Kommentar

På mitt arbeidssted, det nye gigantsykehuset i Oslo, skjer det hele tiden og i økende takt endringer på alle nivåer, fra de mest overordnede ned til dem som direkte påvirker den enkelte arbeidstagers daglige virke. Beslutninger om nye tiltak fattes av ledelsen og meddeles gjennom en strid strøm av e-poster, dokumenter og møter ned gjennom den vertikale, rigide organisasjonsstrukturen til de endelig når de arbeidende hoder og hender.

Fagfolkene merker både direkte og indirekte de stadige prosessene og endringene – du all verden som vi merker dem – og pasientene merker dem: Mindre nyttig arbeid blir gjort.

Noen av oss forsøker å meddele uenighet på ulike måter både hva gjelder mål og midler. Ledelsen blir ikke glad for slikt, de setter ikke pris på motstand, på å bli forstyrret av dem som vet hva arbeidet krever og innebærer, og svarer verbalt så vel som på andre måter. En gjenganger er anklagen om at ”medisinere er ikke endringsvillige.”

Det er noe underlig ved denne påstanden, synes jeg og vi, noe uhistorisk og grunnleggende feilaktig. Mange yrker er radikalt forandret de siste tiårene, og legeyrket er definitivt ikke blant dem som har gjennomgått de minste endringene; dette vet både vi og ledelsen. Når ny innsikt, nye metoder, nye medisiner kommer til, er gode leger svært raske til å ta nyvinningene i bruk, og ofte – men ikke alltid – lever pasienter lenger og bedre som følge av det. Slikt er fremskritt. Om noen stritter imot, så er det gjerne byråkrater og andre som blir sittende med regningen; også det er forståelig.

Problemet er bare at langt fra all endring resulterer i fremskritt, uansett hvor populært kampropet ”change” måtte være i samtiden. Ikke bare vi som har medisinsk bakgrunn, vet at de aller fleste mutasjoner – altså endringer, for det er det ordet betyr – er av skadelig natur, enten de nå skjer i menneskets arvestoff eller er av kulturell, yrkesmessig eller politisk natur.

Om man lar systemet passe seg selv, er muligheten betydelig for at seleksjonen vil fjerne de mange og skadelige forandringene mens de få nyttige vil øke i frekvens fordi de gir en fordel, forhåpentlig uavhengig av om vi snakker om nukleinsyreforandringer, teknologiske eller sosiale nyvinninger.

Hva skjer når man mer eller mindre avskaffer seleksjonstesten (”survival of the fittest”) og erstatter den med politisk-ideologisk motiverte beslutninger om hva som MÅ være best i henhold til en overordnet plan? Min hensikt her er ikke å snakke humanbiologi – det kan eventuelt komme ved en senere korsvei – så la oss begrense oss til samfunnsendringer, eller sosiale mutasjoner om man vil, og hvordan de vurderes og kvalitetssikres. Og la oss like godt eksemplifisere med to riktige magnumhendelser fra egen verdensdel: De demografisk-kulturelle endringene i Europa fremkalt av masseinnvandringen fra MENA (Midtøsten og Nordafrika) og forsøket på å skape et finansielt mer slagkraftig og homogent Europa med én felles valuta, euroen.

Det skal straks innrømmes at en vesentlig forskjell finnes mellom de politiske hendelsene og biologiens mutasjoner: De førstnevnte er ikke ”blinde”, de er tilkommet ikke gjennom slump slik genetiske mutasjoner er, men fordi ”the powers that be” synes de representerer forbedringer. I alle fall gjelder dette innføringen av en europeisk sentralbank og felles valuta. Hva innvandringen fra MENA angår, så er bakgrunnen mer uklar, i det minste for meg. Delvis har den vært bevisst og økonomisk så vel som politisk motivert (man trenger slett ikke sysle med Eurabia-konspirasjoner for å hevde dette), men delvis så har den også ”bare skjedd” i et uforutsett omfang og langs ruter som neppe var planlagt. Åpnes sluser, så kan man ikke forutse alle detaljer i flommen, selv om man jo kan være rimelig sikker på at det blir vått, svært vått.

Med slike menneskeskapte mutasjoner – villede forandringer gjennomført av formentlig kompetente personer i det godes tjeneste i henhold til en plan – skulle man kanskje tro at sjansene var store for at de treffer riktig, at de bringer mer godt enn vondt med seg. Men hvor sikker kan man egentlig være på politikernes klokskap og treffsikkerhet i så måte?

Mitt svar, for hva det nå er verdt, er at det kan man overhodet ikke være sikker på. Historiens landevei er bestrødd med vrakgods av det underligste og mest mangslungne slag, inklusive en del av planøkonomisk type, men vrakgods er det og bevis på politikernes og byråkratenes manglende evne til å forutse fremtiden er det. Også på den måten er de ytterst menneskelige. God hensikt garanterer ingenlunde godt resultat.

Vi kan jo bare trekke fram fra glemselen vår egen historie om den gang en ”forutseende utenriksledelse” skulle sørge for å gi beskjed i tide om militær fare igjen truet landet, slik at vi da skulle kunne ta rev i seilene og hasteoppbygge et nesten nedlagt forsvar for å stå imot angrep. Man nektet å se faresignalene, nektet å innse at fredspolitikken var feilslått. Ikke engang natten til 9. april 1940 klarte den samme utenriksledelesen, hvis formodete forutseenhet vi altså var prisgitt, å se at avgrunnen åpnet seg. Politikere er mye, men bedre spåmenn enn vanlig folk er de ikke.

Hva skjer i dag i Europa? Økende problemer med fremmedkulturell innvandring møtes ikke med strengere innvandringskontroll, men med å svinge pisken over de skeptiske innfødte; man fortier og fornekter det folket ser med egne øyne og forordner i stedet mer av den opprinnelige politikken for slik å tekkes ”det internasjonale samfunnet”. Rotten søreuropeisk økonomi med svimlende lån og fallende kredittverdighet er ikke primært et anliggende som Hellas, Italia, Portugal og Spania selv skal ordne opp i, hvor smertefullt det enn måtte være, i første omgang ved å nedskrive innenlandske verdier (devaluering) og slik komme i gang med nedbetalingen av iallfall deler av lånebyrden. I stedet tilbys (påtvinges?) landene nye gigantlån samtidig som krav fremmes om enda tettere europeisk integrasjon både politisk og økonomisk; igjen skal man løse problemet med mer av det samme følgende en slags anti-homeopatisk doseringslogikk som man bare blir stående målløs overfor. Utopien er viktigere enn realitetene og må for all del ikke betviles. I praksis: Nord skal betale for sør; etikken krever det.

Det er denne utkoblingen av resultatkontroll når man har introdusert endringer, som jeg reagerer på og finner ulogisk, farlig. Stundom behøves endringer også av politisk natur, enten det nå gjelder organiseringen av medisinske tjenester, behovet for arbeidskraft og demografisk mobilitet eller økonomisk organisering innen Europa; ingen frisk samfunnsorganisme kan forbli statisk. At man prøver å introdusere nye strukturer og prosesser som man mener representerer forbedringer, er altså i prinsippet utmerket, iallfall om det skjer langsomt og forsiktig og i henhold til folkets vilje. Faren oppstår når man kobler ut seleksjonen for det som er bra – i økonomisk sammenheng kan man godt kalle det markedsmekanismen, i politisk sammenheng skulle det være folkeavstemninger og valg – på grunnlag av en politisk-ideologisk overbevisning om hvordan ting BURDE være.

Da begår man kardinalfeilen å slutte fra BØR til ER, og større feil kan knapt gjøres når man styrer og steller med komplekse vurderinger og hendelsesforløp. De som gjør det, er i sitt hjerte utopikere, ikke realister. Å tro at man ikke trenger stadig etterkontroll, realitetsprøving, av hvordan konsekvensen av beslutninger faktisk ble, er overmot, og hybris er farlig. Slike ledere kan vi ikke holde oss med, verken på foretaksnivå, på nasjonalt nivå eller i det store, internasjonale spillet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-