Kommentar

Det skal mot til å stille de store spørsmålene, ikke minst nå ved påsketider da onde hendelser av så mange slag har utspilt seg opp gjennom historien. Man skal videre beflitte seg på å spørre dem enkelt, som et barn eller en filosof ville gjort det. Tittelen er et eksempel i så måte. Mer grunnleggende undring kan man vanskelig gi uttrykk for. At både religiøse og andre vismenn har strevet med svaret, kan umulig komme som noen overraskelse.

Platon og hans lærer Sokrates, mannen som uten å skrive et eneste ord klarte å bli filosofiens grunnlegger, tenkte mye på det man kunne kalle ondskapens mysterium og landet på en ytterst konsekvensbringende konklusjon: Ondskap skyldes manglende kunnskap og forståelse. Snarere enn en kvalitet med selvstendig værensstatus bunnet ondskap i fravær av noe, nemlig innsikt om hvordan tingene og handlingene henger sammen. Sagt med andre ord hadde bare godhet egentlig eksistens mens motsetningen, ondskap, kun reflekterte mangel på godhet og forståelse. Vekselspillet mellom de to motsatte kvalitetene, god og ond, var unidireksjonalt mer enn bidireksjonalt; sistnevnte var fravær av førstnevnte omtrent som mørke er fravær av lys.

Rester av samme syn er dominerende i vår moderne vestlige verden, ikke minst innen det sosialdemokratiske tenkesettet som gjennomsyrer de fleste forsøk på å finne frem til samfunnsmessige årsakssammenhenger i samtids-Norge. Kriminalitet og andre mulige utslag av ondskap søkes forstått som effekter av skadelige oppvekst- og samfunnsforhold, dårlig undervisning og lignende. Sosiale tiltak av det ene eller andre slaget kan følgelig forebygge forbrytersk virksomhet og vil alltid være å foretrekke fremfor respons på allerede utførte handlinger. I dette forståelsesuniverset er straff grunnleggende meningsløst og bør erstattes med behandling. Det endelige målet er å «omvende» skadegjøreren til å bli verdifull samfunnsborger igjen – alle skal med! – enten det nå skjer på den ene eller andre måten.

Alt dette har røtter i den opprinnelig platonske forestillingen: Manglende forståelse av hvordan egne handlinger, livet og tilværelsen henger sammen skaper det som ser ut som ondskap, for det onde finnes ikke som egen kraft. Kun i møtet med en viss person i Skien Kretsfengsel, massemorderen Breivik, klapper dette prinsipielt terapiorienterte synet sammen og man griper i stedet nærmest gammeltestamentlig tilbake til Den Primordiale Høyreondskapen som forklaring på mannens grusomheter. Skjønt også her blander man inn samfunnsforhold som medvirkende faktor, ved å henvise til det påståtte og uforklarlige hatet som visstnok skal finnes på dette og andre samfunnskritiske nettsteder, og som skal ha forledet mannen til å gjøre det han gjorde.

dante-and-virgil-in-hell-1850
William-Adolphe Bouguereau Dante and Vergil in Hell (1850)

Oppfatningen av ondskap som en selvstendig, aktiv kraft kjenner vi særlig fra religiøse klassifikasjoner av livet og dets fortredeligheter. Kristendommen er for oss det best kjente og mest interessante eksempelet i så måte: Gud står for godheten mens Satan står for ondskapen. Skjønt det er ikke til å komme fra at vår religion sliter hva denne årsaksforklaringen angår, det kuttes hjørner på måter som ikke er så lette å forene med logisk stringens, og da ganske særlig hva gjelder Hin Ondes bidrag i sammenhengen. Lysengelens (Lucifer eller Djevelen) værensstatus er nemlig langt fra veletablert i kristen teologi, hverken hans tilblivelse eller senere rangering «in the greater scheme of things.» Han er ond, men kanskje ikke bare ond, og dessuten er han en nødvendig motpol til den guddommelige godheten: Alt må ha et bakteppe, en kontrast, for helt ut å komme til sin rett. Hvordan han ble skapt er slett ikke klart selv om «fallen engel»-hypotesen ser ut til å være den foretrukne. Direkte bibelsk belegg for en slik tilblivelse mangler likevel etter hva jeg har kunnet bringe i erfaring.

Også Guds absolutte og enestående godhet representerer et ikke ubetydelig erkjennelsesteoretisk problem innen kristendommen, ikke minst fordi vår religion er monoteistisk og polyteistisk (jamfør treenighetslæren) på samme tid, et iboende paradoks kritikere med ståsted i islam og jødedommen aldri unnlater å påpeke. Et aspekt ved dette kommer til uttrykk i teodicéproblemet: Hvordan kan det ha seg at ondskap finnes når Gud er både allmektig og god? Jeg innrømmer at jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg leste at dette klassiske kristelige paradoks i følge Norberg menighetsblad, intet mindre, nå er løst. Ja vel, er min reaksjon; jeg setter ikke mine siste slanter på at løsningen holder, ei heller er jeg villig til å holde pusten mens den trenger inn i alle teologiske krinkler og kroker.

Andre filosofisk-religiøse retninger tilbyr en mer logisk (nota bene: dette betyr ikke nødvendigvis bedre, men mer firkantet eller med tydeligere enten-eller preg, kall det hva du vil) variant av problemet rørende ondskapens kilde så vel som hvorfor balansen mellom godt og ondt er som den er i verden. Særlig den skarpt dualistiske gnostisismen appellerer til intellektet hva dette angår. Felles for både filosofiske og religiøse gnostiske varianter – og det er mange av dem, inklusive noen som nesten er for kristne å regne – er at Guddommen er fjern og abstrakt mens en mer praktisk og skapende gud (ofte kalt håndverkeren eller Demiurgen) kjemper i det daglige med sitt onde motstykke om menneskenes sjeler og gunst. Av slikt vokser en evig usikker balanse av det riktig vanskelige slaget; stundom går det bra, andre ganger verre for de involverte. Ingen grenser finnes for menneskenes oppfinnsomhet når de forsøker å skape orden i sine livserfaringer, så mye kan vi iallfall enes om.

Men la oss forlate de mer sære religiøst-filosofiske retningene av hvilke det er flere enn sandkorn på havets bunn, iallfall nesten, og heller se litt på hvilke endringer vår hjemlige variant av kristendommen har gjennomgått de siste tiårene, den er nemlig knapt til å kjenne igjen fra det som engang var. Den første etterkrigsbrottsjøen av forandring kom i 1953 da professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet holdt sin berømte helvetespreken i radioen. Det ble et, unnskyld uttrykket, helvetes bråk; stemningen i folket vendte seg mot Hallesbys dommedagsvinkling og klarspråk om syndens og vantroens konsekvenser. Resultatet var at man i løpet av forbausende få år tilnærmet avskaffet helvete som en viktig bestanddel av offisiell norsk religion. Det er direkte merkelig å registrere hvor fort slikt kan gå dersom en endring først treffer tidsånden. Den tradisjonelle oppfatningen om at et ondskapens pinslested finnes der vantro skal vansmekte i evighet om de ikke tar imot frelsen, passet ikke lenger. Helvete forsvant, igjen ble større eller mindre mengder kjærlighet. Tosidigheten i kristendommen fikk seg dermed enda en knekk.

Nå innrømmer jeg gjerne at jeg slett ikke er noen stor ekspert på hverken godhet eller ondskap og heller ikke på deres metafysiske steds- eller tilstandsekvivalenter, altså himmel og helvete, men det har alltid slått meg som nærmest kontraintuitivt at helvete skulle få fyken før det samme skjedde med himmelen. Etter min erfaring og smule innsikt i slike spørsmål er det empiriske grunnlaget for å forutsette helvetes eksistens betydelig mer håndfast enn ditto for himmelens vedkommende, men dette er nå bare mine to cents med synsing for hva de måtte være verdt. Faktum er uansett at helvete i vårt land gikk i pensjon flere tiår før samme skjedde med himmelen i et for lengst stort sett avkristnet land.

I takt med verdsliggjøringen av den norske kirken har også synet på godhet og ondskap blitt sekularisert. Omfavnelsen av globale menneskerettigheter slik FN med underorganer formulerer dem har erstattet evangeliene og andre kristne skrifter som viktigste rettesnor for hvordan man skal leve i samsvar med Mesterens befaling og ord. Det er et underlig skue som det tok tid å venne seg til, men man må bare innrømme: Norsk halvoffisiell (vi har jo ingen statskirke lenger, som kjent, en slik var visst udemokratisk og krenkende for dem som stod utenfor) kristenetikk er blitt et underbruk av humanetisk standardtenkning. Det har skjedd svært mye på det halve århundret mellom Hallesby og Stålsett.

For meg som mer filosofisk enn religiøst interessert er dette underlig å betrakte. Platons syn på ondskapen har slått gjennom blant de kristne enda mer enn blant de filosofisk tenkende. Skjønt gitt at jeg aldri på akkurat dette ene punktet fant å kunne dele Platons syn, altså at ondskap er lite mer enn for en mangelsykdom å regne, så gjør det meg i grunnen ikke så mye. Det finnes mye å forundres over innen både filosofi- og kirkehistorien.

Samtidig som religionen på mange måter har gått inn på filosofiens enemerker og stjålet deres forklaringer på hva som styrer menneskers etiske valg, har den nye tids filosofer prøvd seg med halvvitenskapelige forklaringer; man rapper hverandres tøy under badepausene, skulle man kunne si. Særlig er det evolusjonsbiologiske forklaringer filosofene har begynt å leke med, et forsøk som jeg har gode faglige grunner til å betrakte med skeptiske smil. Ingen er flinkere til å servere «just so» forklaringer på alle observerte fenomener enn de som går i Darwins fotspor. Det er ikke alltid hverken vitenskapelig eller filosofisk velfundert, det som bringes til torgs.

Uansett hva som måtte være den dypeste grunn eller årsak til det vi oppfatter som onde og gode gjerninger, er det i alle fall et delvis fremsteg å kunne slå fast at de finnes: noe er ondt mens annet er godt. Ikke en gang dette har det alltid vært enighet om. Om man dessuten igjen kunne enes om at gjerningsmenns egne følelser når de handler som de gjør, deres sinnelag, ikke er noe godt grunnlag å vurdere gjerningene ut fra, og ganske særlig ikke er et ufeilbarlig fundament for god-ond vurderinger, så ville man ha lagt den grøvste sinnelagsetikken bak seg og kunne igjen bli litt mer edruelig i sine vurderinger. Lar man føleriet «ro grunden åleine,» så bærer det galt av sted. Emokrati er et notorisk feilbarlig styringssystem.

Man skulle tro at noen tusen år med tenkning omkring hva som er ondt og godt og hvorfor vi gjør enn det ene, enn det andre, ville ha ledet frem til forståelse av klare sammenhenger og gode retningslinjer for menneskelig adferd. Så er åpenbart ikke tilfellet. Vi får vel starte søket enda en gang og på nytt tråkke opp igjen sporet etter Sisyfos. Det er ikke annen råd enn å begynne med de gamle, for intet tyder på at nåtidens allehånde profeter og tenkere lodder dypere i menneskesinnets valgvirvarr enn det man før gjorde. Det er nok å ta tak i.

Les også

Polaritet -
Hensikt og konsekvens -
Gudsstaten -
Haugianisme -
Slik dør menn -
Terrorens utgangspunkt -

Les også