Kommentar

Nei da, det er hverken geofysikk og magnetisme (jordklodens poler), strømretninger eller psykiatri og manisk depressiv sinnssykdom (unipolar og bipolar) jeg har tenkt å ta for meg denne gang. Vi skal dreie innom enda vanskeligere ting, som hvordan godheten og ondskapen kom til verden. Det sømmer seg da alt fra begynnelsen – fri fra galskapens overmot som jeg hevder meg å være – å si klart fra om at det ikke i siste avsnitt vil komme noen avsløring av ”hvordan alt henger sammen.” Fraværet av en løsning på de dypeste mysteriene vil uansett neppe overraske, men likevel er det altså schwung over temavalget. Buen spennes høyt. Vi får se etter hvert i hvilken grad den brister eller bærer.

Gud(er) anses av mange for å være kilden til Det Gode i livet. Da er man rett ved et av problemene, for snakker vi i entall eller flertall her, har vi en monoteistisk eller polyteistisk forklaring på hvor de gode tingene kommer fra, om man nå holder seg innenfor det religiøse alternativet? Jødene oppfant ikke bare en enkeltgudreligion for tre tusen år siden eller så, men bidro i tillegg med en skapelsesberetning der den allmektige guden maktet det ingen hadde klart før ham, nemlig å skape verden ut av intet, altså ikke ut av et på forhånd eksisterende kaos; i sannhet en imponerende bedrift. I vår norske, kristne historie har vi vært monoteister under de siste tusen år sånn omtrent (dog med et lite forbehold for dette med treenigheten som blant annet muslimene viser til når de anklager oss – ikke helt grunnløst, når sant skal sies – for å operere med et uklart gudebilde, men la det ligge), og det har satt seg i benmargen på oss at ”mono” er bedre enn ”poly” hva slikt angår, eller at unipolart slår multipolart for å bruke latinske snarere enn greske prefikser samtidig som vi holder gudeordene (og kanskje et og annet gudsord fra landet, hva vet vel jeg) unna.

Hva så med motsetningen, hvor kommer Det Onde fra? Her er vi ute å kjøre, for Djevelens status er mer enn en smule tvetydig i kristendommen, selv i de variantene av den som ikke har latt seg utvanne og – vår norske statskirke er dessverre et like godt som begredelig eksempel – nærmest er blitt for et halvsekulært, sosialdemokratisk godhetsregime å regne. I sistnevnte forsvant Djevelen med bopel og tilhørende rike for drygt 50 år siden, for å være noe så nær presis, nemlig i etterkant av Ole Hallesbys berømte og beryktede helvetespreken på radio på 50-tallet. Det var den nevnte herrens (og nå snakker jeg om han høye, mørke med hoven, ikke om professor Hallesby som jeg kjenner langt mindre til) siste ontologiske sprell i statslig norsk eter, skulle man kunne si. Etterpå syknet han hen både i skolestuene, rundt om i de tusen hjem og endatil i kirkerommet og ble til noe som nesten ingen riktig trodde på lenger, et objekt for dårlig spøk snarere enn en man respekterte og fryktet. Selv har jeg alltid undret meg over dette fenomenet, at Djevelen ble kastet ut av det norske folkehjemmet (var det også av folkesjelen?) en 20-30 år før Gud gikk samme veien. Etter mitt syn finnes det vel så godt indirekte bevismateriale for at førstnevnte eksisterer som for sistnevntes realitet, men la også det ligge. Langt fra alle historiske fakta kan forklares.

Men selv mens han fantes var Djevelens plassering i verdenshierarkiet usikker. Han var en slags fallen engel, det har jeg forstått, men definitivt ikke Guds jevnbyrdige bare med negativt fortegn. Det foreligger altså i kristendommen, selv på en god dag og i de varianter som ikke er blitt politisk forkvaklet som den norske, en polaritetsmessig manglende likevekt mellom pluss (Gud eller Det Gode) og minus (Djevelen eller Det Onde).

Det finnes andre religioner som er mye tydeligere i sin dualisme mellom godt og ondt, ikke minst den gamle persiske zoroastrianismen (guden Ahura Mazda har sitt onde motstykke i Ahriman eller Angra Mainyu) fra et halvt tusen år før Kristus. Det samme gjelder Manis religion, manikeismen, og de andre gnostiske retningene som i de første hundreårene av vår tidsregning kjempet med kristendommen om populariteten i markedet. Alle var de utpreget dualistiske med en tilnærmet likeverdig posisjon mellom det gode og det onde prinsippet hva både styrke og ontologisk dignitet angår.

Et stort problem for alle religioner med en allmektig og god gud i toppen av hierarkiet, selve Gud, er hvordan man skal forklare hvorfor det er så mye ondt og vondt i verden, det ondes problem eller teodicé-problemet. Intelligente folk har tenkt både kloke og mindre kloke tanker om saken og det tilkommer ikke meg å fungere som hverken smaksdommer eller intellektuell skifterett. For noen har spørsmålet blitt for stort etter at den onde praksisen har veltet inn over dem med full kraft. ”Etter Auschwitz kan jeg ikke tro på Gud lenger” er et utsagn som forteller om en slik uhelbredelig skuffelse som jeg kjenner den største ærbødighet overfor, men som likevel ikke har noen større generell beviskraft enn andre personlige konklusjoner.

Én tilnærming til en forklaring er å se det onde ikke som en egen kraft, men snarere som fravær av det gode, man oppfatter med andre ord verden som etisk unipolar. Litt skinner dette synet igjennom i Hannah Arendts berømte tittel på boken der hun summerte opp sine inntrykk fra rettssaken mot Adolf Eichmann, en av nazismens sentrale byråkrater under andre verdenskrigs holocaust: ”The banality of evil.” Ondskapens banalitet ble senere et etter mitt syn litt for velbrukt begrep, men det rettet oppmerksomheten mot hvor ordinær mekanismen for de facto ondskap kunne være, altså fullstendig uten hale og hov og fråde rundt munnen, bare fravær av moralsk kompass mens man litt etter litt la til rette for at uhyrlighetene kunne skje og skjedde. Man fikk onde handlinger uten ondskap, skulle man kunne sammenfatte.

Lignende tanker synes å ligge til grunn for den offisielle holdningen til onde gjerninger i vårt samfunn. Når noe riktig galt skjer, og særlig om det utføres av unge, så griper man gjerne til sosialpedagogiske forklaringer og behandlingstiltak; forøveren trenger omskolering og mer opplæring, ikke straff, hevder man. Sagt bare litt flåsete så møter man blind vold og sadistiske handlinger med ekstraundervisning og påstår (med eller mot bedre vitende, jeg vet ikke hva) at slik kan man – om ikke i dag, så iallfall i morgen – rå bot med uvesenet. Til grunn ligger en uuttalt visshet om – skjønt jeg tviler på om det for de flestes vedkommende er mer enn et halvhjertet håp de føler seg forpliktet til å nære og gi uttrykk for i mangel av noe bedre – at på bunnen, lengst ned, finnes godheten hos alle mennesker.

Det er for meg noe rart, dette, men jeg skal ikke legge skylden på sosialistenes trosalter, ikke denne gang. For de har mange store tankeskoler blant sine forgjengere hva troen på den angivelig tilgrunnliggende godheten angår, en vilje til det gode som må hjelpes fram, men som da vil skinne hos alle mennesker bare de behandles på rett måte.

Selv gode, gamle Sokrates var jo inne på det samme med sin lignelse om jordmorrollen som idealet for lærere av visdom. Dersom menneskene lærte seg å forstå hva Det Gode besto i, så ville de skjønne at det var dette de strevet mot, at det var dét de ønsket mer enn alt annet. Og egentlig VISSTE de det også fra naturens side, det var bare det at de av og til måtte hjelpes til å skjønne det; visdomslæreren var fødselshjelperen som hjalp den enkelte til å bli seg bevisst den innsikten som allerede lå nede i sjelen et sted.

Den langt senere Jean-Jacques Rousseau (en av 17-hundretallets franske opplysningsfilosofer) hadde SIN tapning av oppfatningen om den egentlig gode natur, at menneskene grunnleggende ville vel, men omgivelsene ledet dem til å handle mot sine dypeste tendenser. Ikke bare var mennesket ”født fritt, men overalt i lenker,” det var ødelagt av sivilisasjonens mangehånde påfunn som hindret det fra å manifestere sin grunnleggende og naturlige godhet, fra ”å bli det man er.” Tanken om at barn ikke er onde, bare mishandlede og misforståtte om de legger grusom adferd for dagen, er fast forankret i vårt samfunn. Den sterke reaksjonen på litteratur som hevder noe annet – jeg tenker blant annet på William Goldings ”Fluenes herre” – vitner om dette.

Selv hadde den gode filosof fem barn som alle havnet på barnehjem, så samsvaret mellom liv og lære var ikke særlig mer tydelig hos ham enn hos tenkere flest. Én ting er å elske barn og ha høytflyvende pedagogisk-filosofiske ideer, noe annet er å ta ansvar for og hånd om egen familie. Man fristes til å se parallellen med en annen filosof med mer analytisk intelligens og større evne til abstrakt kjærlighet enn til å se de nære behov, nemlig Karl Marx. Iallfall en smule redusert troverdighet av tankesystemene kan man ikke unngå å konkludere med når opphavsmennene har slike CVer.

Hvor leder disse funderingene oss? Ingen steder, kan hende, jeg innrømmer det gjerne; det kan som alt nevnt innledningsvis ikke komme som noen overraskelse at heller ikke jeg har svaret på disse de vanskeligste spørsmålene menneskene stiller i sin søken etter en bedre forståelse av egen natur.

Likevel innbiller jeg meg at selve refleksjonen over tematikken har en verdi, dels for å fordype og forbedre vår tenkning omkring egen plass i verdensaltet, hvilket jeg tror er uløselig knyttet til det å være et komplett menneske, og kanskje også fordi det kan bidra til hjelpe oss å agere med større mildhet og klokskap i omgangen med andre. Det siste er selvsagt rett så usikkert, mer som en from forhåpning å regne.

Spørsmålene om godt og ondt forblir like uløste i dag som for to og et halvt tusen år siden. Ulike kulturer later rett nok fra tid til annen som om en bedre forståelse av tematikken er oppnådd, men mer enn som så blir det ikke til, uansett hvor omfattende den temporære konsensus måtte være. Litt minner det meg om Francis Fukuyamas ”The end of history and the last man” fra for 20 år siden der han beskrev den nye, post-kommunistiske verden etter Sovjetunionens fall som én der vestlig demokrati hadde vunnet en endelig seier over alle konkurrerende ideologier og trosretninger. Slik sett sto han støtt i den europeiske tradisjonen siden 1700-tallet av – uansett hvor mye japansk-amerikaner og nåtidig verdensborger han måtte være – i synet på forholdet mellom sekulær opplysningstro og religiøs overbevisning. Både Marx og Fukuyama kunne blitt skremt av å overvære fredagsbønnen i en nåtidig vesteuropeisk storbymoské. Religionen er åpenbart IKKE død som forklaringsmodell for livet og verden, til noens glede og andres sorg.

Hva ondskapen angår, så blir den ikke borte ved å benekte hverken den eller herr Djevelens eksistens. Hvilket ord man så setter på kraften, får bli opp til hver enkelt. Men ingen verbale triks kan utrydde den. Han er seig, han gamle med hoven, og han har sett det meste. Ikke bryr han seg særlig om hvorvidt man tror på ham, heller. Visse ting hever man seg over dersom man tilhører det øverste sjiktet av metafysiske skikkelser.

Om vi helt til sist kommer tilbake til ”mono” versus ”poly”-forklaringene, hvorfor ser vi ut til å synes at én er mer tilforlatelig enn to, og at to forklaringer (i vårt tilfelle på forekomsten av en uendelighet av gode og onde gjerninger rundt oss) virker mer troverdige enn mange? I letingen etter grunnen (flertallsformen utelates bevisst!) til både Det Onde og Det Gode så vel som all annen observert heterogenitet rundt oss har vi en tendens til, sikkert for det meste uten å være klar over det, å følge den gamle filosofen Occhams læresetning: ”Du skal ikke gjøre forklaringer mer kompliserte enn de trenger å være.” Den Occhamske barberkniven har ikke minst vært retningsgivende i jakten på vitenskapelige modeller for hvorfor og hvordan verden er som den er.

Haken ved læresetningen ligger dels i siste del av formuleringen, altså ”enn de trenger å være,” dels i at vi aldri kan VITE at virkeligheten er så enkel som mulig. Barberknivens allmenne validitet forblir selv ubevist. Både guder og djevler kan sette seg utover kloke filosofers generaliseringer, logisk-etiske sans og enkelhetskrav om det passer dem. De trenger fremfor alt ikke la seg begrense av ikke fullt så kloke undrende menneskers forsøk på å forstå det uforklarlige i verden. Det finnes mye å more seg over og le av mens man sitter rundt leirbålet på Olympen og utveksler erfaringer.

Les også

-
-
-
-
-

Les også