Gjesteskribent

Bildet: Jacques Stella Nativity 1639)

Det er drøye fem år siden jeg i artikkelen «Kristen agnostiker» tillot meg å være en smule personlig vedrørende eget forhold til kristendommen, inklusive den varianten av samme som Den norske kirke påstår seg å forfekte. Nå er vi like oppunder jul, en slett ikke uviktig høytid i kirkeåret, og jeg ønsker å avlegge temaet et nytt besøk. Jeg gjentar forhåpningen fra forrige gang om at det skal lykkes meg å være personlig uten å bli for privat, vel vitende om at menneskers relasjon til en mulig ikke-fysisk virkelighet er blant de innerste, og dermed viktigste, relasjoner vi inngår i gjennom livet. Samspillet mellom den enkeltes tro og offentlighetens dominerende etisk-ontologiske oppskrift for hvordan Sanne og Gode Liv (enten nå disse har plass til en gud eller ikke) skal leves er avgjørende for måten vi navigerer på i samtiden. Det er uomtvistelig at betydelige endringer hva religion angår har skjedd i Norge under min levetid, og det er definitivt ikke for hyppig å gjøre opp ny status innen feltet med få års mellomrom.

En av grunnene til å ville gjøre dette personlig, og dessuten at gjennomgangen blir fragmentarisk inntil det anekdotiske, er at jeg selv er uten formell teologisk utdannelse. Når så er sagt, skal det ikke stikkes under stol at jeg har vært eksponert for kristendom i relativt betydelige doser siden barnsben av, altså lenge før det ble aktuelt i landet ens å tenke på at alle religioner skulle sidestilles i offentlige sammenhenger; vi lærte mye kristendom på skolen før i tiden og kirkehistorie har senere vært nærmest som en hobby å regne, så internalisert kunnskap finnes om hva ulike grener av kristenheten har ment og sagt til ulike tider. Gode minner går dessuten tilbake til tidlige år da jeg søndag etter søndag halvt kjedet, halvt lyttet meg gjennom langtrukne gudstjenester i vår lille landsens kirke mens far bidro med minst like langtrukkent orgelspill til prestens utlegninger; enkelte tekststykker fra den gang huskes fremdeles mer eller mindre utenat, og mange av dem har jeg ennå kjær.

Hva dominerer nåtidens kristendom (igjen: slik den målbæres av Den norske kirke) sammenlignet med det min generasjon fikk seg forelagt? Jeg skal nøye meg med å fremheve noen få, men viktige, punkter.

Tradisjonelt har kristendommen bestått av to noenlunde likeverdige hovedkomponenter eller deler, etikken og metafysikken (sistnevnte ord betyr omtrent det samme som ontologi eller værenslære; vi snakker her om fortellingen om dype ting som hvordan verden ble til, hva treenigheten består av, hvem Kristus egentlig var og så videre). Begge deler har vært diskutert oppad vegge og nedad stolpe helt siden oldkirkens tid, men etter hvert enet man seg om et «kjernepensum» som de aller, aller fleste aksepterte som definerende det å være kristen. Viktigst i denne avgrensningen mellom kristen og ikke-kristen har trosbekjennelsene vært, fra den første nikenske i år 325 etter Kristus via den apostoliske til vår lutheranske augsburgske fra 1530. I alle disse finner vi essensen av trosinnholdet destillert til sin klareste og knappeste form.

Fem hundre år etter at Luther spikret opp sine teser på kirkedøren og innledet den protestantiske reformasjonen, er det verdt å merke seg at «skriften er alt»-prinsippet ikke bare neglisjeres, men ser ut til direkte å ringeaktes av mange av den store Martins nåtidige norske kolleger. Isteden tolker man som man selv vil og i samsvar med tidsånden, med dét som er tidens melodi. Ganske spesielt ser man denne tidsriktige føyeligheten i de ennå gjenværende restene av interesse for kirkens metafysiske, og følgelig spesifikt kristelige, dimensjon. Fortapelse og helvete er forsvunnet fra norske presters tankeverden, later det til, iallfall fra deres språk, kanskje fordi slikt er blitt for ubehagelig å snakke om. Derved gjør man forkynnelsen unipolar, man reduserer den til snakk om kjærlighet – rettelse: sjærlighet – som altovergripende prinsipp i noe jeg ikke med beste vilje kan se som annet enn en karikatur av Bergprekenen, og så lar man dette egenkomponerte, nyreligiøse føleriet trumfe alt annet som måtte finnes i Bibelen og katekismen og hva det nå heter alt sammen. Det er som om en slags gjenfødt hippie-bevegelse har «tatt bolig iblant dem;» kjærlighet, enda mer kjærlighet blir svaret på alle spørsmål, løsningen på alle «utfordringer» som menneskene møter. Ikke nok med det: Alle former for kjærlighet er åpenbart likeverdige, fremfor alt er man svært tydelig blitt på ikke å begrense begrepet til slikt som kan finnes mellom kvinner og menn.

Samtidig med at kjærligheten hausses opp som altomfattende prinsipp, ser interessen for tradisjonelle kristne metafysiske strukturer ut til å subbe mot bunnen. Ennå for noen tiår siden kunne prester miste sin stilling og verdighet om de målbar en gudsoppfatning eller et bilde av tilværelsens innerste grunn som knapt var til å skille fra slikt som åndelig interesserte ateister går god for, men i dag er det vanskelig å forstille seg samme ting skje. Det transcendente (hinsidige) spiller liten eller enda mindre rolle lenger i kirkens utlegning av kristendommen, det immanente (dennesidige) er alt.

En naturlig del av dette bildet kommer til uttrykk i den usedvanlig permissive måten hvorpå man omgås med kristendommens mest sentrale myte eller paradoks: den treenige guden. Åpenbart er det så at «det gjøkke så farlig» lenger, heller ikke hva dette angår, for den kristne metafysikken er jo uansett mindre viktig enn målbæringen av det uavkortede kjærlighetsbudet (alle skal føle seg elsket og inkludert!) hvorfor Gud i dagens offentlige norske kristendom like godt kan være mor som far slik ordene velges innen rådende feministisk teologi.For kirkespråket skal være inkluderende og kjønnsnøytralt, må vite, det er viktigst, og i denne interessens navn endrer man selv de mest veletablerte vaner.

I samme veiva blir den ontologiske likeverdigheten mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd borte i tåka, dette for kristendommen som monoteistisk religion aller mest kilne paradoks og anstøtsten for utallige ærlig søkende i snart to tusen år. Men igjen: Det gjør visst ikke stort, for også på metafysikkens område gjelder tilnærmet ubegrenset at «din tro er som den er; du er god og det rekker.» Som alt påpekt, er det knapt tenkbart i dag at en teolog og prest skulle miste kappe og krage på grunn av avvikende oppfatninger i slike spørsmål; man er på full fart inn i en ikke-metafysisk «religion» der etikken dominerer og budet om å elske nesten har forrang foran alt som lukter av vanskelig filosofi. Om jeg skulle være aldri så lite ondsinnet spekulativ, så er det kanskje til og med slik at enkelte teologer synes det kan være best å tone ned treenighetsaspektet ved den egne religionen; dette er jo som kjent et riktig ugreit punkt når man skal finne «common ground» med den nye og entydig monoteistiske religionen som nå vokser i Europa, islam, og som man så gjerne vil holde seg til venns med. At sistnevnte forsøk minner om hvordan et lam opptrer som vil gjøre seg til venns med en ulv, er et annet problem som vi lar ligge i sammenhengen.

Ved siden av de feminisme-inspirerte endringene av kirkens trosgrunnlag og språk (slik jeg ser det og slik det kommer til uttrykk i tidsriktige oversettelser) ser vi også at den demokratiske tidsånden setter sitt merke på alt kirken sier og gjør, inklusive hvilke beslutninger som fattes og hvordan. Satt på spissen: Ikke det som står i Bibelen, men det som besluttes gjennom «demokratiske prosesser» innen byråkratiske kirkestrukturer, er avgjørende. Dersom lærerne og studentene på teologisk fakultet og menighetsfakultetet (digresjon: Finnes det overhodet noen viktig læremessig forskjell lenger mellom de to?) fikk spørsmål om Himmelriket (om det nå altså fortsatt eksisterer) var demokratisk innrettet eller ikke, ville nok svaret være at selvfølgelig er det demokratisk, for dette er alltid det største godet og metoden hvorpå sant skilles fra usant. Alternativet, altså et udemokratisk himmelrike, ville være uakseptabelt for enhver med ambisjoner om oppadstigende karrieremessig bevegelse, en praksistilnærming som setter sine markante avtrykk i alt hva Den norske kirke mener om de mest forskjellige samfunnsspørsmål. Ikke bare legger kirken for dagen politisk korrekte meninger rund baut, hvorav de aller fleste er vanskelige å se som svar på spørsmål det er naturlig å mene noe om med Bibelen i hånd, men den sier også klart fra om at andre syndpunkter er bent frem ukristelige. Kirkens kvinner og menn – og la oss endelig ikke glemme transpersoner og hva som ellers måtte finnes; mitt språk er åpenbart i sin spontane form gammeldags innskrenket og utillatelig dualistisk hva kjønnsidentifikasjon angår – har et religiøst fundert syn på alt fra oljeboring i nord til skattepolitikk til hvordan mirantflommen inn i landet skal styres (hva sistnevnte angår: Den skal naturligvis helst ikke styres, for «sjærlighetsbudet» krever jo at vi skal åpne våre hjerter og vår favn for alle trengende), og dette synet ligger konsekvent langt til venstre innen det norske politiske spekteret. Mange av oss ser ikke store forskjellen mellom Den norske kirke, KrF og SV lenger hva dagsaktuell norsk politikk angår, og det virker ikke som om flertallet av prester og andre kirkebyråkrater bekymrer seg over likheten.

Hver gang jeg ser hvordan kirkens nåtidige talsmenn opptrer, murrer følgende spørsmål i bakhodet: Er de ærlige? Er det virkelig så at de tror på Gud? Med sistnevnte substantiv sikter jeg til en metafysisk entitet som sånn noenlunde svarer til den gud trosbekjennelsene omtaler, altså ikke karikaturbildet av en gammel mann med skjegg et sted langt oppe dit teleskopene ikke når, men på den andre siden heller ikke noe fullstendig abstrakt et-eller-annet som like godt kunne være en småreligiøs ateists foretrukne forestilling som den Altets Skaper kristne gjennom snart to tusen år har tilbedd. For her er vi ved kjernen slik jeg selv har sett det store eksistensielle valget helt siden ungdommens dager: Dersom man ikke tror på den kristne treenige guden slik han (valget av pronomen er bevisst) beskrives i kristen kjernelitteratur (Bibelen, bekjennelsene, katekismen), så må man ha anstendighet nok til ikke å late som! Det er en ærlig sak å studere teologi, men så finne ut at nei, dessverre, dette kan jeg ikke stå inne for lenger, så jeg får heller bli lærer eller forfatter eller bonde eller hva vet jeg. Man skal bare ikke bli prest, og definitivt ikke biskop heller dersom man er nødt til å omdefinere hele kristendommen for å kunne ytre «jeg tror»-ritualet uten at fingrene samtidig knytes i jugekors på ryggen. Jeg vet det ikke, men for meg forekommer det mer og mer sannsynlig at svært mange av kirkens kvinner og menn er direkte uærlige. De har nytte av at kirken bevares, som arbeidsgiver og på andre måter, derfor vrir og vender de på skrifttolkningene slik at man fremdeles kan late som om alt er i orden. Men det er det ikke; man har isteden kvittet seg med sitt egentlige trosgrunnlag slik tradisjonen utmeislet dette gjennom mangfoldige generasjoner, hvilket bare er trist.

Ting har konsekvenser. Uærlighet har konsekvenser, det samme har det å politisere en religion – kall det gjerne på godt lutheransk maner at de to ulike regimentene er blitt blandet – slik at man drar egen politisk nytte av noe som skulle være upolitisk. For ja, i min verden skal kristendommen være upolitisk, den skal handle primært om menneskenes forhold til Gud og egen frelse, ikke overveiende om hvordan vi ordner forholdene oss imellom. Dagens norske kirke ser dette annerledes, tydeligvis, og jeg synes det er skammelig. De har usurpert kirken, de nye teologene, overtatt den innenfra, forvandlet den til noe den ikke skulle vært.

Jeg synes inderlig synd på de mange kristne i alle aldre som har noenlunde samme politiske tanker som meg, og som opplever at kirken glir vekk fra dem, ikke fordi de selv har endret mening eller blitt spesielt ukristelige, men fordi kirken er blitt noe annet enn den var. Mange av dem er i sjelenød, og det er ikke deres skyld. De opplever en dyp tristhet som jeg deler. De er offer for prester og kirkeledere som er blitt politikere mer enn sine menigheters hyrder.

Forandringen tjener den politiserte kirkens lakeier til alt annet enn ære. Heldigvis er det ikke jeg som skal dømme dem for det de har gjort. Det tror jeg de skal prise seg lykkelig over, skjønt sannheten er jo at ingen vet hvilken dom som ville blitt hardest.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-