siste ti årene, så heller til det verre enn til det bedre. Akkurat det sier ikke så rent lite i et land som Hellas.

Som mange europeiske nasjoner, ikke minst i den tidligere så frodige Middelhavs-regionen, opplever også samtidens Hellas en stadig demografisk forskyvning: Den opprinnelig greske befolkningen blir eldre mens det i yngre aldersklasser tynnes i rekkene. Det er flere grunner til dette.

Grekerne føder for få barn. Forklaringene er helt sikkert mangslungne, men det allmenne mismotet og mangelen på tillit til fremtiden og staten bidrar i hvert fall ikke til å høyne antallet barnefødsler. Dessuten gjelder at bokstavelig talt hundretusener av unge grekere er flyttet ut til andre europeiske land, Amerika og Australia, og typisk er det de best utdannete og initiativrike som drar. Dette er en ond spiral som bidrar minst like mye til totalkrisen som den økonomiske miseren gjør det; heller ikke grekere lever av brød alene. Skjønt selvsagt henger de to sammen, også ved at utflyttingen av dyktige unge gjør det ytterligere vanskelig å «produsere seg ut av krisen» hvis nå dét skulle kunne bli mulig under en eller annen fremtidig «boom» som kunne dra også Hellas med seg. I stedet for en positiv sirkel får man en negativ ditto; at forholdene er ille, gjør at de blir enda verre.

Den demografiske balansen og økonomien påvirkes også begge av det stadige migrasjonstrykket utenfra. Ingen vet riktig hvor mange de er, de illegale, men vi snakker iallfall om hundretusener, og mange kommer seg ikke videre til et mer og mer restriktivt Europa som heller ikke er glad for å få slike inn i landet. De er en stor politisk og økonomisk belastning, men de skaper også økt kriminalitet og utrygghet som adderes til alt det andre den kontinuerlige krisen består av. Grekerne knytter nevene i lommen og mumler seg imellom om «lathro metanastes,» smuglermennesker, men kan ikke si slikt høyt, for da kan de pågripes og dømmes for hatkriminalitet. Også på dette området er Hellas blitt en del av det politisk korrekte Europa, og heller ikke her passer frihetselskende grekere som ser sitt land gå i stykker, helt inn.

Jeg vet ikke hvordan krisen kommer til å ende i Hellas, men jeg vet iallfall at den ikke er over i og med det som er skjedd i sommer. Utviklingen der de siste ti årene er bare trist. Den har klassiske, tragiske undertoner som jeg ikke ønsker å vanne ut med lettvint optimisme. Landet er bare ett av flere europeiske stater med ærerik historie som har trådt alvorlig feil, og som enn så lenge viser liten vilje til selv å ta hånd om egen skjebne stilt overfor et truende fremtidsbilde. Det vil ta tid å bygge opp igjen det som er ødelagt. Om viljen finnes, gjenstår å se.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her