Sakset/Fra hofta

Vi ser nærmest daglig nyhetsbulletiner fra Hellas der folkets dype frustrasjon over det økonomiske og politiske forfallet fremgår med all mulig tydelighet. Skjønt det dreier seg om ser mer enn frustrasjon: Folk er fortvilte. De fattige blir fattigere og det som inntil nylig var middelklasse, mister den økonomiske grunnen under føttene; arbeidsløsheten er nå på 21% (blant ungdom nærmere 50%) og en tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Særlig pensjonister rammes i henhold til det urgamle takseringsprinsipp at man helst tar pengene fra dem som ikke makter å sette seg til motverge eller gjemme noe unna. Den greske økonomien er allerede redusert med 13% siden 2008 og beregnes å skrumpe med ytterligere 7% under resten av 2012.

Nye greske lån i utlandet (såkalte redningspakker; fremforhandlingen av dem avsluttes typisk bare timer før fristen) betinget i stadig strengere offentlige nedskjæringskrav avløser de gamle ettersom disse forfaller. Vi er vitne til en stat med skrumpende økonomi og samtidig bibeholdt skyhøy lånebyrde, noe som turde være en sikker kombinasjon for å fremkalle økonomisk og til sist allmenn samfunnsmessig katastrofe.

Parallelt med de nye låneopptakene gjennomføres massive oppkjøp av dyre kapitalvarer, ikke minst forsvarsmateriell, i toneangivende långiverland som Tyskland og Frankrike. Dette skjer i henhold til gamle avtaler som man ikke tillates å gå fra, men som det mistenkes iallfall delvis ble til ved hjelp av en god porsjon korrupsjon. Grekere flest nærer i øyeblikket nærmest total mistillit til egne myndigheter (respekten for dem har aldri vært stor, men nå er det verre enn noen gang), og de tror heller ikke representantene for EUs maktelite vil Hellas vel. Verken de førstnevnte eller de sistnevnte tiltros å kunne sette inn økonomiske tiltak som virkelig vil hjelpe nasjonen.

På toppen av den økonomiske miseren finner vi altså en dyp generell tillitskrise i Hellas. Landet forsøkes satt under politisk så vel som økonomisk administrasjon av EU. Det er ingen overdrivelse å si at tragedien er langt mer nærværende i landet enn demokratiet er det i øyeblikket, for nå å sammenligne forholdet til to gamle greske oppfinnelser. Man merker historiens vindsus over utviklingen, og vinden er kald.

Vi hører også om andre land som ser ut til å følge i Hellas’ fotspor; om helt utfor stupet gjenstår å se. De har alle brukt mer penger enn de hadde. Det slår meg at det gjemmer seg en enkel, men generell, lærdom i dette som man stort sett skygger tilbake for å ta innover seg, konsekvensene er for store og truende. Det er i dette perspektivet at ordene i tittelen skal forstås og gi mening.

De siste tiårene har vi i de europeiske velferdssamfunnene opplevd en massiv økning i offentlige utgifter samtidig med en markant bedring av folks levestandard. Dette har skjedd mens produktiviteten i næringslivet har økt betydelig, ingen tvil om saken, men dessverre er det ikke helt slik at vi har tjent alle pengene (eller produsert alle godene) før vi brukte dem. Ikke minst hva pensjonsforpliktelser angår er dette tydelig: Våre foreldres pensjoner og sene helseutgifter ble betalt av vår generasjon, det forutsettes at våre barns generasjon skal gjøre det samme for oss, og så videre fremover. Tanken på at man skal spare fra eget yrkesaktivt liv til å klare seg når man ikke lenger klarer seg, for å uttrykke det tilsiktet paradoksalt, at man altså skal følge prinsippet om å tjene først og bruke siden, er forlatt. I stedet satser man på at hver ny generasjon skal være tallmessig større enn den forrige og produsere mer; det er slik man skal kunne betale for gildet. At vi i Norge i tillegg har Statens pensjonsfond utland, er selvsagt en ekstra bonus og en trygghet, men heller ikke 3 tusen milliarder kroner er så mye å leve av dersom ikke den kontinuerlige produksjonen av varer og tjenester holder et høyt og økende nivå, tilstrekkelig til å møte de økende kravene. For folk blir flere og flere, vi blir eldre og eldre og man kan gjøre mer og mer for å holde liv i oss etter yrkesaktiv alder.

Det er dette jeg refererer til som såpebobler i tittelen, inflasjonen av behov og forventninger som må imøtekommes av en enda større inflasjon i økonomien. Man ser vakre fargemønstre i såpebobler når man blåser dem opp, de kan bli forbausende store og holde seg flyvende en god stund, men til sist sprekker de.

Den nåværende globale utviklingen er ikke bærekraftig, såpass skjønner man om man reflekterer over de demografiske, økologiske, økonomiske og politiske utviklingslinjene. Verdens befolkning (i øyeblikket 7 milliarder) øker med en ny milliard mennesker hvert 13de år og har gjort så lenge nå, og det er de minst ressurssterke (svarende til befolkningene i Afrika og Sørasia) som står for økningen (se også ”Hvor mange og hvor?”). Tradisjonelle kulturelle så vel som økonomiske lokomotiver for menneskehetens utvikling som Europa og Japan opplever samtidig nullvekst eller negativ økning i innbyggertallet, i alle fall hva den etnisk egne befolkningen angår.

Det kan ikke fortsette slik, i alle fall ikke om verden skal forbli noenlunde gjenkjennbar sammenlignet med tidligere. Grensene for massemigrasjonen er alt revnet ved Middelhavet og i noen grad også ved Autralias nordkyst og USAs sørgrense. Millioner av afrikanere og asiater forsøker på alle mulige måter å få foten innenfor i Europa, Amerika og Austalia for å få del i velstanden der. Som gruppe betraktet klarer de bare dårlig å bidra til økonomien i sine nye hjemland. Uforholdsmessig mange blir nettomottagere av velferdsgoder.

Den sosiale samholdskraften blir satt under sterkt press gjennom denne folkeflyttingen hvilket er av største betydning, men ikke mitt poeng i denne sammenhengen. Derimot ønsker jeg å legge vekt på to forhold: At den nåværende utviklingen ikke er bærekraftig på bakgrunn av den totale økologiske situasjonen, og at den heller ikke er det dersom velferdsstaten skal beholdes.

Overbefolkningen som nå foregår globalt, skaper med nødvendighet mindre friområde per hode. Det er enkelt og udiskutabelt, vi har her å gjøre med et nullsum-spill, og vil man bevare mer urørt eller i alle fall ubrukt natur, så må man snart nå en ”steady state” tilstand hva befolkningstilvekst angår. Bryr man seg ikke om dette poenget, så kan man fortsette mer eller mindre som før en stund til, men å bare stikke hodet i sanden og ikke se utfordringene, det er strutsens vei. Problemet forsvinner ikke at seg selv, det ”går seg ikke til”, i alle fall ikke med bibeholdt relativ størrelse mellom de ulike folkegruppene.

Man kan tro mer eller mindre på menneskeskapt global oppvarming – spørsmålet er politisk betent – men uansett befinner vi oss nå i en situasjon der vi forbruker klodens ressurser av fossilt brennstoff langt raskere enn de fornyes. Jo flere mennesker, desto større energibehov og –forbruk. Man kan drømme om fusjonsenergi og mye annet, men det ligger ikke i kortene at slikt (eller trygg fisjonsenergi) skal bli tilgjengelig i overskuelig fremtid. Nåsituasjonen er igjen ikke bærekraftig. Vi kan ikke late som om vi kan bringe mange milliarder nye mennesker opp på et vestlig forbruksnivå, enten nå CO2-utslippene forbundet med en slik utvikling ville bli massivt skadelige eller ikke.

En stadig økning av befolkningen, slik det skjer i Afrika og Sørøstasia, er altså av rent økologiske grunner ikke bærekraftig. De langsiktige økonomiske konsekvensene av en slik utvikling er selvsagt vanskelige å overskue, men perspektivet fortoner seg skremmende. Hvilke relativt kortsiktige økonomiske konsekvenser vil en fremskrivning av nåværende utviklingstendenser lede til?

Mens man tidligere lot som om masseinnvandringen til Norge og Europa innebar en økonomisk vinn-vinn situasjon, ser man stadig oftere nå at selv politikere innrømmer at utviklingen er ved å true velferdsstaten slik vi kjenner den. Befolkningens økende normallevetid og bedre muligheter for med dyr, medisinsk intervensjon å holde folk i live lenger øker presset på systemet fra den opprinnelige befolkningens side, mens innflytting fra fremmede kulturer av et stort antall mennesker som ikke klarer seg selv, skaper ytterligere belastninger. Kun et enda større og mer effektivt fremtidig næringsliv kan betale for disse utgiftene, og det ser ikke ut til at kontinuerlig teknologiforbedring er i stand til å svare opp mot dette behovet lenger. Da oppstår en diskrepans som i løpet av ganske kort tid vil bli avslørt for det den er: Ikke bærekraftig utvikling, et samfunn som prøver å låne seg til velstand, men der fremtiden ikke kan levere lenger. Såpeboblen sprekker eller luften går ut av ballongen. Den allmenne enigheten om å overforbruke og stole på at inflasjonen gjør tilbakebetalingen i fremtiden lettere, vil bli avslørt for det den er: Et hybris-preget håp om at treet skal vokse inn i himmelen. Det skjedde aldri før, og det kommer ikke til å skje denne gangen heller.

Ingen vet når tilliten synkront forlater markedet, når de mange samtidig begynner å gjøre oppmerksom på at de økonomisk-politiske keiserne er nakne. Det er noe uavvendelig over dette som stemningsmessig bringer tankene hen til de gamle greske tragediene. Oidipus kjente spådommen om at han kom til å drepe sin far og ekte sin mor, og prøvde som best han kunne å unngå skjebnen, men forgjeves. Innerst inne vet vi at bobleøkonomier sprekker til slutt, i alle fall at de vil skrumpe igjen etter årtier dominert av inflasjon, men vekstideologien er så inngrodd i oss at ingen våger å innrette samfunnet etter andre prinsipper.

Ingen kan leve varig på lånte midler, hverken fra andre i samtiden eller fra fremtidige generasjoner. Selv ikke økonomier smurt av fossilt brennstoff kan klare evig vekst. Det burde være unødvendig, nesten for trivielt å regne å påpeke dette, men ikke desto mindre velger man stort sett å se en annen vei og plystre enda en optimistisk melodi. Vekstkurver har det til felles med trær at de ikke går inn i himmelen.

De som påpeker det uholdbare i den nåværende utviklingen, blir i blant kalt dystope og apokalyptikere. Det er begge gode, gamle greske ord som også tragedie og nemesis er det. Slik sett er det en viss språklig-historisk ironi over anklagene, som også over det faktum at grekerne går først i løypa.

Jeg håper inderlig de klarer å stoppe før stupet, med eller (mest sannsynlig) uten andres hjelp. For når vekstindikatorene generelt begynner å peke nedover og dette allment erkjennes, da blir det riktig uhyggelig for oss alle. Et oljefond vil langt fra være tilstrekkelig til å sikre oss mot internasjonale nedgangstider.