Kommentar

Det gjelder selvfølgelig det aller meste mellom himmel og jord at bestandigheten er tidsbegrenset – blant annet var det innen sang- og musikkbransjen noen som for en tre-fire tiår siden fremholdt med betydelig pasjon at skigarder «aaaldri [kan] vare evig» – men jeg velger altså å ta for meg ballonger. Slike har betydelig symbolverdi og dessuten fysisk-eksistensielle egenskaper som gjør dem velegnet som metaforisk utgangspunkt for forsøk på å beskrive og forstå livet og tilværelsen. De har en slem tendens til å forsvinne opp i det blå intet over oss, i alle fall de riktig gilde av dem som er fyllt med helium. Dessuten er det vesentlig vanskeligere å få dem blåst opp enn tømt, de sprekker til de mest upassende tider og selv når luften forlater dem ad naturlig vei, så tenderer de mot å fyke av gårde i uforutsigelige retninger og med et lydbilde som minner om fysiologiske gassutslipp av en ganske annen natur.

Hva i Herrens navn er det artikkelforfatteren snakker om her, spør seg trolig leseren, hvor vil han? Jo, vi skal ta for oss noen av de utallige inflasjonsfenomene som moderne samfunn forutsetter, fenomener som man gjennomgående, og praktfullt feilaktig, later som har evighetskvalitet.

Tydeligst gjenkjennes dette i den økonomiske politikken. Økonomien skal vokse, forventer man, vokse inn i himmelen og gjerne tvers igjennom denne ut i noe ukjent som er uendelig stort, flott og bestandig. Om stilt til veggs med kritiske spørsmål, så bedyrer de optimistiske selgerne av planer og drømmer at det selvsagt ikke er riktig dette de mener, man mener det ihvertfall ikke sånn, men like forbasket ligger den naive utviklingsoptimismen under og ulmer. Fremtidstroen gjelder både for den hovedsakelig kapitalistiske, sterkt vekstorienterte verden som vi er en integrert del av, men sannelig også for den sosialdemokratiske interne organiseringen av utgifter og inntekter i det norske samfunnet. Se bare på våre romslige pensjons- og trygdeutbetalinger: De hviler på prinsippet om at økonomien skal bli større og større etter som tiden går; pensjonene til dem som i dag arbeider, skal i morgen betales av deres barn eller andre unge som kommer flyttende hertil annetsteds fra. Pensjonister og mottakere av ulike trygdeytelser forutsettes altså ikke som prinsipp å leve på midler de selv har spart sammen under sin yrkesaktive tid – disse midlene brukes på annet vis, blant annet til å betale for dagens gamle og trygdede – men i stedet av overskuddet som morgensdagens arbeidstakere formodes å generere. Intet av dette henger på greip med mindre økonomien – totalproduksjonen av varer og tjenester i samfunnet – stadig øker. Man forutsetter med andre ord en slags ballongkvalitet, en utvidelse av det økonomiske livet tilnærmet ad infinitum. Tro det den som vil.

Ikke minst mange som forventer seg «gratis penger» ved å spille på børsen, ser ut til å ligge under for vrangforestillingen om at markedet, inklusive børsene, bare skal vokse og vokse. De gjør det en stund viser erfaringene, men så sprekker ballongen eller den slipper iallfall brått ut betydelig med økonomisk luft. Igjen står småsparere som trodde seg å skulle få sin andel av den «evige» merverdiøkningen, men som i stedet ble skuffet som småsparere gjerne blir når de forsøker seg på smartness. Min medfølelse med dem som ikke vinner i pyramidespill, er begrenset.

Forestillingen om en evig økende økonomi trives godt sammen med tilsvarende tro på fortsatt stigende gjennomsnittlig levealder – i form av friske ekstra leveår, naturligvis – samt en økende totalbefolkning i verden så vel som på vårt lille område av den, altså i Norge. Særlig ledende Oslo-politikere er søte i sin stolthet og glede over byens vekst. Flere er bedre later det til, og dét med automatikk, i alle fall må man for all del ikke ta til orde for å bremse eller stoppe utviklingen. En viktig flik av forestillingen bygger på tesen om den økende humane mobilitets velsignelse, helst slik at alle skal kunne reise hvorhen de vil, dit de mener seg å ha det best, og endatil mens CO2-utslippene reduseres. Fysikken i slikt må man nesten være politiker for å klare å forestille seg; jeg kan det iallfall ikke. At velferdsforbedringen oppnås for andres regning når en person reiser fra fattigdom i Afrika til et trygdeliv i Norge, anses det for uforskammet eller ondsinnet å påpeke. Verdens goder skal nemlig fordeles jevnt utover, mener man, uten hensynstagen til hvem som i sin tid skapte dem. Vi er vitne til en global gjenoppvekking av det gamle sosialistiske «yte etter evne, få etter behov»-prinsippet der fokus på å yte for lengst er overskygget av retten til nyting.

Det skal ikke stor tenkning til omkring relevansen av høyre-venstre aksen innen ovenstående problematikk for å innse at bærekraftperspektivet vektes ulikt avhengig av politisk ståsted. Samtidens mange grønne grupperinger rundt omkring i Europa bejubles og omfavnes av store deler av venstresiden, mens man til høyre i det politiske landskapet ikke bare mistror dem, men også helst ser bort fra økotenkning. Det første skjønner jeg, gitt de grønnes naivisme, det siste ikke. Men at det skal være venstresidens representanter som bemektiger seg retorikken rundt nødvendigheten av bærekraft som overordnet politisk prinsipp, mens såkalt konservative neglisjerer denne dimensjonen, det er slett ikke rimelig om man går til røttene av sammenhengene, om man altså er virkelig radikal i analysen. Det har heller ikke alltid vært sånn.

En moderne konservativ tenker som legger stor vekt på oikos-perspektivet (oikos = hjem eller husstand; oikofobi er et fint og sarkastisk ord for den selvforakt, til og med det selvhat, som gjennomsyrer store deler av vestverdenen) ved menneskelig livsførsel, er Roger Scruton. Hans tankeunivers er vel verdt å besøke både én og flere ganger og av mange grunner, men i denne sammenhengen tenker jeg mest på boken How to Think Seriously About the Planet: The Case for an Environmental Conservatism fra 2012. Det lokale forvalteransvaret som kloke, balanserte mennesker legger for dagen, er sentralt i Scrutons tenkning omkring bærekraft. Man kan ikke bare produsere seg ut av alle problemer ved å bli enda større, enda effektivere. En Høyre-norsk omtale av boken finner du her. Man kan være enig eller uenig i mye av det Scruton fremholder, men i hovedsaken er det åpenbart at han har rett: En ny konservativ økologisk tenkning omkring bærekraftproblematikken vil tvinge seg frem. Området er alt for viktig til å overlates til liksom-økologer med minst én fot solid plantet i restene av den venstretenkning som fremdeles har hegemonisk status i samfunnet.

Homeostasisk regulering av kompliserte hendelser, ikke minst slike som innebærer lange og rolige vekstperioder, er noe folk flest, og ikke minst politikerne som ynder å styre og stelle, har klokkertro på. Jeg deler ikke troen; katastrofer fulgt av gjenfødelse er et minst like sannsynlig og ofte demonstrert utviklingsmønster som at kursen hele tiden rettes opp ved negativ tilbakekoblingskontroll (negativ feedback). Historien er full av eksempler på begge deler, men overtroen på kontroll og styringsevne medfører at man igjen og igjen velger å overse muligheten for totalkollaps, endog signaler om slikt som burde vært oppdaget. Det er slett ikke sikkert – jeg vil personlig si at det er usannsynlig – at kronisk befolkningsvekst og kronisk økonomisk vekst er slikt som «går seg til» uten å måtte snu nede i den uforutsigelige katastrofedumpa hvorfra ingen kan vite hva utveien blir. Likevel later de store som om de har kontroll med disse to hovedparametrene for all konfliktutvikling i det menneskelige samfunn. Det vitner enten om overtro på egne evner og ferdigheter eller en malplassert laissez faire-holdning. Skippere som vet at de ikke lenger har styring med skuta, men som først og fremst konsentrerer seg om å berolige passasjerene, bør ingen ha tillit til.

Selv om ikke ballongene skulle sprekke av en eller annen grunn – det hender jo at lykken er bedre enn forstanden – så risikerer man at det etter oppblåsingen, inflasjonen, før eller siden kommer en periode med rask og ukontrollert luftuttømming. I vår valgte metafor innebærer dette at ballongen kan ta veien enn i hytt, enn i pine. Man vil altså i beste fall få perioder med uforutsigbar samfunnsutvikling, men med farer og forverrelser sammenlignet med det vi har vennet oss til. I verste fall blir det nettopp dét, langt verre, til og med verst.

Nå er det jo ikke så at man hele tiden skal gå og engste seg for alt mulig, det er slett ikke dét jeg tar til orde for, som man heller ikke kan forberede seg på alt, og ganske spesielt ikke på enda et «verdens undergang»-scenario. Litt naturlig, robust «fanden spare, la humla suse»-innstilling må man innimellom bevilge seg, ellers ender man opp med inkapasiterende frykt for alt som kan gå skeis, før man til sist suiciderer av redsel for å dø.

Men det burde være mulig å finne en middelvei mellom naiv fremtidstro der intet ondt hender oss fordi vi er så snille med alle, og manisk «doomsday prepping.» Som det er nå, stikker vi hodet litt for langt ned i sanden og unnlater å tenke gjennom farene foran og rundt oss. Vi vedlikeholder hverken vårt mentale eller fysiske forsvar, i stedet svekker vi vår felles identitet og bevissthet ved å tone ned betydningen av det nasjonale organisasjonsnivået i samhandlingen med andre mennesker.

Det er meget uklokt. Hvis vi ikke blir straffet for det, så takket være ufortjent flaks.