Kommentar

Hans Rustad publiserte ved påsketider flere artikler med et personlig og kristent budskap. Intet galt i det, selvsagt, også om det ikke hadde vært kirkeårets største høytid; det var tydelig at redaktøren følte det som en lettelse å kunne markere sitt ståsted på en så tydelig måte. Det jeg prøver her, jamfør tittelen, er ikke tilsvarende, skjønt mer enn en snev av likhet finnes nok om man leter med en smule godvilje.

La meg begynne med en bok, hvilket ofte er et godt sted å begynne selv om boken ikke er Boken. For slik er det at enkelte ting man leser i ungdommen, forfølger en resten av livet. Med det mener jeg at de påvirker en sterkt og uforglemmelig og forblir en kilde til inspirasjon og innsikt også ved senere gjennomlesninger. Boken jeg har i tankene er Robert M Pirsigs «Zen and the art of motorcycle maintenance» med undertittelen ”An inquiry into values”, som jeg leste første gang under studietiden. Den nådde kultstatus på 70-tallet da den kom, men har tålt tidens tann meget godt og jeg anbefaler den fortsatt på det varmeste til alle som i blant tar bryet med å undre seg over hvorfor vi tenker og føler som vi gjør.

På ett plan er boken en beretning om en motorsykkelreise en far og hans sønn foretar tilbake til gamle trakter, til den lille byen og det unnselige universitetet i Montana der faren – oftest kalt Phaedrus når bokens jeg-person snakker om ting som skjedde før – tidligere arbeidet. Med på turen er et vennepar, vennlige mennesker som, motsatt Phaedrus, er mest opptatt av «groove»-dimensjonen i livet og følgelig ikke har sans for vedlikehold av motorsykler eller annet som smaker av teknologi.

Viktigere er den samtidige mentale forflytningen inn i fortiden som fortelleren gjør. Den inkluderer erindringer til da Phaedrus ble syk, psykisk utslitt og brakt til uhelse av grublerier, kunne man nok si, sammen med fragmenter av den erkjennelsesreisen han i yngre år foretok og som det nå bare finnes minnesrester igjen av. For det var ikke små spørsmål han da strevet med, og han var hverken den første eller siste som har gått på grunn mens han prøvde å forstå hvordan livet og virkeligheten henger sammen.

Phaedrus (navnet stammer fra hovedpersonen i en av Platons dialoger) forsøkte å forstå hva kvalitet er, intet mindre, og han mente at et og annet hadde gått alvorlig feil i menneskenes tenkning slik at vi ikke lenger evnet å finne veien til sannhet og godhet. Et innledende sitat peker hen mot kjerneinnholdet i boken: «And what is good, Phaedrus, and what is not good, need we ask anyone to tell us these things?» Et annet sted sier Phaedrus at han bygger «The church of reason», og han gjør et viktig poeng av å sammenligne Kirken og kirkene, Universitetet og universitetene. Da er vi over på tittelen og temaet for denne kommentaren. For kirker kan være så mangt og så ymist, i alle fall om man lar betegnelsen favne litt vidt. Jeg ville si litt om mitt forhold til ulike kirker, som en slags parallell til det Rustad skrev, og kanskje vil enkelte lesere kjenne seg igjen i dette. Men først ønsker jeg å resymere noen hovedtrekk av Pirsigs tenkning, slik Phaedrus gav ord til dem, omkring Det Gode og Det Sanne.

Mens ekteparet Sutherland, venneparet på turen, var ”groovy” som jeg sa ovenfor, eller hadde en romantisk holdning til verden som Pirsig uttrykker det (de ville ha minst mulig med teknologi å gjøre), var altså Phaedrus en klassisist (realfag og teknologi frembrakt av logisk, analytisk tenkning var basis for hans verdensforståelse). Mange andre delvis overlappende ordpar gir uttrykk for den samme todelingen i hvordan man ser på, opplever og forstår ting både innvortes og utvortes: Humanist eller kunstnermenneske versus realist, følelsesmenneske versus rasjonell, holist versus reduksjonist, gestaltorientert versus detaljorientert. Overført på holdningen til motorsyklene de kjørte gav dette seg utslag i markante forskjeller. Phaedrus styrte og stelte stadig med sin sykkel, kontrollerte og reparerte alt fortløpende med sine egne hender og på bakgrunn av en genuin forståelse for hvordan sykler er bygget opp og fungerer. Trommeslageren og vennen Sutherland våget ikke, ville ikke, klarte ikke å se under overflaten på sin fine BMW, ville ha den funksjonelle totalopplevelsen uten å bli brydd med tekniske detaljer og problemer underveis. Phaedrus så den nødvendige og logiske skjønnheten i den underliggende teknologien, nøt den og behersket den, mens derimot all mekanikk og teknikk for Sutherland var skremmende og frastøtende, enda et aspekt ved en i grunnen menneskefiendtlig livsstil som han rett nok var avhengig av, men i bunn og grunn hatet.

Phaedrus er i utgangspunktet uforstående til den romantiske holdningen, som realister eller klassisister gjerne er, men skjønner etter hvert mer av bakgrunnen ettersom hans egen tenkning omkring hva som er selve basis for rasjonalitet, avslører inkonsistenser som han har vanskelig for å leve med. Til sist bikker da også den frenetiske kampen for å gi rasjonaliteten et uangripelig grunnlag ham over kanten, inn i galskapen og derav følgende personlighetsendrende behandling (her er det litt ”Gjøkerede”-dimensjon over boken, for å gi leserne et hint).

Det Phaedrus prøvde på da han ble syk, var å lege det han mente var en usunn todeling i vestlig filosofisk tenkning, en dichotomi han mente ikke opprinnelig hadde vært der, men som nå ble tatt for gitt, nemlig mellom Det Gode og Det Sanne. Mens de klassisk orienterte, altså realistene, typisk var opptatt med sannheten eller hvordan ting egentlig henger sammen i verden, på mekanistisk detaljplan, bryr romantikerne eller holistene seg om godheten eller ting og hendelsers emosjonelle og etiske implikasjoner og konsekvenser. Dermed får man noen som overhodet ikke vil vite noe om hvordan en motorsykkel fungerer, mens andre finner en dyp glede ved å først diagnostisere motorulyd og siden utbedre det som er feil. Skillet går selvsagt også på mange andre områder enn hva gjelder maskinvedlikehold, det gjennomsyrer samfunnet, og det er skadelig. Trolig er dette enda mer uttalt i dag enn da Pirsig skrev boken for 40 år siden, i alle fall innbiller jeg meg det, gitt den økende plass myke verdier og fag i dag har innen utdanningssystemet med færre og færre som orker å lære matematikk og fysikk.

Phaedrus ikke bare beklaget seg over skillet, han gjorde noe med det. I den tankeverden han skapte, og som han mente bygget på innsikter vi hadde glemt, kunne både sannhet (basis for kunnskapslæren, epistemologien) og godhet (basis for etikken og estetikken) tilbakeføres til en mer grunnleggende egenskap han kalte Kvalitet. Derved slo han en bro over avgrunnen mellom de to verdenene, han viste at de var komplementære og avhengige av hverandre. Dualismen var igjen blitt monisme.

Det var et Herkules-arbeid, og Phaedrus endte da også med å bli syk av anstrengelsen. Men for oss, lesere som er opptatt av hvordan vi kan tenke bedre omkring de samme spørsmålene, er det en lise å følge Pirsigs og Phaedrus’ resonnementer. De har begge en analytisk kniv i hodet (på beste klassikermaner!) som gjør at virkeligheten kuttes opp i mest mulig meningsfulle kategorier. Jeg ble klokere av å lese da jeg første gang arbeidet meg gjennom boken, og samme følelsen har jeg ved hver repetisjon siden.

La oss nå ta for oss kapittelet om ”The church of reason” som både henger sammen med og er skilt fra det ovenstående. Pirsig poengterer for leserne, som hans alter ego Phaedrus en gang gjorde det for middels interesserte studenter i Bozeman, Montana, at forholdet mellom Kirken og en kirke er det samme som mellom Universitetet og et universitet. Den egentlige kirken, eller Kirken som jeg nå skriver det, er samfunnet av troende mennesker som etter beste evne prøver å leve med og i Gud. De enkelte kirkebygg eller den anglikanske eller katolske eller norske kirke eller hva det nå måtte være, er noe annet, og de er en del av Kirken bare i den grad og forstand de virkelig hører inn under den første, ikke-fysiske kategorien.

På tilsvarende måte er også Universitetet primært et mentalt konstrukt, nemlig samfunnet av mennesker som ved hjelp av fornuft eller rasjonalitet har forsøkt, forsøker og kommer til å forsøke å forstå verden. Universitetet i Oslo eller Harvard University eller hva det nå måtte være er derimot mer konkrete institusjoner som i ulik grad kan være en del av Universitetet i den førstnevnte betydningen, men som aldri når det lengre enn til anklene uansett hvor mange fine diplomer eller grader de gir til studentene og sine egne medarbeidere.

Pirsig er altså platonist i denne sammenhengen, han akter ideen om et samfunn av fornuftsfølgende sannhetssøkere med mer ærefrykt enn hva ytre tegn til lærdomsstatus noen gang kan skape. På Universitetet puster man kald og klar fjelluft, mens man på de ulike universitetene og høyskolene tvinges til å dra ned akkurat like innestengt og lummer luft som på enhver annen arbeidsplass.

Lummer luft er jo ellers ikke noe man bare kjenner fra anerkjent sekulære lærdomsinstitusjoner. Jeg vet hvordan dypt kristne venner av meg sliter med sin tilhørighet til Den norske kirke av i dag. De oppfatter den som alminneliggjort og politisert, som mer opptatt av oljeboring i nord enn av enkeltmenneskers sjelefrelse. Jeg er enig med dem, men føler ikke smerten over forandringen like sterkt. En slags trøst kan de finne i den platonske kirken, den som menneskene bærer inne i seg og som ikke kan usurperes av staten like lett, og mange velger den forsvarsstrategien.

Selv opplever jeg noe tilsvarende med Universitetet eller Rasjonalitetens kirke, som altså var Phaedrus’ foretrukne betegnelse, og som jeg også liker; den poengterer alvoret og verdigheten i prinsippet om å bygge på en fornuftsbasert forståelse av livet og verden. Som kirkefolket i sitt domene ser også jeg forskjellen mellom det som burde være og det som er, mellom retorikken og realiteten på de enkelte konkrete lærestedene, på universitetene med liten forbokstav. Det finnes mange kjønnsforskere ved universitetene, om jeg får bruke begrepet som en karikerende samlebetegnelse. Vi lever så utvilsomt i en ufullkommen verden der veien til sannhet er både omstridt og lang, og der alt for mange universitetsansatte ikke er opptatt med å følge den. Noen av dem mener til og med at den ikke finnes.

Men for meg er det likevel i denne kirken, altså Rasjonalitetens kirke, jeg føler meg mest hjemme. «Vetle vitet strekk ikkje til» kunne Ivar Aasen si (og han fortsatte: ”ei tru lyt stydja oppunde”), men for meg som for mange andre gjelder at førstnevnte likevel er det eneste vi har. Heller enn å klage over dårlige forutsetninger, startbetingelser, får vi streve etter Det Sanne og Det Gode som best vi kan. Med John Waynes ord (jeg elsker å sitere ham i akademiske sammenhenger, folk blir alltid litt beklemte): «You play the cards you are dealt.» At vi aldri når helt fram til forståelse og visdom, er noe vi bare får leve med.

De som har et nærmere, og trolig bedre, forhold til Guden, får bygge på ham mens vi andre arbeider på vår teig med «vetle vitet» som redskap. Kanskje er det gnostikeren i meg som tar overhånd, men jeg innbiller meg at både Sannheten og Godheten, for ikke å snakke om Phaedrus’ samlende Kvalitet som han slet seg syk i forsøket på å skjønne og nå, befinner seg høyere oppe i sirklene og er komfortable med at vi velger alternative tilnærmingsmåter. Og er det slik at selveste Guddommen virkelig har tid til å pusle med denne type detaljer, en hypotese jeg altså selv aldri har funnet rimelig, så er han vel gjerne raus nok til å se gjennom fingrene med ærlige feiltrinn fra strevende menneskers side. Om ikke, så får det heller være.