Kommentar

Det er ikke alltid hos de mest anerkjente filosofene, de med ett kapittel hver i oversiktslitteraturen, man finner den dypeste livsvisdommen. Noen ganger kommer innsiktene fra riktig «udda håll,» og da omfavner man dem med ekstra glede, i alle fall er det slik jeg reagerer. Hva praktisk filosofi angår har jeg særlig trykket John Wayne-sitatet «You play the cards you’re dealt» til mitt bryst som målbærende stoisk visdom av tidløs tyngde, og hva etikk så vel som ontologi (læren om væren) angår er gode, gamle baron von Münchhausen en stendig kilde til snurrig, men dyp, tenkning hvis man bare tolker ham med bittelitt velvilje.

Historien jeg har i tankene er reflektert i overskriften. Den evig skrytende baronen hadde gått seg ned i myra sittende på sin hest, om jeg ikke husker helt feil, men reddet seg ut av knipen ved å løfte seg selv (og muligens hesten med, der svikter minnet meg) opp etter håret. Dette er intet lite karstykke, men han var ikke den første og ble ikke den siste som utførte noe lignende, og da er det vi kommer inn i både religionens, naturfilosofiens, kybernetikkens og den praktiske etikks verden. Igjen er det naturligvis en forutsetning at man velger å assosiere til og tolke historien på en kanskje litt uvanlig måte, men nettopp til slikt er det jo Münchhausen-fortellingene egner seg, så la oss ta en titt på hva jeg har i ermet.

von Münchhausen klarte, da han løftet seg opp, å være sitt eget referansepunkt eller sin egen «ubevegede beveger,» en kvalitet som ellers stort sett tilskrives de aller største blant gudene og ingen andre. Den første blant de sistnevnte er Jahve, og da har jeg en helt spesiell kvalitet ved nettopp denne guddommen i tankene, en han ikke delte med noen av sine mer eller mindre samtidige. Det jeg sikter til er ikke at han var den eneste av sitt slag som man kanskje skulle gjette på – dét er også viktig, men ikke avgjørende i nettopp denne sammenhengen – men snarere at han var den eneste guden som skapte verden ved exnihilering. Hva betyr dette?

Jo, jødenes gud skapte ikke verden ut av noe allerede eksisterende (som grekernes guder skapte kosmos ut av kaos eller, som våre forfedres guder gjorde det, ut av urjotnen Ymes kropp). I stedet lagde Jahve noe, altså verden, ut av intet – det er dette exnihilere betyr (ex: fra; nihil: intet) – og som kosmologisk foreteelse var dette en gjerning som satte menneskenes logikk på de største prøvelser.

Ikke desto mindre har det å skape noe ut av intet – en bedrift som i neglisjeringen av behovet for et eksternt startpunkt så absolutt er logisk sammenlignbar med å løfte seg selv opp etter håret ad modum Münchhausen – i senere tid og i alle fall som mulighet funnet støtte fra uventet hold, nemlig fra hard vitenskap. Og jeg tenker da ikke først og fremst på datateknologiens verden der «rebooting» av maskinvare har betydelig Münchhausen-kvalitet over seg.

Når fysikerne ved CERN og i andre miljøer som driver med eksperimentell kjernefysikk, akselererer og kolliderer elementærpartikler med hverandre, oppstår det stadig nye partikler uten at man med konvensjonell kausallogikk kan si at A førte til B og slik vil det være hver gang man gjentar eksperimentet. Introduksjonen av kvantefysisk tenkning for et knapt århundre siden endret store deler av vår fysiske virkelighet så vel som virkelighetsoppfatning på så mange måter, men sannelig endret den også vår konvensjonelle forståelse av årsakssammenhenger på nivået av de helt små ting.

Samtidig endret fremveksten av den nye fysikken også status for dennes viltre, men filosofiske fetter, kosmologien, som gikk over fra å være en temmelig spekulativ, primært filosofisk-religiøs disiplin utenfor de harde vitenskapene til å bli noe som primært tilhørte fysikernes domene. Den nye standardforestillingen om hvordan verden er blitt til ble hetende Big Bang teorien (opprinnelig en smedebetegnelse brukt av den fremste talsmannen for den alternative steady state-teorien, astronomen Fred Hoyle, men senere allment akseptert og anvendt i alle leire). Alt, inklusive tiden selv og lovene for hvordan tingene i den fysiske verden forholder seg til hverandre, oppsto for rundt 13,7 milliarder år siden. Det fantes intet før, ikke engang tiden, sier ateistiske vitenskapsmenn (de religiøse har naturligvis en annen forklaring, men det lar vi ligge), og det var intet som forårsaket endringen. Universet exnihilerte seg selv, det ble til av intet, det trakk seg selv opp etter håret.

La oss forlate kosmologien og fysikken og gi oss over i et annet regiment (Luther) eller et annet domene av tilværelsen, nemlig det som har med mening, godt og ondt å gjøre. Dette har alltid vært religionens og etikkens eksklusive gebet, for vitenskapene kommer sørgelig til kort (og slik vil det alltid være etter min mening) når stilt overfor meningsspørsmål. Hva er godt og hva er ondt? Hva er etisk riktig å gjøre og hva er det motsatte?

Mange funderer etisk adferd i en gud: Gud lærer oss hva som er rett og galt, så er det opp til vår frie vilje å følge hans bud eller la det være. Standpunktet er logisk. Man har noe utenfor seg som setter den etiske standarden, som utgjør et absolutt gode og som følgelig representerer en slags siste appellinstans hva etiske spørsmål angår. Hvordan man sender spørsmål til instansen og hvordan man avleser svarene derfra kan selvsagt variere, men prinsippet ligger fast. Trass i sin logikk hefter likevel alvorlige vansker ved synssettet, ikke minst regressargumentet med hvem som skapte Gud og gav ham sin etiske og kognitive allmektighet, men også dette lar vi ligge.

Flere kloke hoder har vært inne på at Gud er mer nødvendig som etisk enn som kosmologisk utgangspunkt. La oss ta to sitater som gir uttrykk for dette på en skarp og naken måte. Voltaire, en mann med mange meninger i mange spørsmål, er også kjent for å ha sagt at om Gud ikke fantes, så måtte vi ha oppfunnet ham. Bak utsagnet ligger følelsen av eller vissheten om at menneskene trenger et etisk kompass utenfor seg selv, et fundament å støtte seg mot som ikke svikter når grenseoppgangen mellom godt og ondt blir vanskelig. Lignende tanker gav blant mange andre også Dostojesky uttrykk for, bare enda sterkere, da han sa at om Gud er død, da er alt tillatt. Ingen kunne som Raskolnikovs skaper målbære den store, eksistensielle fortvilelsen, og hans mottrekk og valg var å tro på Gud. Så regnes var han da også, sammen med den omtrent samtidige Søren Kierkegaard, som grunnleggeren av den kristne eksistensialismen.

Innen samme retning var det senere ikke-religiøse filosofer og forfattere som brakte tenkningen videre, ikke minst de kontinentale (franske og tyske) eksistensialistene fra midten av forrige århundre. Også de mente at «eksistensen kommer før essensen,» men samtidig insisterte de på at det var mennesket selv som måtte klare å ordne opp i sine etiske grunnlagsproblemer. De måtte gjøre det uten guddommelig hjelp, og der er jeg enig med dem; vi som lever uten gudsvisshet må løfte oss selv etter håret hva begrunnelse for anstendig adferd angår, vi kan ikke forlite oss på gudegitte budord som retningslinjer for hva som er godt og motsatt.

Da har vi gått utenfor den teistiske rammen eller boksen og vil fra noen hold, særlig fra de religiøse, umiddelbart møtes av kritikk om at vi mangler en ytre begrunnelse for å treffe de viktige valgene for god livsførsel. Jeg synes man skal stå frimodig frem og innrømme at, ja, slik er det, også gudløse er så ille tvunget til å foreta et sprang (om 70 000 favner langt eller ikke kan diskuteres, for vi snakker her om verdener uten kontakt med hverandre) over fra den vitenskapelige erkjennelsens domene og inn i den verden som består av mening, av sondring mellom det gode og det onde. Å gjøre enten det ene eller det andre er en viljeshandling som jeg ikke kan begrunne i hverken guders påbud, genetikkens krav via evolusjonen eller noe annet; beslutningen springer ut av menneskets frie vilje og kunne i prinsippet vært annerledes, men er det ikke.

Er ikke et slikt viljesvalg til å forsøke å gjøre det gode heller enn det onde ubehjelpelig svakt, så dårlig fundert at man ikke kan bruke det som utgangspunkt for annet enn enkeltmenneskers etikk, ikke noe som man kan påvirke flertallets handlingsmønster ved hjelp av? Jeg aksepterer innvendingen, men den står mindre sterkt når man rett betenker alternativene.

Også teistisk begrunnede etiske systemer mangler til syvende og sist et eksternt fast punkt (Gud) for alle andre enn dem som velger å tro på slikt, og troen fremstår i alle fall for ikke-troende først og fremst som viljesbestemt: noen er åpenbart komfortable med å tro, i det minste gjør de det, mens andre enten kan ikke eller vil ikke akseptere en slik ubevist ytre grunn for sin egen og verdens væren og gjøren. Felles for alle er imidlertid at vi må oppføre oss som folk, og i siste instans bunner dette i et valg. Det er tross alt dette den frie menneskelige viljen – en kvalitet ved oss vi aldri må gi slipp på hverken til våre guder, våre gener eller til kretsene i sentralnervesystemet – til syvende og sist dreier seg om. Man kunne gjort noe annet, men man valgte som man gjorde.

Noen vil synes at dette er et ynkelig etisk fundament å bygge på – menneskets egen vilje til å gjøre det gode – men jeg innvender: Det er alt vi har. Å innse dette gjør oss sterkere, mer ansvarsbevisste. Den framifrå greske forfatteren Nikos Kazantzakis, hvis forhold til den gresk-ortodokse kirken var alt annet enn ukomplisert, skrev i en av sine bøker (jeg tror det var i «Report to Greco») følgende: «I hope for nothing. I fear nothing. I am free.» Jeg har betydelig sympati med vantroserklæringen som også står på hans gravstøtte ved bymuren i Heraklion på Kreta; kirken hadde forbudt ham å gravlegges i vigslet jord.

Kazantzakis levde et etisk rikt liv som så mange andre frie sjeler har prøvd å gjøre det. Noen ganger lykkes vi, andre ganger blir resultatet ikke så godt. I så måte er det nok ikke store skilnaden på troende og ikke-troende. Også de sistnevnte, altså vi, prøver å leve som om faste etiske retningslinjer finnes (ordvalget er fritt etter Hans Vaihingers Als Ob-filosofi fra 1911 og Victor Frankls senere utlenging av samme). Det personlige moralske ansvaret for egne handlinger kommer vi uansett ikke unna. Om det er vanskeligst å leve med for den troende eller den som prøver å bygge sitt liv utelukkende på egen grunn, vet jeg ikke. Lett er det uansett ikke.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også