Kommentar

Giorgione The Three Philosophers (1508-09)

 

Det har lenge murret i bakhodet at jeg burde skrive om forskjellen mellom å oppdage tegn på noe og å se dette «noe» selv i hvitøyet; det er et vidt og viktig tema som samtidig er underkommunisert, men som slett ikke er så vanskelig å få grep om som man kanskje skulle tro ved første øyekast. Vi tar det langsomt og forsiktig som det sømmer seg spørsmål der tankemessig og språklig presisjon ligger i potten. Den som henger med, vil forhåpentlig være enig i at vi her ikke har med ordkløveri å gjøre, men tvert imot med viktige sider ved hvordan vi forstår verden rundt oss.

Foranledningen til at jeg kom inn på dette tankesporet nå, var denne document-artikkelen om at «høyere utdanning» innen astrologi er blitt offentlig sanksjonert av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga, selveste NOKUT. Både forfatteren og flere i kommentarfeltet påpekte det triste, men åpenbare: Pilen peker sørover for akademia hva angår viktige sider ved virksomheten, ikke minst det rent vitenskapelige som er og blir noe ganske annet enn tellekantregistreringene fagbyråkratene utfører for å måle det de påstår er kvalitet innen sine respektive områder. Selv har jeg vært innom tematikken flere ganger før i disse spaltene, blant annet ved å påpeke forskjellen mellom Universitetet (med stor forbokstav) som en genuin rasjonalitetens kirke, og de enkelte universitetene som UiO, UiB, NTNU, Harvard og mange andre; sistnevnte er sørgelig dennesidige institusjoner som slett ikke hver dag har sannhetssøking øverst på timeplanen.

Det de imidlertid alle forvalter, de ærverdige med respektinngytende navn, er en statlig sanksjonert rolle som kvalitetsgransker av samfunnets ulike vitenskapsrelaterte aktiviteter og utdannelser; jo høyere læresteder, desto finere titler og kvalifikasjoner borger de for hos dem som kommer seg gjennom utdanningsløpene. Det er i denne sammenheng at begrepet markør eller enda mer presist, surrogatmarkør, kommer inn som tegn på bakenforliggende verdier.

Vi har nemlig gjennom tiår nå sett en voldsom inflasjon innen utdanningssystemene, en utvikling som gjør det vanskelig til umulig å sammenligne den reelle kvaliteten i dag med tilsvarende før på nesten alle områder. Inflasjonen viser seg både hva bredde og dybde angår. La oss ta det siste først og begynne på toppen; litt moro skal man ha med språklige liksomparadokser.

Før i tiden hadde man doktorgrader ved norske universiteter, og det var et betydelig forskningsarbeid som skulle til før kandidaten ble tilkjent en slik tittel (doktor betyr egentlig bare at man har rett til å fungere som lærer) innen filosofi, medisin eller hva det nå måtte være. Typisk tok det flere år, kanskje fem, med konsentrert innsats ved en dertil egnet institusjon før arbeidet var omfattende nok og av tilstrekkelig kvalitet til å forsvares offentlig i henhold til formelle prosedyrer. Så fant man ut at systemet måtte effektiviseres, for norske doktorgrader var angivelig så urimelig store og verdifulle sammenlignet med nivået andre steder (tilsvarende argumentasjon har jeg hørt også i forskjellige utland, men dét lar vi ligge), og vips: Heretter skulle man klare i løpet av tre år – eller snarere to og et halvt, siden et av seks halvår går med til generelle kurs – å gjøre det man før hadde brukt dobbelt så lang tid på! Dette var jo et både smart og kraftbesparende tiltak, kan synes, i særdeleshet ettersom dekaner, altså fakultetsledere, rund baut forsikret alle interesserte om at neida, kvalitetssenkning ville den nye ordningen med PhD-grader ikke innebære. Da får man «more for less» i og med effektiviseringen, ikke sant, altså mer forskning per time og krone, og slikt kan vel ingen vettug universitetspolitiker være imot?

Haken i ovenstående argument ligger kanskje først og fremst i formuleringen «vettug universitetspolitiker» som rett nok rent språklig fremstår som kosher, men som dessverre ikke er belagt i noen virkelighet jeg kjenner. For det som lyder for godt til å være sant, er oftest nettopp dét: «Money for nothing and your chicks for free» finnes bare innen det musikalske og andre fantastisk-kunstneriske universer, ikke i det mer traurig-reelle univers(itet)et der vi andre tråkker våre sko skjeve.

Man oppnådde det man ønsket å oppnå, en verden med finere utseende, kun ved å akseptere en betydningsglidning i ordenes innhold slik de brukes for å beskrive tingenes tilstand. Doktor var ikke det samme som doktor lenger, men noe annet. Forskjellen tiet man med, eventuelt fornektet, for ellers ville jo det intellektuelle taskenspilleriet blitt avslørt, og slikt kan man naturligvis ikke akseptere når purker skal sminkes og potemkinkulisser settes opp! Og siden jeg nå snakker spesielt om akademiske titler og betegnelser: Man har fulgt akkurat samme prinsipp hele veien gjennom undervisningspyramiden, altså latt som om fine ord har beholdt sitt opprinnelige innhold selv når de – eksempelvis karakterer på en gitt skala – er inflatert til det faktisk ugjenkjennelige. Et bittelite eksempel som kanskje noen har erfaring med fra CV-skrivingens verden, får rekke: Man burde helt enkelt ikke slippe unna med at 90 % av dem som vurderes, enten det gjelder en selv eller tidligere underordnede, påstås å være blant de 10 % beste og mest kompetente, men likevel skjer dette om og om igjen. 

Glem ikke at akademikerne selv, som i utgangspunktet skulle være de ivrigste sannhetssøkerne, er minst like opptatt av fine knapper, æresbevisninger og glassperler som folk innen andre yrkesgrupper: «Alle» spiller spillet og drar nytte av å late som om alt er i fineste orden: citius, altius, fortius og så videre. Skulle noen mot formodning unnlate å gå i takt og gjøre det som forventes, men i stedet velge å varsle om at «something is rotten in the land of merits», så får vedkommende smake pisken. En slik reaksjon blir likevel sjelden nødvendig, for de fleste ved universiteter og høyskoler er ikke bare flinke og lydige, men også fartsblinde. De ser ikke inflasjonen, men tror at «nå går alt så meget bedre». Dessuten: Det blir jo best for alle om inntrykket av stadig fremgang opprettholdes, ikke sant? Mer optimistisk og lyst, lissom?

Selvfølgelig finnes manglende distinksjon mellom surrogatmarkører og det de er ment å symbolisere, i rik monn også innen andre livs- og virksomhetsområder. Prester har sine uniformer, sertifiseringer fra TF, MF og Den norske kirke og sikkert også andre markører på hyrdestatus for kristne menigheter i Galatia, Roma, Brumunddal, Nordheimsund eller hvor de måtte befinne seg, men kan man av den grunn være sikker på at de forkynner Guds ord slik Bibelen med ulike forklaringer og utdypninger krever det? For å svare på Holbergs vis: Meg synes nei. Mest inneholder nok Dnk-prestenes prekener og øvrige forkynnelse slikt som best kan kalles populær samtidspolitikk. 

Eller hva med lærerne, som også er statsautoriserte og formodet velutdannede: Kan vi være sikre på at de doserer vitenskapsbasert forståelse innen sine respektive fagfelt, ikke tidens populære misoppfatninger? Selvfølgelig ikke. Ikke er det lett for dem heller, for det krever sannelig sin mann eller kvinne å holde hodet klart og kaldt når alle rundt dem «are losing theirs and blaming it on you», som Kipling uttrykte det i språk verdig en stor dikter. Men bevares som man skulle ønske at oppmerksomheten rundt farene ved politisk massesuggesjon var i alle fall litt mer uttalt enn i dag er tilfellet, at ikke alle ansatte var opptatt av å gå i takt, å passe inn og bli godt likt av sine sjefer!

Skjønt jeg vet det jo tvers igjennom eget ryggskinn og langt inn i beina: Den som forventer seg for mye, er dømt til å bli skuffet, for virkeligheten er kronisk skeiv, skakk og gebrekkelig. Civilcourage og evne hos borgerne til å se bak overflaten, inn til virkeligheten surrogatmarkørene var ment å reflektere, samtidig som de tenker skarpt og selvstendig, har aldri vært fremtredende. Dagens norske selvgodhet på eget samfunns vegne er likevel spesielt vanskelig å holde ut, synes jeg, etter som vi nå gjennom tiår for første gang i historien har hatt gode økonomiske forutsetninger for å få til noe vesentlig bedre enn det vi faktisk klarer. 

Egentlig er det riktig forunderlig at menigmann i vårt land fremdeles har slik inngrodd tillit til de styrendes og deres hjelperes vilje og evne til å gjøre det som bra er for folket. Det er som om Ola og Kari klynger seg til trua på at «han stat vet nok best», i uuttalt frykt for å miste tryggheten et genuint fellesskap innebærer. Vi får se hvor lenge den indre samholdskraften i folket holder nå når nasjonal enhet ikke lenger skal være limet som knytter oss sammen.

Men uansett og tilbake til forskjellen på markører og virkelighet: Neste gang du – naturligvis i overført betydning – ser noen agere med skiltet «jeg er god!» godt synlig på brystet, kanskje noen som er involvert i ekstrovert redding av verdens urskog eller som holder et «refugees welcome!»-banner høyt mens slagord skanderes, så tenk aktivt gjennom at skinnet ofte bedrar. Det er slett ikke alltid gull, det som glimrer, ei heller aktivisters hjerter. 

De trenger ikke være subjektivt bevisste om at diskrepans eksisterer mellom egen fremtoning og bakenforliggende virkelighet – skjønt noen av de liksom-gode posørene vet nok at ikke alt er som det skal være -, men de blir bare så lett revet med av den fremherskende stemningen. Likevel, og til trøst for oss andre: Det er bedre å se tilværelsen uten skjønnhetsfilter, enn bille seg inn at noe er sukkersøtt som ikke er det. Falskhet er det aller verste å leve med, da heller en skuffende, men sann, oppfatning av virkeligheten. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-